Tag Archives: skole

Skole(politikk) uten hjerne

Hvorfor er det ingen politikere eller pedagoger som trekker frem den ene faktoren som virkelig teller når et barn skal lære noe – hjernen.

Vi har hørt endeløse retorisk polerte utlegninger om lærertetthet, helsesøstre, videreutdanning, trygghet og voksenrelasjoner. Et vell av forskning brukes som støtte for ethvert politisk ståsted. Men hvem snakker om barnas forutsetning for å ta imot lærdom? Hjernene deres.

Lærere er hjernetrenere. Skolen er det stedet som skal påvirke, elte og kna våre barns hjerner mange timer hver dag. Bør vi ikke vite hva som skjer inni barnas hoder? Bør ikke lærerne vite?

Vi vet mye om hjernen. Nok til å bruke kunnskapen til å velge pedagogiske metoder som fungerer. Dette er en type kunnskap som ikke tas i bruk i norsk skole, eller norsk lærerutdanning. Vi snakker om et biologisk grunnlag, i hjernen, for å lagre kunnskap og hente den frem igjen. Hvor mye et barn kan håndtere av informasjon i slengen. Muligheter og begrensninger, som varierer. Det ligger et faktagrunnlag her som ikke brukes. Totalt fraværende. Det er underlig. Litt som om det bare skulle eksistert alternativ medisinsk behandling, mens vitenskapelig medisinsk kunnskap var tilgjengelig, bare ikke ønsket av alternativgjengen.

Les gjerne tidsskriftet Trends in Neuroscience and Education for faglig påfyll.

Det snakkes så mye om de minste, tidlig innsats, styrking av grunnopplæringen. Likevel – å lære seg å lese betyr å koble om viktige deler i hjernen. Dette bør lærere vite og ta hensyn til. For å gjøre jobben lettere for barna.

Lesende barnNår du leser dette er det fordi du som barn lærte deg at de ulike kombinasjonene av streker som du ser på har en bestemt mening. Noen knekker denne koden raskt, andre bruker lengre tid og sliter mye. Men uansett hvor ulik opplevelsen av lesetreningen er, så har hvert eneste barn som lærer å lese noe til felles – de går gjennom den samme forandringen inne i hjernen.

Denne omkoblingsprosessen er lik om du begynner å lese som femåring, eller du lærer å lese som voksen. Det som er ulikt er de metodene som brukes for å hjelpe denne omkoblingen i hjernen, læringsmetodene som lærere bruker for å hjelpe barnet til å knekke lesekoden – altså koble om hjernen.

Lærere i Norge har det som kalles metodefrihet, altså at de selv kan velge den opplæringsmetoden de mener passer best for elevene, og de fleste lærere bruker en kombinasjon av ulike metoder og teknikker. Hvorfor ikke bare velge den beste metoden? Andre land har valgt å gjøre det.

Hjerneforskning har ikke kommet langt nok til at vi kan si at det kan gis en detaljert lærerinstruks basert på forskningen. Men vi vet nok til å kunne si hvilke endringer hjernen skal gå gjennom, og derfor hvilken pedagogisk metode som fungerer best.

Følg gjerne denne siden for et kritisk forskningsblikk på hjerneforskning og skole

Den beste metoden

Den beste metoden i leseopplæringen er å begynne med lyd for lyd, bokstav for bokstav, det som ofte kalles «lyderingsmetoden». Det er den letteste måten for hjernen å lære sitt nye arbeidsoppdrag fra grunnen.

I klasserommet er det mange hensyn å ta. Motivasjon, oppmerksomhet og forutsetninger varierer blant elevene. Det som er verdt å merke seg er at de elevene som ikke «har ro i rompa», eller på andre måter er på den enden av skalaen der lesetreningen går litt saktere, er de som har mest å tjene på den enkle lyderingsmetoden.

Sjekk Edutopia for tips til hjernbasert udervisning

Det snakkes ofte om å ta i bruk spennende motiverende varierte verktøy i læringen – gjerne multimedia, youtube i engelskundervisningen og slikt. For de som allerede fikser skolen greit er dette strålende, motiverende og noe som øker læringen. For de i den mer krevende enden av skalaen er dette en økt belastning, økt mengde informasjon som skal håndteres på kortere tid for hjernen, og noe som ikke øker læringen. Arbeidsminnet blir en flaskehals.

Bli inspirert av BrainU – få hjernekunnskap inn i skolen

Hjernens flaskehals

hjernen i dine henderArbeidsminnet er en begrensning i hjernen. Tenk på kid-nummer når du skal betale en regning. Hvor mange siffer klarer du å huske I slengen? 5? 7? Flere hvis du fokuserer og konsentrerer deg hardt? Det er et uttrykk for hvor mye du klarer å håndtere av informasjon i slengen. Arbeidsminnet er litt ulikt fordelt, noen har bedre kapasitet. Men, det kan trenes. Bli bedre. Det kan også krympe. Svakere arbeidsminne er kjennetegn ved de fleste diagnoser og symptomer som vanskeliggjør læringssituasjonen – blant annet matteangst og dysleksi. Og om du er redd eler ensom – da vil kapasiteten svekkes. Det er nok én av forklaringsmekanismene bak hvorfor relasjoner i klasserommet er viktig. Og hvordan helsesøstertetthet påvirker skoleresultat, og frafall.

Det som er vesentlig er at det er ikke helsesøster som sørger for økt læring direkte. Hun bidrar til at tryggheten blir stor nok til at læringsevnen, muligheten for hjernen til å ta imot noe i klasserommet, øker.

Les denne rapporten for faglig påfyll «Neuroscience and Education: Issues and Opportunities – A Commentary by the Teaching and Learning Research Programme»

Det er også relevant å se på hvordan dagens skole skaper en skjevhet i hvilke personlighetstyper som velger eksempelvis realfag. Når realfagene undervises slik at de mer estetisk kreative sjelene går lei, faller av og ut, risikerer vi at næringslivet i fremtiden ikke blir så innovativt og kreativt som det kunne blitt.

Det holder ikke å se på tall som samvarierer i skolen hvis vi ikke undersøker hvorfor de faktisk følger hverandre, hva som er mekanismene bak samvariasjonen. Undersøker hvordan vi kan bruke disse mekanismene til å skape en skole som gir elevene den ballasten de trenger for å møte fremtiden.

Hva om vi begynner med å se på hva vi vet om disse mekanismene i hjernen – jobber på lag med hjernen?

Ta inn kunnskap om hjernen i pensum for de som skal bli lærere. Bruk denne kunnskapen når pedagogiske metoder skal velges. OG når skolepolitikk skal utformes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Brisen og bælfeit i pølse-og-pottitlandet – feie for offentlige dører.

Vi nordmenn er en gjeng tjukkaser med jevn promille, skal vi dømme etter dagnes nyheter om massiv økning i fedme og rekordhøyt alkoholforbruk. 

Noen må gå! (egentlig en god løsning for mange) Staten må gjøre noe!

Vi vet at holdningskampanjer ikke virker, og tror at forbud er det som skal til. Begrensning av tilgangen. Men er det det private forbruket vi bør se på først?

Vi hadde nylig en brukerundersøkelse i vår SFO. I etterkant ble svarene presentert på et allmøte. Kosthold var et av områdene som fikk mest tyn. I den grad foreldre mener de vet hva barna spiser på SFO, så er de lite fornøyde. Foreldre vil ha sunn mat for ungene sine.

Vi naive foreldre trodde at det handlet om at SFO bare måtte ta seg sammen, planlegge bedre og velge sunnere mat.  (Kunnskapen om mat blant de ansatte i barnehager er ikke noe å skryte av, sannsynligvis er det sånn i SFO også) Et stort hinder skal visstnok være kommunens rammeavtaler for innkjøp av næringsmidler. Trondheim kommune som vi tilhører skal etter sigende ha ASKO som leverandør. Kommunen har ikke en oppdatert anskaffelsesstrategi på sine nettsider, men en som gjaldt frem til 2012. Der, som de fleste andre steder er man «foregangskommune», effektiv, og svært miljøvennlig.

Kanskje det kan være lov å antyde at en ny anskaffelsestrategi skal ta inn over seg folkehelseperspektivet? Vurdere om det finnes andre krav enn pris på mat? Jeg antar at siden alle kommunale barnehager og SFO handler hos ASKO at det skulle være mulig å finne ut hvor mange kilo sukker kommunens barn har fått det siste året? Full kontroll på alle fronter er jo en del av anskaffelsesstrategien…

Skjønt mat – jeg vet ikke hva man skal kalle det når barnehagen drar frem firstprice-pasta og MUK-mat (pølser av rimeligste sort), eventuelt når SFO lager «grønnsaksuppe» som er så salt (sannynligvis feil utblandet buljong) at den knapt kan spises, pakket full med nevnte MUK-mat, og noen rotgrønnsaker. Vil ikke beskylde noen for å ha hatt kjøtt i suppa da de pølsene ikke kan kalles kjøtt. Jeg (et av barna) har fulgt en SFO fra fri flyt av sukker til helomvending og sunn mat, så det går an. Men det er andre SFOer som fortsatt har selvforsyning av cornflakes og sukker.

BildeFør «staten» (paniske politikere) eventuelt skal tre en ny velmenende lov om sunn mat over hodene våre kan det offentlige feie for egen dør. Ethvert sted som er betalt av skattekroner bør levere mat som holder en viss standard. Lite salt, sukker og ugunstige kjemikalier. Null palmeolje, lite mettet fett og full stans for saftmugga, popkorn til film, kjeks, «lapper» som er så søte at de klistrer seg til fingerne, syltetøy med +60% sukker, og de helsikes MUK-pølsene.

Jeg vil ikke høre «de må jo få kose seg litt, ungene, for det får de jo så sjelden» en eneste gang til.

Unger koser seg mer enn nok. Et kjapt konservativt overslag over åpenbare sukkerdager gir:

  • 52x lørdager
  • 25 bursdager (anta 20 per klasse, inviteres til alle av samme kjønn, + ca halvparten av andre kjønn + noen familiebursdager)
  • 3 dager i juleferien
  • 3 dager i påskeferien
  • 17 mai
  • valentinesday
  • halloween
  • fastelaven
  • st.hans
  • skoleavslutning før jul
  • skoleavslutning før sommer
  • skidag
  • turdag
  • konfirmasjon/bryllup/dåp

Omtrent hundre dager, av årets 365. Altså er minst to dager hver uke en sukkerdag. For de fleste er det nok flere. Da trenger ikke barne «kose seg» mer. Ikke de voksne heller for den del, men hva om vi legger til

  • 40 x cornflakesdag på SFO, med fri tilgang til sukkerskåla
  • 12 x «vi feirer månedens bursdagsbarn» på SFO med is til alle
  • 5 x «det er så fint vær så vi koser oss ute med …vafler/lapper/boller/saft
  • 5 x «det er så trist vær at vi koser oss inne» med boller/vafler/kakao/kjeks
  • 3 x «vi hadde så stort fravær på SFO at vi lar barna se film og da får de popkorn
  • 10 x «bakedag» på SFO (der de voksne gjør alt annet enn å trille ut bollene og ta på melisglasuren)
  • 3 x  karneval eller tilsvarende «vi kler oss ut og spiser godteri»

Nå er vi oppe i halvparten av årets dager, og en stor del av dette er offentlig finansiert og levert, til små barn.

Før vi retter enda en pekefinger mot familienes innkjøp (som sikkert er berettiget i stor grad) så bør vi rydde i de institusjonene som skal gjøre våre avkom til «gangs menneske».

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

PISA – kan ikke gutter lese?

Det er dagen for å løfte frem Norges realfagsproblem. Jeg vil snakke om kjønnsforskjellen i lesekompetanse. Det er det jeg har undersøkt i min mastergrad.

Jeg sjekket hvordan det står til med teknisk leseferdighet for gutter og jenter som er 10 år. Ja, jentene er bedre. Så sjekket jeg om det er sånn at gym kan gjøre en forskjell – og nei, det er ikke sånn at guttene blir bedre i lesing av å være i god form, eller drive med mye fysisk aktivitet slik mange hevder, deriblant UDIR. Om noen har en fordel av bedre fysisk form så er det jentene, med en korrelasjon på .4, for guttene er det ingen sammenheng.

Jeg har skrevet en del om hva som kan være de underliggende årsakene til kjønnsforskjeller i lesing, og ser at opplæringsmetoden i norsk skole kan være en del av problemet. Skulle du ha interesse av å lese om hjernens endring ved leseopplæring så finner du det du trenger i oppgaven.

Oppsummeringen er her – på engelsk:

When you read this thesis, you rely on a skill you acquired as a child. Most children start at the age of 5-6 years to learn single letters, write their name, and gradually develop the functional skill of decoding strings of letters; in other words, reading. By the age of 10 they are expected to read texts with concentration, endurance, fluency and coherence. The success rate varies, and Norwegian children score slightly above average when reading skills are measured globally, and are better at simple decoding, although worse at interpreting and evaluating text. Also, there is a strong trend towards girls outperforming boys at reading at this age.
The demands on reading skills are growing with increasing cognitive demands put on the workforce in the Information Age. Basic skills such as reading, writing and mathematics are deemed crucial to later work life by the Norwegian Government. So how can we further pave the way for literacy? The Norwegian Directorate for Education and Training states that “fysisk aktivitet indirekte fører til bedre prestasjoner i for eksempel matematikk og språkfag.“ (physical activity can indirectly lead to better performance in for instance mathematics and languages).
We set out to test if boys and girls are different, and to see whether there is in fact a “spillover effect” from physical activity to reading skill in 9- and 10-year-old Norwegian children. We confirmed girls’ superiority in reading. Moreover, we saw the rudimentaries of fitness effect on girls’ reading skills (0.404, p=0.027), but not for boys.
Our results show that sports cannot simply be used as a means to improve academic achievement. However, because sports have health benefits, we by no means suggest that sports should be removed from the school curriculum.
We would like schools to devote additional hours to training students in the technical aspects of reading, because one needs to train in the skill itself to become good at it. Given the sex differences at this age, reading training may be improved by choosing teaching methods that take into account the differences in boys’ and girls’ neural development. Both boys and girls will benefit from beginning with phonetic reading training, after which they should be exposed to mixed methods as their reading skills improve. Boys will suffer, however, if they do not begin to read by first starting with the phonetic method.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Gjør leksa di Seher Aydar

Leder i RU, Seher Aydar, står i spissen for leksestreik (I Aftenposten) i dag. Hun hevder å ha forskningen på sin side og henviser til Marte Rønning i SSB.

’’Lekser gir ikke elever med lavt utdannede foreldre bedre skoleresultater. Lekser hjelper kun elever med høyt utdannede foreldre. Skoleklasser som får lekser har større forskjeller i elevprestasjoner enn leksefrie klasser.’’ Det viser forskning av Marte Rønning i Statistisk sentralbyrå.

Gjør den?

Jeg sjekket. I artikkelen «Ingen sterk sammenheng mellom bruk av lekser og skoleresultater» på SSB sine sider står det:

Ulik lekseeffekt
Det er en utbredt oppfatning at lekser har en positiv effekt på elevers skoleprestasjoner. Rønnings analyse viser imidlertid at den positive sammenhengen mellom lekser og skoleprestasjoner ikke gjelder alle elever. Elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn som får mye lekser, presterer dårligere enn elever med tilsvarende bakgrunn som får mindre lekser. Dette gjelder 7 prosent av elevene i studien.

Datamaterialet for undersøkelsen gjør det ikke mulig å belyse årsaken til disse sammenhengene. En mulig forklaring på en negativ sammenheng mellom lekser og prestasjoner for noen grupper kan være at oppgaver som burde ha vært undervist og forklart i klasseromsundervisning i skoletiden, i stedet blir gitt som hjemmelekser. I noen grad kan derfor hjemmelekser komme istedenfor, og ikke i tillegg til, læring på skolen. En negativ korrelasjon betyr dermed ikke at lekser i seg selv virker negativt. Andre mulige årsaker kan være dårlig læringsmiljø i hjemmet eller lav motivasjon.

Så, Seher Aydar. Gå hjem og gjør leksene dine. Les litt om forskning og statistikk, og kom tilbake med bedre referanser neste gang du vil «forbedre» skolen. Og vær litt mer presis i det du påstår. Så kan vi diskutere skoleresultater. Det du presterte her står ikke akkurat til toppkarakter i statistikk eller forskningslære, men så har vel ikke RU uttrykt noen omfattende interesse for karakterer i skolen heller da. Men du får klapp på skulderen for innsatsen, og en gullstjerne til å friske opp evalueringsmappa di.

19 kommentarer

Filed under Uncategorized

Skolebøker med stygge feil.

Norske skolebøker har ingen sentral godkjenningsinstans lenger. Etter at godkjenningsordningen av lærebøker ble fjernet i 2000, kan i prinsippet hvilken som helst person utvikle fagbøker og få de trykt i eget forlag. Konsekvensen er at skolebøker fulle av feil brukes hver dag. Skolebøker trenger kvalitetssikring i en eller annen form. Her er et skrekkeksempel fra norsk 7.klasse, den boka min datter bruker.

Er du norsk har du gjerne hørt om Snorres kongesagaer, vikingene, Odin og Tor, og et og annet om norrøn mytologi. Et av de sentrale diktene er Håvamål fra den eldre Edda. Håvamål betyr den høyes tale, og er visdomsord om livet lagt i Odins munn. Jeg har også lært dette en gang og endte i en liten disputt med datter da hun refererte til strofene av Håvamål. Det var da ikke sånn de var? Ikke at jeg husker mer enn noen linjer, men det var nå tilfeldigvis akkurat de mest berømte linjene som var i lekse hos henne denne uka. Temaet er lyrikk, og tidsepoken vikingetiden.

Når en syvendeklassing skal lære noe om lyrikk kan vi vel forvente at de får presentert en korrekt utgave av de stykkene lyrikk de skal lære? Norskboka i dette tilfellet fremstiller Håvamål omtrent som om jeg skulle skrevet om et av de ti bud fra «du skal ikke stjele» til «du skal ikke stjele mer enn Sareptas krukke kan romme, eventuelt det du klarer å bære».

Under her er bilde av den versjonen som står i skoleboka.

«Hva?», sier jeg «sjel? Hvor kom det fra?». Jeg måtte sjekke.

Jeg fant raskt ut at norskbokas versjon er løselig fortolket basert på strofene 43,44, 76 og 77.

De to første om vennskap er i grunnen kurante omskrivinger, mens den siste strofen er en sammenskriving  av dette (ikke original, men en sabla god nynorsk oversettelse):

76.
Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet um deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.

77.
Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Eg veit eitt
som aldri døyr,
dom um daudan kvar.

På mystisk vis har norskbokforfatteren fått inn begrepet SJEL her., ut av ordet «sjøl». Opprinnelsen er ordet sjálfr som refererer til selvet, altså en selv og ens selv, men altså ikke sjel i den moderne forstand.

Og selv om sjelen er en del av norrøn mytologi, er oppfatningen der helt annerledes enn i for eksempel kristendommen og andre monoteistiske religioner.

Samskrivingen av de to strofene ødelegger også skillet mellom det gode og det dårlige ettermælet, men jeg antar det blir for tungt for en 12åring?

Det er en skam at norske norskbokforfattere gjør slike idiotiske faglige tabber i forsøket på å gi elevene innsikt i vår norske litteraturhistorie og røtter. Det er nærmest en snik-kristnifisering av den norrøne historien. Alternativt tullepedagogikk. Håvamål er ikke en religiøs tekst, det er livsvisdom, leveregler lagt til Odins tunge. Bare ved å få det presentert slik det var kan vi bli kjent med vår ekte norrøne historie. Så får vi heller presentere den norrøne og den norske teksten side om side. Heller det enn denne grøten.

Bokstavrim ble borte

Det står forresten i teksten ved siden av Håvamål «Vi finner ofte virkemidlet bokstavrim i disse gamle diktene. Det ble brukt for at folk lettere skulle huske diktene». Hvis det er bokstavrim de skal lære så må boka vise frem bokstavrimene! «gjetord gjævt» fra originalen er et bokstavrim. «ærefullt ettermæle» fra skolebokversjonen er ikke det.

Kanskje en godkjenning av skolebøker ikke er en dum ide?

Her er bilde av læreboka med halvtygget Håvamål, og en lenke til omtale av forfatterne.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

Norsk skole har ikke realfag

Svært få elever har sett gjennom et mikroskop i skoletiden, før de begynner på ungdomsskolen. Eller vært i et ekte laboratorium i skolesammenheng. Rapport etter rapport konkluderer med at noe er galt i norsk skole. Særlig på realfagsiden. Det som er galt er at det ikke er noe særlig realfag der. I skolen altså.  

Skolen trenger to ting. Fra første klasse. Det første er realfag på den måten realfag skal gjøres. I praksis, med eksperimenter. Det andre er å lære barna å bruke den vitenskapelige metoden. Og dette henger sammen. Men først:

Rapport etter rapport antyder hvilke tiltak som bør settes inn, lærere etterutdannes eller elever fores med frukt. Nå sist tre nye mattetimer fra Arbeiderpartiet. Men tallenes tale er slemme. Ikke bare gjør vi det gjennomsnittlig nokså dårlig i matematikk. Vi har også  en stadig synkende andel elever som gjør det veldig bra. Altså, snittet på elevene er kanskje ikke så helt ille, men toppen er i ferd med å forvitre. Aller dårligst er vi på analytisk forståelse. I stortingsmeldingen leser jeg

Norge skiller seg ut ved at elevene er svake i kompetansen «bruke naturvi­tenskapelig evidens»

Og det henger sammen med at den vitenskapelige tenkemåten ikke finnes i barneskolen.

Alle «fag» er like

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

Problemet vises i klasserommet. For hva gjør elevene sånn rent faktisk der? Læreren forteller dem noe i lyttekroken. Et sted der barn sitter som sild i tønne, og hovedutfordringen deres er å sitte stille. Elevene får oppgaver som de skal løse selv eller i grupper. De tegner. Fargelegger gjerne tall, eller figurer. Sakte men sikkert skal de lære å lese. Det varierer med innhold i timene. Varierer hvem som leser og formidler. Norsk, samfunnsfag, RLE, naturfag. Men det er det samme uansett. Det er en bok med tekst. Det leses og letes informasjon som så reproduseres i tekst eller tegning. Og etterhvert i en Powerpointpresentasjon, fordi vi er så gode på IKT.

På barnetrinnet skal elevene få totalt 328 timer naturfag. Til sammenligning er det 427 timer med religion, livssyn og etikk (RLE). Fagene undervises i praksis likt. Tekst, samtale og oppgavebesvarelse.

Sensasjonelt at noen bryr seg om realfag

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

Jeg er forundret over at det går barn ut fra skolen med interesse for realfag. De få som gløder har neppe fått inspirasjonen på skolen. Aktive foreldre står bak. Samtidig ser vi stadig flere mennesker som vokser opp uten å lære noen variant av den vitenskapelige metode.

Så ender vi med at staten må ta ansvar og regulere alt ifra kosthold til fritidsaktiviter fordi folk ikke skjønner at det de gjør er dumt. Er det lurt med solarium for barn, brus hver dag, røyking, sjokopålegg i matpakken? Vi er i ferd med å bli en nasjon av dumminger som ikke vet vårt eget beste. Og alt kan ledes tilbake til det faktum at vi aldri får lære hvordan vi stiller spørsmål ved påstandene i reklamen og all den informasjonen vi møter til enhver tid. Den vitenskapelige metoden har aldri vært viktigere.

Femåringer skjønner metoden

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

Jeg er sikker på at mange synes det høres skrekkelig vanskelig ut, men det er det ikke. Den vitenskapelige metoden er helt intuitiv. Som jeg fikk erfare da min femårige datter lanserte et fullt ut akseptabelt forskningsprosjekt som lød omtrent slik: «Hvis jeg ikke får noe godteri før jul er jeg sikker på at jeg dør». Der er det en påstand, en hypotese, og informasjon nok til å finne ut hvordan man kan teste påstanden. Hun hadde det klart. «Mamma. Bare la være å gi meg godteri frem til jul så skal du se at jeg dør». Jeg er villig til å ta sjansen på å teste akkurat det. Så enkel er nemlig den vitenskapelige metoden. Påstand må testes. Metoden er selvsagt mer omfattende, men essensen er sånn. Men metoden er ikke pensum i barneskolen.

Her er essensen i læreplanen:

Noen grunnleggende ferdigheter er nødvendige forutsetninger for læring og utvikling i skole, arbeid og samfunnsliv. I Kunnskapsløftet er disse definert som å kunne lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig, og bruke digitale verktøy.

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

I praksis utelater dette å forstå realfagene. Lett oversatt kan læreplanen leses slik: «lese og vise seg i stand til å gjenfortelle». Er det noe vi har nok av rundt oss er det tilgang på kunnskap. «Copy-paste»-svar er jo helt meningsløst.  Det nærmeste vi kommer kritisk tenkning er temaet kildekritikk i norskpensumet i syvende klasse.

Det finnes skoler som har gjort det allerede. Tolket læreplanene på sin egen måte. Jeg mener det er på tide å gjøre et sentralt grep. Fjerne bokundervisningen i naturfag. Øke timetallet. Sette av en hel dag hver uke, hele barneskolen. Og bruke tiden på eksperimenter. Den vitenskapelige metode.

Eksperimenter er realfagenes uttrykksform.

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

De tar utgangspunkt i undringen. Et spørsmål. Og så tester man for å finne svar. Et enkelt eksperiment allerede første dag på skolen kan være omtrent slik: Lærer spør klassen. «Hva tror dere er favorittfargen i klassen». Elevene har sikkert mange svar. Læreren kan spørre klassen om de kan foreslå måter å finne svaret på. Så kan de for eksempel velge metoden der de tar hver sin lapp og farger den med sin egen favorittfarge. Deretter limer de opp like farger oppå hverandre i søyler på et ark på veggen. Da lærer de både å stille spørsmål, jobbe frem en metode for å finne svar, og så vise resutatet på en måte som er lett å forstå. Bytt ut favorittfarge med «farge på tannbørste», «favorittdyr», eller noe helt annet. Poenget er at barna lærer seg å stille spørsmål, forme en hypotese eller påstand, og deretter kritisk finne ut hva som faktisk stemmer. De får også noe praktisk å bruke matematikk på, hvis da regneartene inkluderes i eksperimentene.

Det er dessverre slik vi skal skape interessen for realfagene i Norge. I all hovedsak.

Med slike evner vil elevene klare seg godt i møte med verden, fordommer, og reklame. De går ut av skolen bevæpnet med kritisk sans. De kan teste hvilket lån som er mest gunstig. De kan bidra til å bygge landet videre. Og så slipper de stakkars politikerne å bestille enda flere rapporter med mulige dyre og administrativt omfattende tiltak for å øke interessen for realfag.

Realfagene, vitenskapen, er så gøy at alt vi trenger å gjøre er å la barna få tilgang på den. Nå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

35 kommentarer

Filed under Uncategorized

Vi som sover i timen

Noen elever kjeder seg så desperat på skolen at dagdrømming er et fornuftig selvforsvar for å unngå aggressiv adferd og følelsen av at hjernen råtner.

En beskjært utgave av denne bloggen finnes som kronikk i Aftenposten 27 august 2012

Dette er fortellingen om hvordan det er å være den dagdrømmende eleven. Han eller hun som en sjelden gang rekker opp hånda og stiller et spørsmål som får de andre elevene til å skule, himle med øynene og hviske. Noen av de ukonsentrerte elevene er nemlig ikke sløve, dumme, eller understimulert på praktiske fag. Noen er rett og slett «tidlig ute», evnerik, i overkant smart, begavet, intelligent, meget nysgjerrig, eller hva du foretrekker å kalle det. Det er disse elevene jeg vil fortelle om.

Men først må jeg trekke opp grensa mot de flinke elevene. De pliktoppfyllende barna fra ressurssterke hjem som har foreldre som passer på at barnet får nok og stimulerende undervisning. Og har fått det fra de ble født. Disse barna har nok av talsforeldre. Flinkisene er de som kan alt, er forberedt og strekker hånda i været når læreren spør. De har et svar. De evnerike har ikke svaret, de har passert det nivået for lengst, tenkt på neste steg og har gjerne et oppfølgingsspørsmål til læreren. (Mer om kjennetegn på evnerike barn her) Det kan ikke læreren svare på der og da fordi pensum ikke er gjennomgått enda. Da tar eleven spørsmålet med inn i dagdrømmen og tenker videre på det. Eller på noe annet. Hun sitter og ser ut av vinduet, har så mange spørsmål. Lurer på alt mellom himmel og jord. Hvorfor er himmelen blå? Hvorfor går maurene i vinduskarmen alltid den samme ruta?

De evnerike er ikke slik som de pliktoppfyllende elevene. De er drømmere.

For disse er skoletimen er noe som skjer med de andre. Det foregår langt unna den raske og mangfoldige tankeverdenen som er inne i drømmerens hode. Lærerens stemme er noe som flyter inn og ut av bevisstheten. Skulle det skje noe interessant i nærheten av kateteret vil en av antennene slå ut og drømmeren lette på et øyelokk.

For de av dere som har små barn så kan dere se for dere å se en hel episode, en halvtime, med Drømmehagen. Det er omtrent det mest søvndyssende jeg kan forestille meg. Hva om du måtte se Drømmehagen en fem-seks timer hver dag? En hel episode før hver gang du fikk åpnet en nyhetssak på nettavisen? En hel episode Drømmehagen mellom hvert innslag på Dagsrevyen? Å se maling tørke er mer spennende. Drømmeren kunne for så vidt tenke seg å se maling tørke, i et kraftig mikroskop.

Kjedsomheten skaper avstand

Denne evinnelige kjedsomheten i klasserommet skaper en avstand til klassen og læreren. Oppmerksomheten vendes innover, for der skjer det noe som ikke går i sakte kino. Skolearbeid er noe som gjøres raskt og uengasjert de første minuttene av en time. Da er kravet oppfylt, oppgavene ferdige, og hjernens krav til aktivitet kan ta over. Resultatet er et sinn som er uinteressert i de andre, og en elev fullstendig blottet for selvdisiplin, arbeidsrutiner og samarbeidsvilje. I det lange løp er dette en elev som risikerer å falle ut av skolen av ren kjedsomhet. Eller blir aggressivt i opposisjon til lærerne. For hva har vel skolen egentlig betydd? Et sted å tvangsmessig sitte rolig, og ikke forstyrre. Og lærere overser ofte elevens situasjon fordi prøveresultater og ferdigheter er upåklagelige. De kunne vært veldig mye bedre, men det å nå sin personlige mestringsgrense er sjelden et tilstrebet mål i skolen.

Et annet problem er at så lenge elever ikke møter en utfordring som lite så vil de sky situasjoner som byr på utfordringer når de vokser opp. En dagdrømmer vil oftere og oftere vri seg unna oppgaver der det faktisk kan hende at hun må jobbe litt for å forstå. Det kan høres ut som et paradoks, men det er sånn at når du aldri opplever å måtte slite for å lære så aner du ikke hvordan du skal håndtere en situasjon der du faktisk ikke intuitivt vet svaret. Spørsmålet blir da bare når dagdrømmerens boble brister og hun må konfrontere sine manglende arbeidsrutiner, lytteevner og samspill.

Den evnerike er noen ganger også den som er litt alene i friminuttene. Kanskje ikke helt i begynnelsen, hun elsket gjerne ideen om å bli kjent med nye unger, gå på skole og lære. Tilbakeslaget kommer når hun møter de andre elevene, og lærerne. (Les også mer om møte mellom skole og foreldre av evnerike barn her) I samtale med andre barn vil hun bli forvirret. Interesser og tema er ofte ikke noen hun har engasjert seg i fra før. Når alle andre er opptatt av fotball er det veldig ukult å være interessert i stjernehimmelen. Da har det lille barnet valgte mellom å endre seg selv, tilpasse seg, og prøve å late som om hun har samme interesser som de andre barna, eller være alene.

Sosialt selvmord

Det er typisk norsk å være god i noe som ikke er teoretiske skolefag. Det er for eksempel nærmest sosialt selvmord å være en jente på seks år som både har talent og interesse for matematikk. Hvilken klubb skal du da melde deg inn i? Hvor finner du likesinnede? I klassen? Svært sjelden. Blant lærerne? Hvem har tid? Jeg har til gode å høre om SFOer med matteklubber og kjemiklubber. Idrettsklubber finnes det på alle skoler, og musikkskoler er det rikelig av, sammenlignet med fritidstilbud innen skolefag. Det er nærmest en personlighetsforstyrrelse å være skolefaginteressert i Norge. Det har riktignok dukket opp noen få kveldskurs via Forskerfabrikken og Vitensentrene, men det er snakk om noen få kvelder på et år, fra fjerdeklasse omtrent, eller en uke i en skoleferie. Det er ikke snakk om noe klubbmiljø. Aldri noen felleskapsgreier, teamopplevelse, samarbeidsprosjekter. Skolelysene får skinne helt alene til de brenner ned.

Så hva trenger disse evnerike drømmerne, og klassens klovner og urokråker, de som kjeder seg? De trenger en mentor som kan svare på spørsmål og lede dem videre i utviklingen. En veileder som kan fore et sultent sinn med kunnskap. Hun trenger også passe arbeidsbyrde. Nok utfordringer, oppgaver og lekser til at hun får arbeidsrutiner. Å møte krav om å jobbe med skolen. Og ikke minst høy nok vanskelighetsgrad til at hun lærer å håndtere en oppgave som krever at hjernen må arbeide. Det er avgjørende for et barn å lære seg å mestre utfordringer. Utfordring er den avgjørende mangelen her. Dette er en krevende oppgave for en lærer, men vil berge mange fra kjedsomhetens kløft. (Forskernes råd til lærerne er her)

Ulikhet kan bygge fellesskap

Drømmeren trenger venner. Likesinnede. Minst en annen elev som har noenlunde samme interesser. På store skoler burde dette være mulig, med hjelp av noen våkne lærere. Er løsningen egne skoler for de evnerike? Egne klasser? Og må vi IQ-teste unger i barnehagen for å sile hvem som skal hvor? Absolutt ikke. Vi er altfor få. Det er for få evnerike elever til at dette kunne fungere, kanskje bortsett fra i de største byene. Løsningen ligger nok heller på et annet plan. Drømmerne er nok vagt klar over at de ikke er helt A4. De oppdager det raskt på skolen. Den eneste måten å løfte disse elevene sosialt, inn i felleskapet, er å slutte å gjøre elevene like. Unger er forskjellige, og unger er veldig klar over det. Hvis de evnerike kan bidra og delta med sine underfundige spørsmål i klassen og få lov til å være flink så kan kanskje også andre bli inspirert. Et klassemiljø som dyrker den undersøkende læringen kan være nok til å inkludere og stimulere de evnerike. Er det ikke det så trenger de tilrettelagt undervisning. Men hva er problemet med det? Det er ikke rart å være smartere enn de andre i skolefagene, det er normalfordeling i befolkning. Akkurat som at noen er raskere til å løpe, har renere stemme, eller flere fregner. Noen er nødvendigvis ute på høyresiden av normalkurven. Skal de straffes for det ved å ikke få en funksjonell skolegang?

Det som uansett er sikkert er at tilpasset undervisning må begynne fra dag 1. Det holder ikke å la gymnaselever ta universitetsfag. Eller la ungdomsskoleelever ta videregående fag. Det er selvsagt bra at elever får strekke seg når de blir eldre også, men da har nok mange av de evnerike falt av, meldt seg ut, og mistet gløden. Det er første skoledag som teller. Første klasse.

Og skal ikke evnerike barn få strekke seg fra dag 1 som seksåring så får vi heller la de små komme på skolen når de er yngre. Fremskutt skolestart kan være en måte å passe inn kognitivt.  Når fireåringen allerede har lest et år, er vitebegjærlig og ellers på linje med seksåringene som er klare for skolestart, ja hvorfor ikke la fireåringen skrives inn for skolestart?

Karakterer motiverer de flinkes foreldre

Karakterer og prøver er alltid et stridsspørsmål. Evnerike elever har den fordelen at de ikke lar seg inspirere av slikt. De trenger å mate hjernen, lære, og utvikle seg. Får de tilfredsstilt nysgjerrigheten sin så vil de strekke seg så langt de kan, og det er gjerne lenger enn karakterskalaen for deres klassetrinn uansett. Prøver er kanskje en gøyal tidtrøyte, der drømmerne av ren kjedsomhet og manglende konsentrasjon ender med å svare korrekt på den siste og vanskeligste oppgaven, mens de første lette oppgavene lider under skjønnhetsfeil, slurv, og manglende mental tilstedeværelse. Det er mer sannsynlig at en evnerik elev gjør feil på pluss- og minusoppgaver i matematikk, enn at derivasjonen eller Pythagoras går skeis. Det er nok de ressurssterke foreldrene som lar seg motivere mest av karakterer.

Når skolen nå har begynt igjen vil smartingenes hjerner sultefores. Hver eneste dag. Mange av dem vil likevel klare seg greit senere i livet, men ikke alle. Spørsmålet er hva vi som samfunn kan være bekjent av, overfor hver av disse elevene og deres opplevelse av skolen. Og hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, hvis vi ikke ivaretar og foredler de beste råvarene. Vi må kaste likhetstanken ut av skolen. Vi er ikke like. Vi er individer med personlighet og ulike talent. Så enkelt er det. Skolen skal være et sted å lære, også for de smarteste. Inntil da finner du dem sovende i timen.

51 kommentarer

Filed under Uncategorized