Diagnose: smart

Det er typisk norsk å være god, men man skal passe seg for å være smart. De glupeste sliter minst like mye med skolesystemet som resten av elevene.

Det begynner gjerne slik:

Lesehest-Neimen så søt hun er, leser hun virkelig allerede nå, hun er jo bare tre år!

En typisk voksenkommentar i møte med et barn som ikke bare er oppslukt av biler eller dukker, men leker minst like mye med språket.

– Men er du ikke redd for hvordan det skal gå med henne på skolen?

– Jo jeg er redd for hvordan det skal gå på skolen, svarer jeg, vel vitende om at jeg samtidig bør forsikre om at jeg overhodet ikke har stimulert barnets IQ for mye.

Det er nemlig slik i Norge, at alle vil gi barna sine en god start, gjerne amme på babyen et par ekstra IQ-poeng samtidig som man stimulerer dem med ‘baby Einstein’. Men så er det slutt.

Så snart et barn viser tegn til skoleinteresse og en anelse flinkhet så skal man ‘passe seg’. ‘Flinkiser’ er sjelden populære, og venner er alltid viktigere enn resultater.

Alle har et talent, sies det. Men det er ikke så greit å trekke det loddet som gir deg diagnosen smart. Heldige er de som er balltalenter, er musikalske, kan tegne, er morsomme eller pene. De blir synlig elsket og dyrket, fra første skoledag og friminutt helt opp til kjendishysteriet på TV. Men de naturlig skoleflinke må vokte seg.

Skoleparadokset

Det finnes bare ett område det ikke er akseptert å være god på i Norge og det er teorifagene i skolen. Det området der de smarte, de med en tilfeldig tildelt gave på dette området, kan kjede seg til elendige arbeidsvaner, og et sosialt utenforskap. Dette er barna som ikke forstår når alle andre klager over matematikken, som ikke vet hva leksebyrde er. Dette er barna som bruker skoletimene til dagdrømming, kroting eller kanksje bøllefakter. Hva annet skal de ta seg til?

De er barn, de trenger utfordringer, oppgaver og stimuli for sin nysgjerrighet. Det er dette foreldre frykter, at den tidlig flinke treåringen som seksåring blir klassens klovn. Derfor er man redd for hvordan det skal gå på skolen. Er det ikke et paradoks?

Det er ingen som lurer på hvordan det skal gå med gutten som bare spiller fotball og ikke viser interesse for bokstaver, for – det kommer vel tidsnok, sier pappan. De som skal frykte skolen er de som har det største grunnlaget å bygge på første skoledag. Siste eksempel er fra Bergen, der det ikke lenger skal være mulig å ta videregående på to år. Utdanningsdirektoratet satte foten ned med begrunnelsen om at det da må skje en lovendring bort fra retten på tre års opplæring.

«Søknaden fra Hordaland fylkeskommune vil begrense rettigheter elever har etter opplæringsloven og krever således lovendring før å kunne gjennomføres»

Frafall blant de fremragende

Det skal ikke være lett å være smart. Jeg har ikke sett norske tall på sammenheng mellom IQ og frafall, men i USA er de nøye på å sjekke alle parametre, ikke bare de sosioøkonomiske, og det viser seg at andelen som faller ut av skolen, frafallet, er minst like stort blant de med IQ langt over snittet, som blant de som er rundt snittet og under. Så det står ikke på evner, det er andre årsaker som skaper utenforskapet. Og det er dette vi må bli oppmerksomme på.

Vi får stadig fler diagnoser i blant oss, og enda flere talspersoner og organisasjoner som skal jobbe for å ivareta alle som har en diagnose eller havner i ‘utenforskap’. Det finnes mengder av mennesker som trenger assistanse og forståelse, og kanskje en grad av sympati. Når de som har ekstra gode forutsetninger for å klare seg bra på skolen faller utenfor like ofte som andre, ja da er det klart at det ikke bare handler om tilpasset faglig nivå (som jo er nødvedig), det er noe mer også – de smarte trenger også å være en i gjengen.

For hva skjer med barn som sjelden aller aldri opplever gruppetilhørigheten? Hvordan oppleves det å bli tilsidesatt av en tillitsperson, læreren, i en situasjon der man som barn ikke kan forstå noe annet enn at man har gjort ‘alt rett’ og kanskje mye bedre enn de andre? Dette er en utfordring for de smarte barna, læreren og foreldre. Politikere tror jobben er gjort ved å si at alle har rett til tilpasset opplæring. De glemte å si at vi skal dyrke talenter på alle områder, også skoleflinke teoretikere.

For i Jantelovens hjemland er det ikke greit å stikke seg ut på skolen, særlig i de forhatte teorifagene som ‘alle’ helst vil ha ut av de fleste studieretninger, til fordel for noe praktisk og nevenyttig. Det er ikke kult å være nerd. Vi har ikke en norsk folkesjel som løfter frem skoletalentene. Vet noen av dere hvordan Norge gjør det i OL i matamatikk? OL i fysikk? Sannsynligvis ikke. Kan noen av dere navngi nobelprisvinnere i kjemi, fysikk eller medisin? Hva med OL-gullvinnere i langrenn? Hvor mye forskning er det i nyhetene sammenlignet med sport?

Ensomt som lille Einstein

Det er ikke slik at man bare kan overse de smarteste barna og tenke at de klarer seg uansett, for de gjør de ikke. Noen av de hyppigste årsakene til og mekanismene bak frafall blant de smarteste kommer frem i denne rapporten fra Duke University:

  • In high school, some learners reported having relatively few close friends; they found that their age peers seemed to be concerned more with social interaction and less committed to learning or academic performance.
  • Gifted students who dropped out viewed their high school classes as ‘more of the same’ and indicated they would have preferred learning something new.

Å være smart på skolen kan være veldig ensomt, og da er det dobbelt trist å verken ha venner som oppleves som lik seg selv, eller få faglige utfordringer som motiverer. For barn kan dette oppleves som et utenforskap der barnet begynne rå tro at det er annerledes. Veien til negativt selvbilde er kort og det lave selvbildet blir ofte værende gjennom oppveksten.

Det snakkes om eliteskoler og eliteklasser. Debatten dreier seg stort sett om hvorvidt man skal tillate elever fra 10-12-årsalderen og opp å få litt ekstra utfordring, for seg selv. Det vi burde snakke om er at barna allerede fra første skoledag trenger medelever som ligner seg selv, og jeg snakker ikke om kjønn, etnisitet eller religion, jeg snakker om personlighet og utviklingsnivå.

Dagens skolesystem klarer ikke å favne bredden godt nok innenfor klassetrinnsystemet, og alle lider under det, fra de aller smarteste til de med andre talenter enn teorifagene. Tydeligst er dette for barn i de lavere sosioøkonomiske grupperingene. Sånn sett er de som kommer aller dårligst ut av dagens skolesystem de barna som kommer fra ‘lavere klasse’ men har et naturlig sterkt skoletalent. Disse barna burde kunne bruke skolen til å foreta en lang klassereise, men likhetsskolen reproduserer klasse på tross av intensjonene. Og nasjonen går glipp av den fantastiske ressursen som ligger i disse barna.

Mensatest som medisin?

Det som er interessant er at flere opplever at det å ta ‘mensatesten’ blir en lettelse. Det å få bekreftet at man ikke ‘er rar’, men bare smart og det er derfor man har følt seg så annerledes og utenfor, kan være begynnelsen til å glede seg over egne evner. Denne typen glede kunne vært sammenhengende fra voksenkommentaren til treåringen som kan lese, via et anerkjennende skolemiljø, til et god relevant utdannelse og siden en jobb man passer til. I stedet er det mange barn som nettopp på grunn av annerledesfølelsen faller ut av skolen. De ble ikke sett, fikk ikke utfordring, lærte ikke å jobbe konsentrert, fikk ikke gleden av mestringsfølelsen, og ender med å ikke selv forstå hva som gikk galt.

La dem være skolevinnere og like det? Klappe naboen på skulderen og gratulere når datteren får seksere i alle teorifagene, også de hun tok på universitetet i gymnastiden? Og er du en sånn som gratulerer barn med gode skoleresultater så gjør det høylytt, i påhør av andre. De trenger nemlig å høre det.

Vi har lært å se forbi og tilpasse oss ADHD, dysleksi og andre utfordringer i skolen. Burde vi ikke snart kunne se og anerkjenne gruppen av barn med høy IQ? Og la like barn leke sammen også i jakten på lærdom,

Advertisements

31 kommentarer

Filed under Uncategorized

31 responses to “Diagnose: smart

  1. Wolf

    Jeg er litt enig og litt ikke. Jeg syntes foreldrene slipper litt for billig unna i analysen din. Foreldrene er stort sett opptatt av å jobbe for å tjene penger for å kjøpe hus og biler de ikke egentlig behøver. Dette går på bekostning av noe, som i gi sine barn den oppmerksomheten de trenger. Det er så mye enklere å plassere de på SFO må vite.

    Dette er særlig et problem for de mindre bemidlede være seg kulturelt eller sosialt. De som har værken bibliotek eller feit bankkonto. Skolen kan bare gjøre SÅ mye. Det er ofte -mer- ensomt å være smart i en familie av idioter.

    • hehe
      ja det er ensomt å være smart i enkle familier…dette innlegget handlet om skolen, som vi betaler enorme summer for å gi barna utvikling og opplæring. skulle jeg tatt for meg foreldrene ville det blitt en bok 🙂

  2. Rune R

    Dette var et meget godt skrevet innlegg om et viktig tema. Heldigvis har det blitt noe mer fokus på dette området i den senere tid. Det er startet en forening i Norge med fokus på nettopp det at også begavede barn har krav på å være lykkelige : http://lykkeligebarn.no/
    Bare det å få informasjon om dette tema hjelper både oss voksne og våre barn! Problemet er ofte å få aksept for at det kan være utfordrende å være begavet også fra skole, byråkrati og politikere.
    Jeg har ofte selv vært forbauset over at det er mer anerkjent å være meget god i fotbal (selv om man er en bråkmaker) enn å være meget god i matematikk og samtidig være stille og rolig og følge regler.

    Takk for at du tar dette tema opp!

    • Takk selv, for svar.
      Jeg har fulgt med på lykkeligebarn innimellom og ser at det er et tema som absolutt bør belyses mer enn det har vært gjort. det er jo nesten sånn at høy IQ er en skamplett idette landet, dessverre. når jeg så leser på mensaforumet (det internasjonale) så ser jeg at bare det å sette mensamedlemsskap på CV er et hett debatt-tema. ikke engang i forskningen i Nrge brukes IQ som parameter ved undersøkelser som dreier seg om skolekvalitet og/eller frafall. Det er bare Harald Eia som har løftet temaet, og det gikk jo sånn passe..
      🙂

      • Jan Terje Bakler

        Flott innlegg som noen kan nikke anerkjennende til i lys av den sosialistiske skolepolitikken der alle er like uansett evner, interesser og sosial bakgrunn. Høy IQ i Norge er en forbannelse og velsignet er den som er spart for dette. Heldigvis gjelder det de fleste. Dessverre kommer ofte høy IQ med bivirkninger slik du beskriver det. Det aller verste kan være følelsen av at samfunnet ikke strekker seg mot idealene men lar seg imponere av middelmådighet (i den intelligentes øyne), noe som utløser frustrasjon og forvirring. Kreative ideer i fag hvor læreren er fastlåst i sin begrensede faglige kompetanse, kan utløse konflikter og følelsen av at det opplagt logiske ikke finner resonnans hos den formelt kyndige. Liten blir man når hån er responsen, og selvbekreftelse finnes først i bøkene når undervisningstimen er historie; Punch line kan ikke leveres når vitsen er gammel. Som om dette ikke er nok er følelsen av ensomhet og annerledeshet som du beskriver, reel nok og føles svært tilstede i en periode av livet hvor en skal «finne seg sjæl» men ikke har noen å sammenlikne seg med. Noen kan kanskje til og med føle at det kan være like greit å få «slippe» alt dette, men de fleste av disse overlever vel heldig vis skoletiden likevel.

  3. «Disse barna burde kunne bruke skolen til å foreta en lang klassereise, men likhetsskolen reproduserer klasse på tross av intensjonene.»
    Fantastisk godt sagt! Likhetsskolen er iallefall med på å gjøre dette, selv om det er veldig mange andre ting å ta tak i.

    Jeg synes forsåvidt at «eliteskole»-begrepet kan kastes med en gang, av flere årsaker:
    1) det er ikke eliteskoler det er snakk om, det er snakk om respekt for enkeltmenneskets behov og det er snakk om et større utvalg forskjellige skoler, etter menneskers forskjellige behov. At dette er en nødvendighet for å maksimere trivsel og utbytte, er jeg ikke i tvil om. At noen motargumenterer med at det vil «øke forskjellene» henger ikke på greip; en hel flora av skolevalg burde vært en løsning for «likhet» i betydningen noe for enhver.
    2) kaller man en skole for høyt IQ-begavede barn for en «eliteskole», så vil den oversvømmes av folk som vil gå der for å bli høyt begavede eller av alle mulige andre årsaker definere seg inn i «eliten», og skolen vil ikke greie å stå imot. Tilslutt har man er «eliteskole» av den typen du ikke mente!

    Det er fremført mange slags motargumenter angående «segregering» av folk, hvilket overraskende for mange er det sterkeste argumentet FOR at løsningen ikke ligger i det jevne klasserom i dagens ramme; det ville være urettferdig for lærerene, elevene og økonomisk helt på bærtur). Løsningen er MINST hele klasser og skoler som er tilpasset «individuelle» behov, men løser det strukturelt. Selvsagt vet jeg at dette er lett i Oslo og vanskelig i Båtsfjord, men få nå iallefall opp noen tilbud og TILLAT at positive ting skjer!

  4. Enig i at dette er et viktig tema. I skolene er det jo ofte de som ikke er ressurssterke, eller har fått en diagnose, som får masse oppmerksomhet. Det som er enda mer trist, syntes jeg, er at de som er flinke og gjør «jobben» sin faller igjennom og ikke blir fulgt opp grunnet tiden som blir brukt på andre.
    Bra blogginnlegg…

  5. vgrindheim

    Mye bra her, selv om jeg ikke er enig i alt.

    Det kan nok være at jeg kommer fra en «enklere familie», jeg vet ikke, men jeg mener nå allikevel at det er bra å være flink på skolen, gjerne veldig flink. Uansett vil jeg hevde at venner faktisk er viktigere enn resultater, da vi først og fremst er sosiale individer som ikke ville klart oss særlig bra alene. Sosial læring er derfor minst like viktig, eller viktigere, enn annen kunnskap.

    Hvordan ville du sortere barna foran første skoledag slik at de fikk gå på skole sammen med andre på sitt nivå? Og om det ble slik, ville ikke resultatet bli skoler eller klasser som alle visste var taperne?

    I et slikt system ville trolig IQ-amming, baby einstein og desperate foreldre som skulle få sine inn i eliteklassen, innta et nytt nivå.

    • alle er enige i at det er bra å være flink på skolen, når de er voksne. Når de er barn er det det sosiale som teller. Barn er geniale til å finne likesinnede, det handler om å legge til rette for det.
      det vil aldri bli snakk om klasser med tapere, slik vi har hatt egne skoler for tidligere… det er snakk om å la barn være i grupper i fag der man er på samme nivå. og akseptere at skoler får informasjon fra barnehagen og helsesøster, de testene som allerede har dokumentert alt fra hørsel til språklg nivå. synes ikke vi skal ta hensyn til at noen foreldre er vannvittige strebere på vegne av barna. det viser seg fort hvem som passer sammen av de små. det største problemer et de som defineres å ha adferdsvansker, som noen ganger er intelligente barn fra lav klasse, og derfor IKKE har streberforeldre. (streberforeldre presser nok på uavhengig av system, det får vi neppe gjort noe med. ikke at det er noe galt i å ha ambisjoner for barna sine..)
      Det er nettopp fordi venner er så viktig som du sier at også de smarte trenger å føle seg inkludert, som en del av gjengen. det trenger jo ikke gå på bekostning av fag.
      så langt har fokus vært på å legge til rette for faglig nivå, men det hjelper jo bare litt. man bør slipp å velge mellomfag og venner når man kan få begge deler.

      • vgrindheim

        Jeg setter det kanskje litt på spissen, men skoler, klasser, grupper – potatoe, potato. Men jeg skjønner hva du mener. Selvfølgelig må vi tilrettelegge for at alle kan bli inkludert, også Mensa-ungene, men vi har jo ikke bare homogene grupper av små einsteins, de normalt flinke og de som henger etter på skolen å forholde oss til. Vi har små einsteins som spiller fotball og vi har skolesvake som hater fotball, osv. Det er i denne sausen at vi alle må finne våre likesinnede, bry oss og by på oss selv, slik at man finner tilhørighet.

        • in en perfekt verden… se forresten kommentarene til Veronica, under her… disse barna er en enorm ressurs som vi bare kaster bort.

          • vgrindheim

            Verden er ikke perfekt eller rettferdig for noen av oss, og en slik verden får vi neppe se enten vi har rødgrønne eller blå regjeringer.

            Man kan, og bør, engasjere seg politisk om man brenner for noe, slik du gjør, men vi bør passe oss så vi ikke skyver ansvaret for alt som er galt over på systemet, eller andre, og derigjennom fratar oss selv den skaperkraft hver av oss har til å endre situasjonen.

    • Kari

      Du skriver «Uansett vil jeg hevde at venner faktisk er viktigere enn resultater, da vi først og fremst er sosiale individer som ikke ville klart oss særlig bra alene. Sosial læring er derfor minst like viktig, eller viktigere, enn annen kunnskap.»

      Dessverre er det mange av disse barna som føler seg totalt utenfor med jevnaldrende. De har ofte en helt annen måte å forholde seg til andre på, og foretrekker gjerne å være sammen med eldre barn, eller voksne. Gang på gang ser vi at fokuset på sosial kompetanse i skole/barnehage bare gjør vondt verre. JA, de trenger å få venner og føle seg inkludert, men det er ikke lett når de kan være svært anderledes enn sine jevnaldrende. Lar du dem derimot treffe barn med samme egenskaper skal du fort se at de «finner hverandre» midt i avanserte ord, interesse for astronomi eller sjakk. Plutselig føler de seg ikke så anderledes lenger, og DET er noe vi burde unne også disse barna.

  6. Jeg er «en sånn». Jeg gikk to år yrkesfag og har ikke orket mer utdannelse. Alle sa konstant at jeg «kom sikkert til å bli noe fint noe» – ikke servitør. Sliter med å skaffe meg jobb. Motivasjon til mer utdannelse? Hvor er den?

    Kurs over nett i eget tempo, jatakk!! NEI stopp, da må du først ha allmennfag/studiekompetanse, noe som for meg betyr 15 000 kr for nettkurs, eller muligens jeg har rett til siste året på skolen gratis. Med idiotisk russetid og hele pakka. Og å jobbe i «andres tempo». Så da står jeg her da.

    Skulle tro man ikke ville ha smarte folk i utdannelse, sier jeg.

    Vet ikke om du har vært borti siden http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/kjennetegn/ og mange av tegnene her er faktisk symptomer på ADHD, spesielt i USA. Altså dopes ungene ned så fort de spør for mye, rett og slett. Skal jo ikke være sånn! Argh. Verden henger ikke på greip lengre.

    • det som ihvertfall er klart er at det er en del av oss…og mye forskning bekrefter denne overlappen mellom smarte barn og kjedelige diagnoser som ikke er korrekte. finner ikke en forsker i Norge som får lov til å IQteste barn… det intereessante er at bloggen har fått frem så mange sånne som oss! selvhar jeg altfor mange studiepoeng, men aldri ferdig master…så da er man potet.. 🙂

      • Jeg vet om en til som har ørten år på høyskole bak seg. Min samboer beskriver ham som «største idioten jeg kjenner – men han gikk ut fra vgs med 5 og 6 i alt». Så jeg tror nok han er litt sånn han og!! Jeg ser jo behovet for å lære og studere og trives med akademiske fag – selv var jeg bare møkk lei.

        Hele grunnen til at jeg kom meg igjennom vgs var at jeg gikk i klassen med en annen raring – så vi satt og lagde origami-dyr og andre sære ting mens resten jobbet. vi orket ikke å late som en gang lengre. Vi hadde jo ikke noe annet å gjøre, vi var jo ferdig med alt! Lærere og alle visste det jo. Fikk vi noe ekstra å gjøre? Nei, de var altfor opptatt med alle som, etter min mening, ikke ORKET å forstå pensum. De med lærevansker og slike diagnoser PRØVDE ihvertfall.. skjønner ikke at man ikke VIL lære noe?

        Det er et tema jeg engasjerer meg mye for, jeg synes vi må få opp motivasjonen til å faktisk PRØVE å LÆRE noe, man lærer faktisk så mye mer av det!! Så får faktisk lærerne tid til både å lage noen ekstraoppgaver til oss som trenger det, og få bedre tid med de som virkelig sliter.

  7. Jorun Karine Johansen

    Fantastisk flott at du tar opp dette temaet. Jeg tror det må en holdningsendring til IQ i skolesystemet og samfunnet forøvrig. Janteloven trer straks i kraft når noen sier de har høy IQ. Til sammenligning så kan et barn si at det er god til å spille fotball og få aksept og ros for dette. Nå er det på tide at skoleflinke barn får samme aksept. Da jeg var barn var min frøken litt fortvilet for hun hadde ikke tilgjengelig skolemateriell for meg. Jeg lå ofte 2 klasser foran i pensum i matematikk og gikk tom for ekstraoppgaver.
    På ungdomskolen fikk jeg ha matematikk som valgfag, noe jeg satte stor pris på. Som voksen så føler jeg et tap. Et tap av evner som ikke ble forvaltet godt nok i skolesystemet. Jeg er så enig med deg når du skriver:» nasjonen går glipp av den fantastiske ressursen som ligger i disse barna.» Hvis lærerene hadde hatt tilstrekkelig materiell og kunnskap omkring dette, så kunne min interesse for realfag og forskning blitt stimulert i mye større grad. Og jeg som person ville fått et interessant skoleliv og utvikling.
    Jeg skulle og ønske at barn med høyere IQ kunne fått deltatt i «Mensa-trening» på fritiden på samme måte som andre barn deltar i idretten.

    • Det er så viktig poeng!!! I dag gir jeg faen og legger ikke skjul på at jeg er nerdete av meg. Så får folk godta det eller drite i det. Men da kommer janteloven som du sier. Men alle rundt meg er god i fotball, god i alt mulig slikt… Fotball på fritida vs sjakk på fritida… Ja til flere fritidsaktiviterer for alle slags barn!! Jeg gikk aldri på noe for jeg er elendig i sport. Hva slags andre valg har man??

  8. Tilbaketråkk: Diigo bookmarks (weekly) « rune@

  9. ADHD/IQ

    Du skriver: «Vi har lært å se forbi og tilpasse oss ADHD, dysleksi og andre utfordringer i skolen. Burde vi ikke snart kunne se og anerkjenne gruppen av barn med høy IQ? Og la like barn leke sammen også i jakten på lærdom,».
    Jeg har både ADHD og høy IQ, så synes du bør tenke deg om før du putter alle med diagnosen ADHD i bås.

    • Ja, og som man kan lese i forskningsartiklene som jeg har lenket opp til så er det mange av dere som har en slik kombinasjon, Ofte maskerer det ene for det andre, og forårsaker slike ting som forsinket diagnostisering av ADHD, eller manglende tilpasset undervisning da ADHD kan maskere høy iQ.

      • cecilie

        Høy iq, ADHD og Dysleksi
        Vi 2e «barn» vet at det ene kan maskere det andre, spørsmålet er hvorfor det enda er et problem for å få tilrettelagt en såkaldt IoP i Norges skolesystem. For det er ikke slik at et barn med det ene eller andr får det selv om loven sier det, og for de begavede åpner loven for en IoP i hjemmel opplærings loven § 1-3.

  10. Heidi

    «For det er ikke slik at et barn med det ene eller andr får det selv om loven sier det, og for de begavede åpner loven for en IoP i hjemmel opplærings loven § 1-3.»
    Lykkelige barn har jobbet mot departementet vedrørende denne paragrafen i opplæringsloven. Vi har kommet et stykke på veg, men ikke helt dit vi ønsket. Det er nemlig slik at alle har krav på tilpasset undervisning, men forarbeidene til loven sier at høyt begavede barn ikke har krav på spesialopplæring!!
    Forøvrig, veldig fint innlegg. Det som tas opp med diagnoser og høy IQ er også veldig viktig. Vi har veldig mange som «bare» er høyt begavede som går rundt med ADHD og Aspbergersdiagnoser i dette landet på grunn av for lite kunnskap om temaet intelligente barn.
    Oppfordrer alle med høyt begavede barn til å gå inn på http://www.lykkeligebarn.no

  11. Det er ikke et problem på alle skoler, det er også viktig å få med. Noen skoler klarer dette helt, helt glimrende. Vi har barn på en skole der både de som sliter og de som er suverende får god hjelp og utfordringer.

    Man har grupper i steden for klasser, i gruppene er man aldersblandet over to trinn. (Noe som bla har ført til at førsteklassingene er innkjøprt på rekordtid.) I norsk, matte og engelsk går man på kurs etter nivå, ønske og ferdighet. Gjerne med eldre barn, og også gjerne i små grupper, enten de består av folk som strekker seg lengre enn gjennomsnittet, eller må strekke seg opp mot gjennomsnittet. Barn, lærere og foreldre diskuterer sammen hvilke kurs den enkelte eleven skal følge fremover.

  12. Godt skrevet, kjenner meg igjen. Det som forhåpentligvis virker (over tid) er å ikke være redd for dette. Eg er åpen med medlemskap i Mensa, og forteller gjerne om hvor uheldige, og heldige, vi få er.

    Opplysning og selvinnsikt er våre viktigste våpen, at folk ikke ser på høy IQ som noe negativt, og at de som gjør det ikke er verd å høre på eller bry seg med.

    Keep up the good work. 🙂

  13. Tilbaketråkk: IQ-test heller barna… | Hege J. Tunstad

  14. Hei, jeg har akkurat blogget om de sørgelige vilkårene for barn med lærevansker og det jeg tror er sammenhengen mellom skolesystemet og ungdom som ender på uføretrygd (på http://dinpsykologonline.wordpress.com.) Det at de får ekstratimer betyr overhodet ikke at de får det de trenger. Nemlig lov til å bruke tid på å utvikle sine interesser og talenter istedenfor hele tiden å terpe på det de ikke er så flinke til. Du sier de er heldige som er flinke i fotball og ballett, men hvor mye av skoletiden brukes på å øve opp slike ferdigheter? Barn som ikke er særlig akademiske eller som har spesifikke lærevansker må utvikle seg på fritiden og eventuelt etter endt skolegang hvis de fortsatt har nok tro på seg selv. Jeg er helt enig i at det slett ikke er noe bedre for barn som har høy IQ og akademiske interesser. De må på lignende måte vente til fritiden med å utvikle seg. Men jeg tror ikke svaret ligger i nivådeling. Det har allerede vært utprøvd i mange land uten særlig suksess. Jeg tror heller vi trenger en fullstendig revurdering av skolen som institusjon. Hvorfor organiserer man klasserom etter alder? Hvorfor har man pensum der alle må gjøre det samme? Hvorfor jobber man ikke heller på tvers av aldersgrupper med store prosjekt der elever kan ta ansvaret for ulike deler av prosjektet alt etter evner og interesser. Og hvorfor får man ikke inspirerende eksperter på et område til å besøke klassen for å skru opp nivået og entusiasmen? Sett at man jobber med et tema om Eistein for eksempel. Noen kan lese bok om hans liv, noen kan finne informasjon på internet, noen kan finne en nerd som er skikkelig interessert i Eistein og gjerne vil komme på besøk og bidra til prosjektet, noen kan prøve å kopiere Eisteins eksperimenter, noen kan filme arbeidet med eksperimentet, noen kan skrive om Eisteins liv og hva som fant sted i denne historiske epoken, noen kan levendegjør historien med skuespill eller lage en bildeserie, noen kan laste klassens arbeid ned på internet, osv. Så kan alle finne en del av historien de er interessert i og så kan det bli utgangspunktet for ekte engasjement i å lære mer. Hvorfor skal alle isteden sitte å høre på læreren eller løse oppgaver i en bok. Vi vet at det ikke er den beste læringsmetoden for de fleste – uansett IQ og lærevansker eller ikke. Vi bruker enormt mye tid av våre liv på skolen men så mye av den er bortkastet.

  15. Klapper begeistret! 🙂
    Her er andre inne på samme tema – hvis du er interessert: http://krmlr.wordpress.com og http://www.scoop.it/t/evnerike-elever

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s