Category Archives: Uncategorized

Øvre Bergsvingen er like hullete som Trumps logikk.

Påskeuka er så stille her på Tyholt, at vi som er hjemme kan patruljere gatene nesten alene.

vannhull på tyholtVanligvis suser det forbi skoleelever på skuter i åttetiden, på vei til Strinda videregående. Og når det nærmer seg lunsjtid er det lange karavaner av mørke jakker med pels rundt hetta, nakne ankler og hvite joggesko. Sånn er det når man bor midt mellom berømt osteloff og billige berlinerboller. Det er nemlig den lille veistubben mellom Mikalsen bakeri og «Kløvern» – Bunnpris Gourmet Tyholt – det handler om. Øvre Bergsvingen. En vei som innimellom minner meg om å være i båt på vei over Vestfjorden – men det er nok fordi vi har gode fjærer på bilen. Man trenger nesten SUV her på Tyholt. Eller den innstillingen man finner hos de som sykler med to barn i sykkelvogn hele året, uansett vær. Jeg gikk for den første. For de gangene man ikke skal være fotgjenger da. Og det skal man jo. Helst.

Mikalsen bakeri

Nå er det stille nok til at vi kan ta bilder her uten å bli påkjørt. Jeg har tenkt en stund at noen må sende inn denne veistubben som deltager i kåringen av Midt-Norges dårligste vei, men har ikke turt å ta bildene før nå.

Ved første øyekast minner veien om en hyggelig film fra barndomstiden for oss som nærmer oss 50. Strøket har fortsatt et og annet epletre, og flere av beboerne kan lokalhistorie fra lenge før området ble en del av Trondheim. fortau med ristVeien er smal, og fortauet er diskutabelt. Det er også en av de få stedene i nærheten av Strinda og Blussuvoll skoler at det er lov til å parkere i gata – og det gjøres det året rundt.

En gang var det skilting her også, men nå er det bare en felle for syklister og barnevogner som holder til side når biler haster forbi. På høylys vårdag er det lett synlig – ikke om vinteren.utskjæring i fortau

Noen titalls meter fra Mikalsen bakeri, rett før veien svinger opp til Strinda, ligger Berg barnehage.Det ser så åpent og greit ut her nå, men fellene ligger der. På hverdager rett før skolestart er det tett her. Barn skal leveres, foreldre skal haste til jobb, skoleelever fra åttende klasse opp til myndighetsalder, kommer løpende fra buss nr 5. veien inn mot barnehagen

På høyde med parkeringen til barnehagen er «storhullet». storhullet blir synlig ved barnehagen

Det er 11-12 cm dypt og pleier å være mer eller mindre fylt med vann. Eller dekket av is. De fleste bilførere gjør så godt de kan og kjører slalåm mellom biler og barn, og er de heldige overlever både folk og forstilling enda en dag. godt nærbilde hull linjal

Litt lenger fremme i veien er asfalten småhullete og rufsete, men ikke mer enn at det bare irriterer syklistene, eller bråvekker bortreist ungdom idet de tramper sine hvite Nike air, eller Adidas superstar, nedi søla.

flere lange hull ved barnehagen

Når vi nærmer oss «Kløvern»er det alltid fullt av biler langs veien.

Linnea midt i vene ved hjertehulletDette bildet er tatt palmesøndags formiddag. Et slags nullpunkt for trafikkbildet her. Legg til morgentrafikk, mørke, vinterføre, middels brøyting, og mange ungdommer med ørene fulle av musikk og øynene fastlåst til skjerm. Da kan det være lett å overse «hjertehullet», hvis man samtidig skal unngå å kjøre på fotgjengerne.

Men det skal veien ha – det er ikke behov for ytterligere fartsdumper.

Er det lov å håpe på bedre veier på Tyholt? Nå er de litt som Trumps politikk. Sjarmerende for noen, hullete og svake i sammenføyningene, og med nokså stort skadepotensial.

Ikke morsom sammenligning? Nei, men så gir ikke veiene her noen grunn til å smile heller. Nå som det ikke er mørkt, isete og farlig å bevege seg her kunne kanskje kommunen benyttet anledningen til å reparere veien?

God påske.

politiand i storhullet

Reklamer

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Hent dritten, Verisure!

Kjære Verisure.

Dette er en skriftlig oppsigelse. Skilsmisse, offentlig uthenging, dissing, eller bare ren forbrukerinformasjon om du vil. Samma det, du BA om skriftlig oppsigelse, så her kommer den.

Image-1Måtte denne klagen runge like høyt som den helvetes vannalarmen.

Ja, vi har vanndetektor, i både første og andre etasje, med sånne dingser som ser ut som en hvit digital rotte med litt for lang hale. Det var nok et godt innsalg fra Verisure, sånn i tillegg til skallsikring, brannalarm og sånt som de driver med. Vi er en sånn familie, som har dørlås med kode OG fingeravtrykksleser. Og så har vi hatt et uhell med vann – eller rettere sagt, en av våre hybelboere hadde det – og glemte at han var full etter en omfattende «bli kjent»-runde som fersk student, og at det da ikke er lurt å kombinere spising og tannpuss. Særlig når man glemmer å stenge vannet etter å ha brukt vasken som tallerken. Et hendelig uhell. Så, ja vi har tenkt at vannalarm er en lur ting.

Men, ikke nå lenger.

En sen kveld, etter at omtrent halvparten av huset sover, er det mest typiske tidspunktet for alarmen. Og den høres, der den roper VANN VANN VANN! (den gjør ikke det, den høres ut som enhver illsint røykvarsler, men vi har lært at lyden av alarm er det samme som lyden av VANN VANN VANN, eller ULV ULV ULV, som det like gjerne kunne vært. Vi er nå så vant til lyden at hvis den en gang skulle vært brann ville ingen reagert på annen måte enn hva som vanligvis skjer – nemlig at gubben stavrer trøtt og irritert ut i gangen for å finne kodepanelet, mens jentene roper fra hvert sitt rom  TRETTENFØRTITO!!!! (de roper selvsagt en annen firesifret kode som faktisk får panelet til å holde kjeft, men den er jo vår hemmelige kode så den kan jeg ikke avsløre her). Etter noen forsøk og litt roping blir det stille. I rundt et halvt minutt. Da ringer telefonen, og Verisure vil gjerne fortelle oss at vannalarmen har gått hos oss. VI VET!! Og så vil de ha vårt kodeord. Og så forteller vi dem det. (jeg har vurdert å ligge våken med snapchat klar, for å sikre årets video, men det er mulig gubben ville hatt en mening omkring eget personvern da)

Hendelser verisureDet vil si, inntil det sprakk for meg en ettermiddag da alarmen tilfeldigvis gikk FØR leggetid. «NEI FOR HELVETE… kanskje jeg bare IKKE skal gi dere det satans kodeordet, og så kan dere sende ut en patrulje for å sjekke vanntilstrømmingen hos oss. Det er nemlig akkurat like tørt som i sahara rundt den helvettes vannalarmen. Akkurat som de hundre forrige gangene den har gått». Det er mulig mitt estimat over antall ganger vannalarmen har gått er noe lavt, men det får så være. Og jeg vet jeg skal snakke pent i telefonen, være høflig og sånn, men hevder «berettiget harme» denne gangen. Det ble bare nok. Jeg ba forsåvidt om unnskyldning for sinneutbruddet også. Likevel, de ønsket å sende en sørvismann for å se på detektorene våre, og jeg forklarte at det har de gjort før. Flere ganger.

Vi har faktisk hatt flere besøk av sånne sørvisfolk fra Verisure. Enten bytter de en sånn hvit greie med hale, eller så sier de at de ikke finner noe og at om problemet fortsetter kan vi «klippe av halen.»

En gang la vi detektoren oppå peishylla – det tørreste stedet i huset, tenkte vi. Den fant vann der også, den dritten. Strengt tatt burde Verisure solgt inn disse dingsene  som uhjelpsprogram på jakt etter grunnvann i tørkerammede områder, så følsomme som de sannsynligvis er. Men, kanskje var det ikke detektoren på peishylla likevel.

En av sørvisfolkene kunne fortelle at detektorene var satt opp slik at når alarmen sa «vannalarm i andre etasje» så var det faktisk den i første som gikk av, men at de var kodet med feil rom. Og den som faktisk var i andre etasje var ikke engang kodet med et rom hos oss. Hvem vet hvor alarmen ville gått om det faktisk hadde vært vannsøl der oppe. Det tragiske er at vi faktisk hadde en ørliten vannlekkasje i første etasje, og sjekket hver en krok oppe i andre etasje, siden det var det vi fikk alarm om. Så den lekkasjen rakk å utvikle seg litt før vi oppdaget noe vann som kom ut fra kjøkkenbenken her nede. Det var strengt tatt den episoden som gjorde at vi fant ut at Verisure ikke klarte å skille på første og andre etasje.

Så da damen fra Verisure alarmstasjon antydet at de kunne sende nok en sørvismann (kan være feminist og mene noe om sånt en annen gang), ba jeg dem sende en som kunne komme hit og plukke ned all faenskapen. Så snart som mulig.

Hun kunne legge inn beskjed til kundesørvis om å sende en sørvismann, men ikke ta imot beskjed om å ta ned systemet.

Jeg skjønner ikke hvorfor de kan gi beskjed om å sende en person for å SE på detektorene, og at systemet deres takler det, men ikke at de kan sende samme person for å ta tingene med seg. Uansett. De kunne IKKE ta imot en oppsigelse per telefon, den måtte sendes skriftlig.

Så nå, etter vet-ikke-hvor-mange alarmer med VANN VANN VANN, søvnavbrudd, irritasjoner og samtaler med kundesørvis så SIER VI OPP VERISURE.

Kom og hent dritten.

(om du jobber for et annet alarmselskap så trenger du ikke ta dette som en oppfordring om å komme på døren i kveld for å selge meg en ny alarm – det er lite sannsynlig at Verisure tar ned dritten i dag – med tanke på hurtigheten hos deres kundesørvis – prøv igjen uti mai)

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

«Mosers ti bud» – og, Hege bytter jobb.

I midten av oktober bytter jeg jobb. Da blir jeg kommunikasjonsansvarlig ved Nasjonalt senter for realfagsrekruttering. Er ikke det fantastisk? Å få lov til å jobbe for at flere skal elske realfagene, forstå hvor viktige de er,  velge dem som livsvei. De som har lest noen av mine mer eller mindre velformulerte utbrudd rundt norsk skole, og vitenskapens status, vet at dette er et område jeg brenner for. Jeg gleder meg stort. Men, man skal takke av, og det må jeg også. Here goes:

Akkurat som Moses bragte med seg ti bud, tar jeg med meg ti bud når jeg drar fra Mosers. De er riktignok egenkomponerte, men oppsummerer ting jeg har lært. Nå skal jeg ikke legge skylda på May-Britt og Edard for alt – det viktigste av læringen har skjedd i miljøet, eller strengt tatt i hjernen min basert på erfaringer i miljøet, men nå skal jeg ikke flisespikke. Jeg er svampen som absorberer livsvisdom, og her er den – ti bud fritt etter livet i Mosers lab:

  1. Du skal feire dine seire, helst med sjampanje (hvis det bare er god sjampanje)
  2. Du skal bare se muligheter, ikke begrensninger. Hva skal man med grenser? De kan flyttes.
  3. Du skal alltid tenke kvalitet. Hvis det er enkelt, eller hvem som helst kan klare det, så la dem ta det.
  4. Du skal ha det gøy på jobb. Det er kjennetegnet på en statsansatt som jobber med noe du elsker.
  5. Du skal være nysgjerrig og stille spørsmål. Ved alt, særlig det sære obskure, over en kaffe.
  6. Du skal være oppttatt av å være oppdatert på ditt fag, og andres fag, og det meste egentlig, for å holde tritt i samtalen.
  7. Du skal la deg utfordre. Konkurranse er drivstoff.
  8. Du skal ha høye mål – skikkelig høye, sånne som virker nesten tullete, da kommer du langt.
  9. Du skal ta vare på mennesker rundt deg.
  10. Du skal tenke at alt kan formidles – og det kan det jo, selv komplsert grunnforskning…hvis man bare jobber litt med saken.

Det er vemodig å tanke på at jeg ikke skal være blant verdens smarteste, morsomste og mest laidback folk til hverdags. Det har sannelig vært et eventyr. Jeg deler noen øyeblikk fra ferden her.

ette bildet oppsummerer godt stemningen i labben når vi har besøk. Svært uformelt, morsomt litt tøysete, - excellent science er gøy.

Dette bildet oppsummerer godt stemningen i laben når vi har besøk. Svært uformelt, morsomt, litt tøysete, – excellent science er gøy.

Ingen tvil om at Jens Stoltenberg koser seg med å motta en ekstra hjernecelle (den vitsen blir aldri gammel - alle VIP-gjestene som har fått denne

Ingen tvil om at Jens Stoltenberg koser seg med å motta en ekstra hjernecelle (den vitsen blir aldri gammel – alle VIP-gjestene som har fått denne «cella» har satt stor pris på den).

Vi har skjønt at de som er aller mest populære blant besøkende - er rottene. Alle vil klappe og kose. Her er Ambassadør Kai Eide.

Vi har skjønt at de som er aller mest populære blant besøkende – er rottene. Alle vil klappe og kose. Her er Ambassadør Kai Eide.

...Statsminister Erna Solberg...

…Statsminister Erna Solberg…

...Helseminister Bent Høie...

…Helseminister Bent Høie…

...og Kronprinsparet. Alle kunnskapsministre siden Djupedal og utallige andre har klappet og kost....

…og Kronprinsparet. Alle kunnskapsministre siden Djupedal og utallige andre har klappet og kost…. nok om det.

Av alle øyeblikk er nok dette det største. Jeg er en av de som i mange år har sagt

Av alle øyeblikk er nok dette det største. Jeg er en av de som i mange år har sagt «..hvis noen nordmenn skal få Nobelprisen blir det nok Moserne…» siden ca 2007. Å få lov til å følge ferden mot prisen har vært en av mine karrieredrømmer – tenk å få oppleve noe sånt! Og jammen fikk jeg det – mye raskere enn jeg hadde trodd. Tenk å sitte i salen her da!

Selfie med dekan og Nobelprisvinner mens vi venter på den offisielle annonseringen av prisen. Se sjokket i øynene!

Selfie med dekan og Nobelprisvinner mens vi venter på den offisielle annonseringen av prisen. Se sjokket i øynene!

Ganske spesielt å få stå på same scene som nobelprisvinnerne, minutter etter de har mottatt diplom og gullmedalje.

Ganske spesielt å få stå på samme scéne som nobelprisvinnerne, minutter etter de har mottatt diplom og gullmedalje.

Oi. Noen har sett meg på TV på Nobelsendingen. Bra hår da.

Oi. Noen har sett meg på TV på Nobelsendingen. Håret var veldig pent, det bare ser ikke sånn ut her. ALLE hadde vært hos frisøren for faglig assistanse. Excellense i alle ledd.

Og dette er MIN hånd som holder den ekte Nobelprisen, i rent gull, uventet tung.

Og dette er MIN hånd som holder den ekte Nobelprisen, i rent gull, uventet tung.

På veien mot Nobelprisen har det vært en stadig økende medieinteresse, stadig flere TV-opptak, videoproduksjoner og intervjuer.

På veien mot Nobelprisen har det vært en stadig økende medieinteresse, stadig flere TV-opptak, videoproduksjoner og intervjuer.

Det er vel ingen hemmelighet at Moserne ikke akkurat elsker å bruke tiden sin på noe annet enn science, men de har jammen blitt proffe foran kamera etter all oppmerksomheten.

Det er vel ingen hemmelighet at Moserne ikke akkurat elsker å bruke tiden sin på noe annet enn science, men de har jammen blitt proffe foran kamera etter all oppmerksomheten.

Opptak med Newton er alltid gøy.

Opptak med Newton er alltid gøy. Line har skikkelig draget på rottene.

På veien har medieoppmerksomheten økt. Og oppslag i New York Times er jo knall på alle måter!

På veien har medieoppmerksomheten økt. Og oppslag i New York Times er jo knall på alle måter! Det syntes Jens også.

Se på Edvards smil da...

Se på Edvards smil da…

Internasjonal formidling er viktig. Vi laget en tegneserie om Mosernes forskning, og fikk den oversatt til både engelsk og kinesisk. Populært.

Internasjonal formidling er viktig. Vi laget en tegneserie om Mosernes forskning, og fikk den oversatt til både engelsk og kinesisk. Populært. Anbefaler likevel ingen å jobbe med kinesiske oversettere.

Nora Gullbekkhei og jeg har vært parhester og opplevd det meste sammen. Her foran Low Memorial Library på Colombia University - vi var entourage da Moserne mottok Louisa Gross Horwitz-prisen

Nora Gullbekkhei (kontorsjefen) og jeg har vært parhester og opplevd det meste sammen. Her foran Low Memorial Library på Colombia University – vi var «entourage» da Moserne mottok Louisa Gross Horwitz-prisen

På Colombia lekte Nora og jeg

På Colombia lekte Nora og jeg «spot a Nobel Laureate». Hvor mange kan du finne på bildet? (Dette var før Moserne fikk sine).

Nora og jeg har fått lov til å være

Nora og jeg har fått lov til å være «glamorakademikere», delta i de mange feiringene som har vært de siste årene. Det er en av de viktige lærdommene jeg tar med meg – man skal passe på å feire sine seire, i fellesskap. Priser, og artikler i Nature/Science, har utløst sjampanje. En god tradisjon. Klassifiserer ofte også som «gøy på jobben».

Feiringer foregår stort sett slik - med alle som kan til stede. Forskere, teknikere og administrasjon.

Feiringer foregår stort sett slik – med alle (som kan) til stede. Forskere, teknikere og administrasjon.Og litt familie og barn er også velkomne. Gleden vokser når den deles.

Kronprinsparet besøkte Kavliinstituttet på NTNU. VIP-besøk har blitt en greie vi på NTNU har blitt gode på. Men så har vi jammen fått trene på det også. (Foto: Thor Nielsen)

Kronprinsparet besøkte Kavliinstituttet på NTNU. VIP-besøk har blitt en greie vi på NTNU har blitt gode på. Men så har vi jammen fått trene på det også.

Vi har arrangert populærvitenskapelige forelesninger med over 800 tilskuere, fylt opp Samfundet slik at publikum måtte stanses i døren. Storheter som Eric Kandel og James Watson er lett å selge inn til et oppegående publikum. Og jammen har de elsket å møte studentene her også. Stemningen har vært elektrisk hver gang.

Vi har arrangert populærvitenskapelige forelesninger med over 800 tilskuere, fylt opp Samfundet slik at publikum måtte stanses i døren. Storheter som Eric Kandel og James Watson er lett å selge inn til et oppegående publikum. Og jammen har de elsket å møte studentene her også. Stemningen har vært elektrisk hver gang.

Scenen i storsalen i Samfundet fungerer også for seriøst stoff.

Scenen i storsalen i Samfundet fungerer utmerket for seriøst stoff. Særlig Fred Kavli trivdes godt her. Og i Bodegaen – mange minner.

James Watsons forelesning medførte at vi oversteg antallet plasser noe... men alle syntes det var helt ok å sitte på gulvet. De som ikke kom inn var mindre fornøyd, og vi lærte noe om å finne stort nok auditorium.

James Watsons forelesning medførte at vi oversteg antallet plasser noe(!)…, men alle syntes det var helt ok å sitte på gulvet, eller stå tett som hermetiserte sardiner ved døren. De som ikke kom inn var mindre fornøyd, og vi lærte noe om å finne stort nok auditorium.

Ha det bra koserotter. Ta godt imot neste gjest også.

Ha det bra koserotter. Ta godt imot neste gjest også.

Et kapttel er straks ferdig, og jeg er klar for å skrive et nytt.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Skole(politikk) uten hjerne

Hvorfor er det ingen politikere eller pedagoger som trekker frem den ene faktoren som virkelig teller når et barn skal lære noe – hjernen.

Vi har hørt endeløse retorisk polerte utlegninger om lærertetthet, helsesøstre, videreutdanning, trygghet og voksenrelasjoner. Et vell av forskning brukes som støtte for ethvert politisk ståsted. Men hvem snakker om barnas forutsetning for å ta imot lærdom? Hjernene deres.

Lærere er hjernetrenere. Skolen er det stedet som skal påvirke, elte og kna våre barns hjerner mange timer hver dag. Bør vi ikke vite hva som skjer inni barnas hoder? Bør ikke lærerne vite?

Vi vet mye om hjernen. Nok til å bruke kunnskapen til å velge pedagogiske metoder som fungerer. Dette er en type kunnskap som ikke tas i bruk i norsk skole, eller norsk lærerutdanning. Vi snakker om et biologisk grunnlag, i hjernen, for å lagre kunnskap og hente den frem igjen. Hvor mye et barn kan håndtere av informasjon i slengen. Muligheter og begrensninger, som varierer. Det ligger et faktagrunnlag her som ikke brukes. Totalt fraværende. Det er underlig. Litt som om det bare skulle eksistert alternativ medisinsk behandling, mens vitenskapelig medisinsk kunnskap var tilgjengelig, bare ikke ønsket av alternativgjengen.

Les gjerne tidsskriftet Trends in Neuroscience and Education for faglig påfyll.

Det snakkes så mye om de minste, tidlig innsats, styrking av grunnopplæringen. Likevel – å lære seg å lese betyr å koble om viktige deler i hjernen. Dette bør lærere vite og ta hensyn til. For å gjøre jobben lettere for barna.

Lesende barnNår du leser dette er det fordi du som barn lærte deg at de ulike kombinasjonene av streker som du ser på har en bestemt mening. Noen knekker denne koden raskt, andre bruker lengre tid og sliter mye. Men uansett hvor ulik opplevelsen av lesetreningen er, så har hvert eneste barn som lærer å lese noe til felles – de går gjennom den samme forandringen inne i hjernen.

Denne omkoblingsprosessen er lik om du begynner å lese som femåring, eller du lærer å lese som voksen. Det som er ulikt er de metodene som brukes for å hjelpe denne omkoblingen i hjernen, læringsmetodene som lærere bruker for å hjelpe barnet til å knekke lesekoden – altså koble om hjernen.

Lærere i Norge har det som kalles metodefrihet, altså at de selv kan velge den opplæringsmetoden de mener passer best for elevene, og de fleste lærere bruker en kombinasjon av ulike metoder og teknikker. Hvorfor ikke bare velge den beste metoden? Andre land har valgt å gjøre det.

Hjerneforskning har ikke kommet langt nok til at vi kan si at det kan gis en detaljert lærerinstruks basert på forskningen. Men vi vet nok til å kunne si hvilke endringer hjernen skal gå gjennom, og derfor hvilken pedagogisk metode som fungerer best.

Følg gjerne denne siden for et kritisk forskningsblikk på hjerneforskning og skole

Den beste metoden

Den beste metoden i leseopplæringen er å begynne med lyd for lyd, bokstav for bokstav, det som ofte kalles «lyderingsmetoden». Det er den letteste måten for hjernen å lære sitt nye arbeidsoppdrag fra grunnen.

I klasserommet er det mange hensyn å ta. Motivasjon, oppmerksomhet og forutsetninger varierer blant elevene. Det som er verdt å merke seg er at de elevene som ikke «har ro i rompa», eller på andre måter er på den enden av skalaen der lesetreningen går litt saktere, er de som har mest å tjene på den enkle lyderingsmetoden.

Sjekk Edutopia for tips til hjernbasert udervisning

Det snakkes ofte om å ta i bruk spennende motiverende varierte verktøy i læringen – gjerne multimedia, youtube i engelskundervisningen og slikt. For de som allerede fikser skolen greit er dette strålende, motiverende og noe som øker læringen. For de i den mer krevende enden av skalaen er dette en økt belastning, økt mengde informasjon som skal håndteres på kortere tid for hjernen, og noe som ikke øker læringen. Arbeidsminnet blir en flaskehals.

Bli inspirert av BrainU – få hjernekunnskap inn i skolen

Hjernens flaskehals

hjernen i dine henderArbeidsminnet er en begrensning i hjernen. Tenk på kid-nummer når du skal betale en regning. Hvor mange siffer klarer du å huske I slengen? 5? 7? Flere hvis du fokuserer og konsentrerer deg hardt? Det er et uttrykk for hvor mye du klarer å håndtere av informasjon i slengen. Arbeidsminnet er litt ulikt fordelt, noen har bedre kapasitet. Men, det kan trenes. Bli bedre. Det kan også krympe. Svakere arbeidsminne er kjennetegn ved de fleste diagnoser og symptomer som vanskeliggjør læringssituasjonen – blant annet matteangst og dysleksi. Og om du er redd eler ensom – da vil kapasiteten svekkes. Det er nok én av forklaringsmekanismene bak hvorfor relasjoner i klasserommet er viktig. Og hvordan helsesøstertetthet påvirker skoleresultat, og frafall.

Det som er vesentlig er at det er ikke helsesøster som sørger for økt læring direkte. Hun bidrar til at tryggheten blir stor nok til at læringsevnen, muligheten for hjernen til å ta imot noe i klasserommet, øker.

Les denne rapporten for faglig påfyll «Neuroscience and Education: Issues and Opportunities – A Commentary by the Teaching and Learning Research Programme»

Det er også relevant å se på hvordan dagens skole skaper en skjevhet i hvilke personlighetstyper som velger eksempelvis realfag. Når realfagene undervises slik at de mer estetisk kreative sjelene går lei, faller av og ut, risikerer vi at næringslivet i fremtiden ikke blir så innovativt og kreativt som det kunne blitt.

Det holder ikke å se på tall som samvarierer i skolen hvis vi ikke undersøker hvorfor de faktisk følger hverandre, hva som er mekanismene bak samvariasjonen. Undersøker hvordan vi kan bruke disse mekanismene til å skape en skole som gir elevene den ballasten de trenger for å møte fremtiden.

Hva om vi begynner med å se på hva vi vet om disse mekanismene i hjernen – jobber på lag med hjernen?

Ta inn kunnskap om hjernen i pensum for de som skal bli lærere. Bruk denne kunnskapen når pedagogiske metoder skal velges. OG når skolepolitikk skal utformes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Noble ettertanker – eller den mest hektiske dagen i mitt liv.

Jeg gjør meg noen tanker etter å ha stått i Nobelstormens øye. Jeg jobber med kommunikasjon på Kavliinstituttet. Historien begynner mandag formiddag.

Jeg sitter i redaksjonsmøte med tre andre fra det medisinske fakultet på NTNU. Det er tross alt høstferie, så oppmøtet  er labert. May-Britt Moser sender en sms om vi kan snakke sammen. Jeg svarer at jeg er ferdig med møte om en time. Hun tekster «ok :)» til svar. Ca 10 over 11 ringer dekan Stig Slørdahl til meg og sier noe i retning av «Hege, nå må du komme deg ned fra fjerde til andre etasje, og inn på mitt kontor, sporenstreks» Jeg svarer noe i retning av » det er helt greit, fordi jeg er i møterommet ved siden av kontoret ditt». Jeg går inn til Stig og ser May-Britt sittende på en stol ved hans skrivebord. Blir et øyeblikk engstelig for at noe skal være skikkelig galt, de er så skrekkelig alvorlige.

Med veldig lav stemme sier Stig at det blir Nobelpris.

Jeg skjønner ikke hva han sier. Og svarer noe intelligent i retning «HÆ?» Stig og May-Britt gjentar noen ganger før jeg begynner å tro på at det hele ikke er en spøk. De forteller også at Edvard er i et fly på vei til Munchen, så de får ikke fortalt ham nyheten. Jeg merker at det dunker i brystet. Katastrofepuls. Faen, jeg må puste. Jeg skjelver litt og frykter at jeg ikke skal fikse stresset.

Så gjør vi oss klare for annonseringen. Vi vet hva som kommer, men det er likevel ikke helt til å tro. Vi tar en selfie.

Jeg slår på video på iPhone. Hendene mine er stødige igjen.

Jeg ringer Christian, Kommunikasjonssjef på NTNU. Jeg er nok litt hyper og snakker nok litt høyt i det jeg brautende forteller at han må bryte ut alt han har av mannskap, kaste alt annet, og gjøre seg klar for tidenes sak. Vi får Nobelpris.

Jeg ringer fylkesordføreren (Tore O sandvik) som sitter i styret for CNC, en del av Kavliinstituttet, og inviterer til fest kl 13. Hvordan han greier det aner jeg ikke, men han er på Kavliinstituttet, med blomster, lenge før festen.

Nå er det offisielt og Stig slår opp døra til kontoret, går ut med armene hevet over hodet og roper «Det ble NOBELPRIS!!!!».

Folk strømmer til, det er nesten litt kaos, vi beveger oss som et raskt 17maitog ut i gangen, opp trappene til fjerde etasje. Der har nyheten allerede spredt seg, og jubelrop, klemmer og gratulasjoner følger. May-Britt gjør den nå kjente Nobeldansen sin bortover gangen, og livet mitt blir plutselig avhengig av mobillader.

Før klokken er 12 er stort sett alle medier på. Det ringer og ringer. Halve kommunikasjonsavdelingen er plutselig på plass, det svirrer folk og TV-kameraer overalt, og jeg må ta stilling til hva jeg trenger av hjelp. Hvordan skal jeg kunne vite det da? Jeg har planlagt at dette skal skje om fire år, med god til til å legge en plan. Man får bare ikke Nobelmedisinpris i nevrovitenskap to påfølgende år. Jeg mener det er en slags uskreven regel.

Jeg takker nei til å ha noen fra Kommunikasjonsavdelingen hos meg (hvorfor egentlig? er jeg helt idiot?), men skjønner etterpå at det er lurt at dekan Stig tilbød Hanne og Kristina, som er de kommunikasjonsdamene som er på jobb i høstferien. Etter kort tid har de fått passord til eposten min, satt opp kjøreplan, og håndterer kontoret mitt som et kriseteam.

Jeg snakker med Rolf Erik Tveten som jobber for Erna Solberg. Statsministeren vil gjerne gratulere. Vi blir enige om at det passer bra for begge å ta det litt ettet 13 når festen er i gang.

Seminarrommet i femte er i ferdassociated press txt med å bli forvandlet til en sildetønne av folk. Noen minutter før 13 kommer Espen med uante mengder sjampanje, han har løpt rundt med handlevogn i nærmeste vinmonopol og sanket det han kunne finne av edle bobler. Håvard og Bjarte dukker opp med kassevis av kaker som Dromedarbakeriet har på mystisk vis har fått klare. Hvor kom egentlig all sushien fra? Hvem hentet den? Samtlige kollegaer på Kavliinstituttet har blitt til et selvgående eventbyrå som bare fikser. Alle bidrar, og alle skjønner uten videre hva de bør gjøre. Magisk. Det er blomsterbuketter overalt. May-Britt har til enhver tid to telefoner på øret og en vegg av kameraer rundt seg. Tveten ringer, Erna er klar. «May-Britt! Erna vil gratulere deg!». Jeg dytter telefonen gjennom journalisthorden. Jeg er den linselusa med telefonen. Usminket, i dvask ullgenser som begynner å bli overveldende varm. Lekkert.

Nora kontorsjef ringer. Hun var på toppen av et fjell i Tromsø da nyheten sprakk. Hun er på vei nedover i fly. Høstferie kan man ha en annen gang.

Jeg er nær ved å avvise Reuters på telefon rett og slett fordi jeg knapt hører hva som sies i alt bråket. Det synges «Happy Nobel to you». Avtaler spikres. Hanne og Kristina fletter inn avtaler fra epost med mine fra telefon. En stund blir det nesten kritisk dobbeltbooking, og Dax18 er nær ved å sprekke, før vi finner ut at det sikkert er mulig å ta et intervju mens man sminkes.

JournalisthordenInnimellom får jeg spørsmål jeg tror jeg har svart på. Kan jeg kvalitetssikre oppdateringer på Wikipedia? Greit å oppdatere ansatteprofiler? Jeg aner at Kommunikasjonsavdelingen gjør en jobb. Det dukker opp nettside med info, våre nettsider fikses. Jeg ber om et bilde av Moserne med en Nobelmedalje på, og før jeg vet ordet av det har noen lagt det ut akkurat der jeg ønsker meg det. Uten at jeg har sagt hvor jeg ville ha det? Eller har jeg sagt det? Videoer klippes, pressemeldinger kjøres ut. Nyheter sendes direkte fra femte etasje.

Vi kjører intervju etter intervju, sikkert alt for ukritisk, frem til klokka nærmer seg 18. Frankfurter Allgemeine MÅ faktisk ha minst 20 minutter og en tur i lab. Dagbladet har overtatt kontoret mitt. Kjøkkenet er oversvømt av journalister og blomster. Vi mangler vaser. Rektor må arrangere en middag i kveld, er det ledig på Credo? Kan mediene komme? Hvis vi er der kl 21 kan de gå live på nyhetene. Har vi spist mat? Husker ikke. Noen har arrangert feiring på Den Gode Nabo og vi beslutter at vi har tid til å stikke innom der før vi må være på Tyholt halv sju. Hvor mange taxier trenger vi? Hvem skal på Naboen? Hvem har dratt? Håvard bestiller tre for sikkerhets skyld. Folk dukker frem fra kontorene på vei til fest. Taxisjåføren gratulerer og May-Britt går rett inn i en diskusjon om Londonsjåførenes stedsans. Vi er på Naboen ti over seks. Jeg kjøper en øl til May-Britt mens hun tar imot applausen. Festen har allerede tatt av, det høres ut som den vil  vare.

MB i sminkenNora kommer, vi drar til Tyholt. Vi er sent ute, ihvertfall etter de trippende ventende journalistene å dømme. Men de er der for å gratulere. Vi ledes inn i NRKs labyrinter, May-Britt parkeres i en sminkestol og får på seg ørepropp. Dax18 er på. Pudder og mikrofon om hverandre. På Midtnytt. På Dagsrevyen. Ut i gangen for å gjøre opptak på engelsk for å sende ut i EBU-systemet. Rekker hun å tisse? Det er straks klart for Aktuelt. En kopp te mens mikrofoner kles av og på.

Jeg har blodsukker som nærmer seg komanivå og ber tynt om det finnes mat et sted? Jøte viser meg utvalget på kveldstid. Det er to halve rundstykker igjen i automaten, og Jøte har 26 kroner i smått som han donerer til meg. De har noe frukt igjen fra tidligere på dagen. Jeg tygger eple i slow motion mens jeg vaser tilbake til studio, hele tiden med en eller annen på telefonen. Hva var det egentlig Edvard skulle gjøre i Munchen? May-Britt sufflerer og Mark, min nye venn fra Associated Press, får sitt siste svar for kvelden. Det var en demonstrasjon av multifotonmikroskop i mus.

Vi har plutselig nesten god tid. Klokka er bare litt over halv ni. Vi svinger innom Møllenberg for å hente Ailin, May-Britts yngste datter, som skal være med på middagen. Jeg tekster Frankfurter Allgemeine om at nå MÅ de sende tekst til kvalitetssikring, ellers rekker ikke May-Britt lese det før middagen. May-Britt må gjerne komme inn på Credo litt før 21. kan jeg tysk? Æh, ja, sikkert. (hadde det jo på videregående, på 80tallet).

Vi parkerer Noras bil på jobben, tar en taxi tilbake til Naboen, virrer innom seven eleven for å finne middagserstatning til Nora som ikke har spist siden Tromsø, en gang for veldig lenge siden føles det som. En halv snickers senere trer vi inn i en fest som kan konkurrere med alle høylytte fotballVMseiersfester. Og ja vi har vuvuzela, og den ble brukt, selv om den tidvis ble overdøvet av jubel, sang og støy.

Naboen

En drøy halvliter senere er Frankfurter Allgemeine endelig klar med teksten. Hva er vel bedre enn å lese en lang fagtekst på tysk på mobilen i et te-lys mørkt rom, med blodsukker og promille i nærheten av hverandre? Jeg godkjenner teksten. Den er faktisk strålende.

Jeg kommer hjem ved midnatt. Er en av de første som drar hjem. Jeg prøver å sove. Jeg gir opp i sekstiden. Skal tross alt være på Clarion til 7 for å gi God Morgen Norge muligheten til å sammenføye May-Britt og Erna.

En ny dag er begynt før den gamle er over. Døgn 1 i Nobeluken lukkes. For et fantastisk kaos!

 

 

 

 

8 kommentarer

Filed under Uncategorized

Brisen og bælfeit i pølse-og-pottitlandet – feie for offentlige dører.

Vi nordmenn er en gjeng tjukkaser med jevn promille, skal vi dømme etter dagnes nyheter om massiv økning i fedme og rekordhøyt alkoholforbruk. 

Noen må gå! (egentlig en god løsning for mange) Staten må gjøre noe!

Vi vet at holdningskampanjer ikke virker, og tror at forbud er det som skal til. Begrensning av tilgangen. Men er det det private forbruket vi bør se på først?

Vi hadde nylig en brukerundersøkelse i vår SFO. I etterkant ble svarene presentert på et allmøte. Kosthold var et av områdene som fikk mest tyn. I den grad foreldre mener de vet hva barna spiser på SFO, så er de lite fornøyde. Foreldre vil ha sunn mat for ungene sine.

Vi naive foreldre trodde at det handlet om at SFO bare måtte ta seg sammen, planlegge bedre og velge sunnere mat.  (Kunnskapen om mat blant de ansatte i barnehager er ikke noe å skryte av, sannsynligvis er det sånn i SFO også) Et stort hinder skal visstnok være kommunens rammeavtaler for innkjøp av næringsmidler. Trondheim kommune som vi tilhører skal etter sigende ha ASKO som leverandør. Kommunen har ikke en oppdatert anskaffelsesstrategi på sine nettsider, men en som gjaldt frem til 2012. Der, som de fleste andre steder er man «foregangskommune», effektiv, og svært miljøvennlig.

Kanskje det kan være lov å antyde at en ny anskaffelsestrategi skal ta inn over seg folkehelseperspektivet? Vurdere om det finnes andre krav enn pris på mat? Jeg antar at siden alle kommunale barnehager og SFO handler hos ASKO at det skulle være mulig å finne ut hvor mange kilo sukker kommunens barn har fått det siste året? Full kontroll på alle fronter er jo en del av anskaffelsesstrategien…

Skjønt mat – jeg vet ikke hva man skal kalle det når barnehagen drar frem firstprice-pasta og MUK-mat (pølser av rimeligste sort), eventuelt når SFO lager «grønnsaksuppe» som er så salt (sannynligvis feil utblandet buljong) at den knapt kan spises, pakket full med nevnte MUK-mat, og noen rotgrønnsaker. Vil ikke beskylde noen for å ha hatt kjøtt i suppa da de pølsene ikke kan kalles kjøtt. Jeg (et av barna) har fulgt en SFO fra fri flyt av sukker til helomvending og sunn mat, så det går an. Men det er andre SFOer som fortsatt har selvforsyning av cornflakes og sukker.

BildeFør «staten» (paniske politikere) eventuelt skal tre en ny velmenende lov om sunn mat over hodene våre kan det offentlige feie for egen dør. Ethvert sted som er betalt av skattekroner bør levere mat som holder en viss standard. Lite salt, sukker og ugunstige kjemikalier. Null palmeolje, lite mettet fett og full stans for saftmugga, popkorn til film, kjeks, «lapper» som er så søte at de klistrer seg til fingerne, syltetøy med +60% sukker, og de helsikes MUK-pølsene.

Jeg vil ikke høre «de må jo få kose seg litt, ungene, for det får de jo så sjelden» en eneste gang til.

Unger koser seg mer enn nok. Et kjapt konservativt overslag over åpenbare sukkerdager gir:

  • 52x lørdager
  • 25 bursdager (anta 20 per klasse, inviteres til alle av samme kjønn, + ca halvparten av andre kjønn + noen familiebursdager)
  • 3 dager i juleferien
  • 3 dager i påskeferien
  • 17 mai
  • valentinesday
  • halloween
  • fastelaven
  • st.hans
  • skoleavslutning før jul
  • skoleavslutning før sommer
  • skidag
  • turdag
  • konfirmasjon/bryllup/dåp

Omtrent hundre dager, av årets 365. Altså er minst to dager hver uke en sukkerdag. For de fleste er det nok flere. Da trenger ikke barne «kose seg» mer. Ikke de voksne heller for den del, men hva om vi legger til

  • 40 x cornflakesdag på SFO, med fri tilgang til sukkerskåla
  • 12 x «vi feirer månedens bursdagsbarn» på SFO med is til alle
  • 5 x «det er så fint vær så vi koser oss ute med …vafler/lapper/boller/saft
  • 5 x «det er så trist vær at vi koser oss inne» med boller/vafler/kakao/kjeks
  • 3 x «vi hadde så stort fravær på SFO at vi lar barna se film og da får de popkorn
  • 10 x «bakedag» på SFO (der de voksne gjør alt annet enn å trille ut bollene og ta på melisglasuren)
  • 3 x  karneval eller tilsvarende «vi kler oss ut og spiser godteri»

Nå er vi oppe i halvparten av årets dager, og en stor del av dette er offentlig finansiert og levert, til små barn.

Før vi retter enda en pekefinger mot familienes innkjøp (som sikkert er berettiget i stor grad) så bør vi rydde i de institusjonene som skal gjøre våre avkom til «gangs menneske».

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Bekymringsmelding: Er min samboer kriminell?

Dagbladets avsløringer av Eirik Jensens kjøp og salg av biler har satt en støkk i meg. Har jeg blitt lurt gjennom 15 år? ER min samboer korrupt?

Jeg bor sammen med en politimann. Lenge trodde jeg han var innenfor grensen av det som er normalt, men nå skjønner jeg at adferden hans burde fått alle varsellamper til å blinke. Sannsynligvis har han hatt kontakter dypt inne i kriminelle miljøer i lang tid, sikkert også før han møtte meg, uten at jeg har sett det. Takk Dagbladet!

20140404-220230.jpg
Det første sjokket var å lese lista over biler og motorsykler som Jensen har holdt seg med de siste 24 årene. Ikke bare har han hatt en nesten identisk Jeep Grand Cherokee som det vi har nå, han har i tillegg hatt eksakt samme Volvo V70 som jeg har nå for tiden. Og den er det pinadø min politisamboer som har kjøpt. Det var inntil nå helt ukjent for meg at en fjorten år gammel Volvo var å regne som symbol på kriminell adferd, men jeg ser det jo nå. Motorsyklene i gården var riktignok av japansk og tysk opprinnelse, men det spiller vel knapt noen rolle?

20140404-220703.jpg
Hadde Dagbladet laget en tidslinje som viste hvilke biler og motorsykler denne Jensen har eid så ville den vist nesten samme tidslinje som MIN politimann. Opptil en liten håndfull biler i slengen, aldri helt nye, og så blir de solgt igjen etter få år. Skremmende. Samme modus tyder vel på samme hensikt.

Vedder på at denne Jensen har hatt skumle typer på besøk, eller sneket seg ut for å snakke med sånne. Langt hår i nakken hadde de nok også, og skinnvest. VI har hatt noen sånne her i gården.
Lite ante jeg at disse skumle typene som hang under et panser sammen samboer drev med kriminell konspiratorisk virksomhet. Alle disse metalldelene som de drev og byttet på var sikkert ikke engang bildeler!
Når jeg tenker tilbake hadde de både rutete flanellskjorte og tobakk i lomma – og dette var FØR hipsterne begynte å gå kledd sånn, dette var ekte slubberter, garantert. Jeg må ha vært helt blind. Og de typene som var her på besøk dukket opp i nygamle biler stadig vekk, amerikanere med høy nok motordur til å kreve nabovarsel før oppstart. Fryktelig opptatt av bilene til politisambo var de også.

Jeg burde ha reagert på det de holdt på med. Hvem er det egentlig som står og henger rundt en bil? Biler skal jo være transport fra A til B! Og hvorfor trenger man vel å prøvesitte en bil som ikke engang starter? Hvem sitter inne i en bil, med manifoilen mellom hendene og snakker om den? I timer? Nå skjønner jeg at det var kriminell konspiratorisk konversasjon som er årsaken til at de ikke engang tok seg tid til å komme inn på en kaffe. Jeg trodde jo lenge det var min manglende entusiasme for osen av rulletobakk og smøreolje.

Dere har sett det før, ikke sant? En litt uflidd innkjøring, med vekslende antall biler i ulik stand. (Hvor stor del av en bils deler må være på plass for at det skal telle som en hel bil?) Klassisk mekkehage, som front for alskens ulovlige transaksjoner mest sannsynlig.

Jeg bet meg merke i det der at Jensen har solgt motorsykkel gjennom FINN!!!
Det er skammelig å innrømme det, men samboeren min har også solgt via Finn. Penger inn på kontoen sin har han fått også, etter at salgskontrakten ble skrevet. Hmmmm.
Herregud, snart er jeg vel «hun der lettlurte som trodde han var en real politimann». Jeg hører dem allerede…»HAHAHAHA …og så mekket han på BIL han da, og så innså hun ikke at han var involvert i tung kriminalitet.»

Det er betryggende å vite at Spesialenheten er på Jensen-saken. Slike slemminger må bures inne! Det er ikke like hyggelig å tenke på at de nok dukker opp her en dag også, når de sjekker motorvognregisteret til gubben.

1 kommentar

Filed under Uncategorized