Diagnose: smart

Det er typisk norsk å være god, men man skal passe seg for å være smart. De glupeste sliter minst like mye med skolesystemet som resten av elevene.

Det begynner gjerne slik:

-Neimen så søt hun er, leser hun virkelig allerede nå, hun er jo bare tre år!

En typisk voksenkommentar i møte med et barn som ikke bare er oppslukt av biler eller dukker, men leker minst like mye med språket.

– Men er du ikke redd for hvordan det skal gå med henne på skolen?

– Jo jeg er redd for hvordan det skal gå på skolen, svarer jeg, vel vitende om at jeg samtidig bør forsikre om at jeg overhodet ikke har stimulert barnets IQ for mye.

Det er nemlig slik i Norge, at alle vil gi barna sine en god start, gjerne amme på babyen et par ekstra IQ-poeng samtidig som man stimulerer dem med ‘baby Einstein’. Men så er det slutt.

Så snart et barn viser tegn til skoleinteresse og en anelse flinkhet så skal man ‘passe seg’. ‘Flinkiser’ er sjelden populære, og venner er alltid viktigere enn resultater.

Alle har et talent, sies det. Men det er ikke så greit å trekke det loddet som gir deg diagnosen smart. Heldige er de som er balltalenter, er musikalske, kan tegne, er morsomme eller pene. De blir synlig elsket og dyrket, fra første skoledag og friminutt helt opp til kjendishysteriet på TV. Men de naturlig skoleflinke må vokte seg.

Skoleparadokset

Det finnes bare ett område det ikke er akseptert å være god på i Norge og det er teorifagene i skolen. Det området der de smarte, de med en tilfeldig tildelt gave på dette området, kan kjede seg til elendige arbeidsvaner, og et sosialt utenforskap. Dette er barna som ikke forstår når alle andre klager over matematikken, som ikke vet hva leksebyrde er. Dette er barna som bruker skoletimene til dagdrømming, kroting eller kanksje bøllefakter. Hva annet skal de ta seg til?

De er barn, de trenger utfordringer, oppgaver og stimuli for sin nysgjerrighet. Det er dette foreldre frykter, at den tidlig flinke treåringen som seksåring blir klassens klovn. Derfor er man redd for hvordan det skal gå på skolen. Er det ikke et paradoks?

Det er ingen som lurer på hvordan det skal gå med gutten som bare spiller fotball og ikke viser interesse for bokstaver, for – det kommer vel tidsnok, sier pappan. De som skal frykte skolen er de som har det største grunnlaget å bygge på første skoledag. Siste eksempel er fra Bergen, der det ikke lenger skal være mulig å ta videregående på to år. Utdanningsdirektoratet satte foten ned med begrunnelsen om at det da må skje en lovendring bort fra retten på tre års opplæring.

«Søknaden fra Hordaland fylkeskommune vil begrense rettigheter elever har etter opplæringsloven og krever således lovendring før å kunne gjennomføres»

Frafall blant de fremragende

Det skal ikke være lett å være smart. Jeg har ikke sett norske tall på sammenheng mellom IQ og frafall, men i USA er de nøye på å sjekke alle parametre, ikke bare de sosioøkonomiske, og det viser seg at andelen som faller ut av skolen, frafallet, er minst like stort blant de med IQ langt over snittet, som blant de som er rundt snittet og under. Så det står ikke på evner, det er andre årsaker som skaper utenforskapet. Og det er dette vi må bli oppmerksomme på.

Vi får stadig fler diagnoser i blant oss, og enda flere talspersoner og organisasjoner som skal jobbe for å ivareta alle som har en diagnose eller havner i ‘utenforskap’. Det finnes mengder av mennesker som trenger assistanse og forståelse, og kanskje en grad av sympati. Når de som har ekstra gode forutsetninger for å klare seg bra på skolen faller utenfor like ofte som andre, ja da er det klart at det ikke bare handler om tilpasset faglig nivå (som jo er nødvedig), det er noe mer også – de smarte trenger også å være en i gjengen.

For hva skjer med barn som sjelden aller aldri opplever gruppetilhørigheten? Hvordan oppleves det å bli tilsidesatt av en tillitsperson, læreren, i en situasjon der man som barn ikke kan forstå noe annet enn at man har gjort ‘alt rett’ og kanskje mye bedre enn de andre? Dette er en utfordring for de smarte barna, læreren og foreldre. Politikere tror jobben er gjort ved å si at alle har rett til tilpasset opplæring. De glemte å si at vi skal dyrke talenter på alle områder, også skoleflinke teoretikere.

For i Jantelovens hjemland er det ikke greit å stikke seg ut på skolen, særlig i de forhatte teorifagene som ‘alle’ helst vil ha ut av de fleste studieretninger, til fordel for noe praktisk og nevenyttig. Det er ikke kult å være nerd. Vi har ikke en norsk folkesjel som løfter frem skoletalentene. Vet noen av dere hvordan Norge gjør det i OL i matamatikk? OL i fysikk? Sannsynligvis ikke. Kan noen av dere navngi nobelprisvinnere i kjemi, fysikk eller medisin? Hva med OL-gullvinnere i langrenn? Hvor mye forskning er det i nyhetene sammenlignet med sport?

Ensomt som lille Einstein

Det er ikke slik at man bare kan overse de smarteste barna og tenke at de klarer seg uansett, for de gjør de ikke. Noen av de hyppigste årsakene til og mekanismene bak frafall blant de smarteste kommer frem i denne rapporten fra Duke University:

• In high school, some learners reported having relatively few close friends; they found that their age peers seemed to be concerned more with social interaction and less committed to learning or academic performance.

• Gifted students who dropped out viewed their high school classes as ‘more of the same’ and indicated they would have preferred learning something new.

Å være smart på skolen kan være veldig ensomt, og da er det dobbelt trist å verken ha venner som oppleves som lik seg selv, eller få faglige utfordringer som motiverer. For barn kan dette oppleves som et utenforskap der barnet begynne rå tro at det er annerledes. Veien til negativt selvbilde er kort og det lave selvbildet blir ofte værende gjennom oppveksten.

Det snakkes om eliteskoler og eliteklasser. Debatten dreier seg stort sett om hvorvidt man skal tillate elever fra 10-12-årsalderen og opp å få litt ekstra utfordring, for seg selv. Det vi burde snakke om er at barna allerede fra første skoledag trenger medelever som ligner seg selv, og jeg snakker ikke om kjønn, etnisitet eller religion, jeg snakker om personlighet og utviklingsnivå.

Dagens skolesystem klarer ikke å favne bredden godt nok innenfor klassetrinnsystemet, og alle lider under det, fra de aller smarteste til de med andre talenter enn teorifagene. Tydeligst er dette for barn i de lavere sosioøkonomiske grupperingene. Sånn sett er de som kommer aller dårligst ut av dagens skolesystem de barna som kommer fra ‘lavere klasse’ men har et naturlig sterkt skoletalent. Disse barna burde kunne bruke skolen til å foreta en lang klassereise, men likhetsskolen reproduserer klasse på tross av intensjonene. Og nasjonen går glipp av den fantastiske ressursen som ligger i disse barna.

Mensatest som medisin?

Det som er interessant er at flere opplever at det å ta ‘mensatesten’ blir en lettelse. Det å få bekreftet at man ikke ‘er rar’, men bare smart og det er derfor man har følt seg så annerledes og utenfor, kan være begynnelsen til å glede seg over egne evner. Denne typen glede kunne vært sammenhengende fra voksenkommentaren til treåringen som kan lese, via et anerkjennende skolemiljø, til et god relevant utdannelse og siden en jobb man passer til. I stedet er det mange barn som nettopp på grunn av annerledesfølelsen faller ut av skolen. De ble ikke sett, fikk ikke utfordring, lærte ikke å jobbe konsentrert, fikk ikke gleden av mestringsfølelsen, og ender med å ikke selv forstå hva som gikk galt.

La dem være skolevinnere og like det? Klappe naboen på skulderen og gratulere når datteren får seksere i alle teorifagene, også de hun tok på universitetet i gymnastiden? Og er du en sånn som gratulerer barn med gode skoleresultater så gjør det høylytt, i påhør av andre. De trenger nemlig å høre det.

Vi har lært å se forbi og tilpasse oss ADHD, dysleksi og andre utfordringer i skolen. Burde vi ikke snart kunne se og anerkjenne gruppen av barn med høy IQ? Og la like barn leke sammen også i jakten på lærdom,