Til de to som kan forbarme seg over meg og anbefale meg inn i Det Gode Selskab.
Kjære dere.
Da det ikke foreligger noe søknadsskjema for opptak i denne eksklusive samling av gode norske frihetsromantikere velger jeg å skrive en åpen søknad om medlemskap.
Jeg ville vært beæret over å få ta del i Norges første frihetsbevegelse. En organisasjon som ikke bare krediteres med nasjonalsangen, Norges egen Skål, men til alt overmål ble innstiftet til det høyverdige formål å få opprettet et universitet i Norge. Slik Madam Juel var uvurderlig for klubbens første medlemmer, tross medlemskap kun i klubben av det svake kjønn, vil jeg som Selskabets første kvinnelige medlem ikke utmerke meg ved mitt kjønn. Tvert imot, jeg ville se tilbake til Selskabets røtter, da litteraturen og ideene sto i høysetet.
Som flaks er, innehar jeg en brukbar dannelse og utdannelse i såvel antikkens litteratur som den generelle filosofihistorie. Vel vil jeg neppe oppnå status som Selskabets ”Blomst og krone” slik dikteren Johan Herman Wessel gjorde, men i likhet med de øvrige medlemmene på den tiden kan jeg skrive noe som blir glemt av ettertiden. Og slik datidens klubbmedlemmer verdsatte Voltaires tanker om forhold mellom borger og stat, kan jeg slutte meg til hans grunnleggende syn på individet. Jeg verdsetter likevel hans satiriske penn og avsmak for overtro og fanatisme enda høyere.
Det ble da også ytret noen forlokkende ord ved åpningen av klubben, av Ole Gjerløw Meyer. Hovedmålet for Selskabet skulle være “ved bekjente venners hjelp forjage den fortredelige kjedsomhet“. De var da også særdeles dyktige på lystighet disse mennene, og ble formodentlig opphav ikke bare til universitet og norsk frihet, men også det kjente omkvedet ”Det er deiligt at være norsk, i Danmark.”
Tilbake til de formelle krav som stilles til medlemskap. Det skal være ytret fra Selskabet at man bør ”like at ting er som for hundre år siden”. Og la det være sagt, det er nå ganske nøyaktig hundre år siden Norge var modent for å la damene få delta i landets demokrati. Jeg kan således slutte meg til at tidsånden for hundre år siden er til min fornøielse. Hva gjelder å passe inn i ”det øvrige” er jeg litt stuss. Der er smått med forklaringer på begrepet rundtom, men som synonymer nevnes ” ekstra, tiloversbleven, annen, hin” og ordet beskrives som ” som vert til rest, etter at noko er trekt fra”, og det er vel nettopp det jeg ikke ønsker å være, til rest. Slik sett beholder jeg nok noe undring omkring dette opptakskravet.
For øvrig nevnes det at jeg fyller alderskravet, med god margin. Det kan kanskje telle formildende med tanke på kravet til betaling for livstidsmedlemskap? Jeg antar likevel at de herrer vil ønske å fravike likestilling på dette området slik de har gjort på så mange, og dermed plukke opp regningen som seg hør og bør for gentlemen. Så mange milliarder som er i omløp vil neppe min kontingent medføre behov for en ringere kvalitet på konjakken. Selskabet er kjent som møteplass for viktige deltagere i norsk samfunnsliv. Denne posisjonen vil bli ytterligere forsterket ved min, og ytterligere liberalisters inntreden i salongen.
Her er forøvrig et bilde av meg og noen andre viktige deltagere i norsk samfunnsliv, i en annen av landets ærverdige salonger, Erkebispegården i Trondheim.
Det er nevnt krav til bekledning for klubbens medlemmer. Jeg kan godt forstå at en herreklubb som ikke lenger har Madam Juels hjelp kan ha behov for slike regler, og jeg kan selvsagt stille min kunnskap til rådighet for de øvrige medlemmene ved behov for veiledning hva angår korrekt bekledning. Min egen vil selvsagt være både korrekt og ytterst sømmelig, da medlemmer allerede har ytret sin frykt for hva kvinners nærvær kan gjøre med deres ellers så rasjonelle sinn. Man vil jo ikke at Selskabet skal svinne hen til tidligere tiders primitivitet, slik medlemmet Wessel så premodernistisk ironisk beskrev i ”Kierlighet uden Strømper”.
Kjære medlem som kan vurdere å anbefale mitt medlemskap. Min tilstedeværelse i salongen vil være diskret. Jeg har intet behov for å briljere med kunnskap, intelligens, vidd eller sang, men ønsker å ta del i den. Jeg tilbyr de tre første til samtalen, og avstår fra å belemre dere med min sang, unntagen denne her. For de to første medlemmer av Det Norske Selskab som anbefaler mitt medlemskap hever jeg glasset i Den Norske Skål og synger av full hals.
Hei du naver (og andre som er nysgjerrig på grunnleggende algebra og hvorfor det er så mye prat om dette tøvet for tiden)
Du har kanskje ikke skjønt det (og ingen vil fortelle deg det) at hvis du bare kunne litt algebra så kunne du sjekke om du får den ytelsen du kan oppnå. Derfor skal jeg forklare bittelitt hva det handler om slik at du kan finne ut om du egentlig får alle de pengene du har krav på. (Matte handler faktisk mye om å ha kontroll på økonomi, vurderer å skrive algebra for feminister senere.)
Algebra er et vanskelig ord for å si “vi finner ut noe fordi vi ser på sammenhengen mellom flere ting”. Sånn som ytelse fra NAV og antall barn for eksempel. (NAV må tilgi meg her, da jeg ikke har fullgod innsikt i detaljene for utbetaling, men kun bruker en enkel illustrasjon for å lære navere og andre folk litt om algebra.)
Uansett. Når du skal få en viss ytelse fra NAV så blir det en sum av flere ting. Pengene, Ytelsen kaller vi Y for kort. De er enklere. Y er de pengene du får når du legger sammen den delen som alle får (en grunnsum som burde vært lik i alle kommuner men som ikke er det, på tross av rødgrønt styre). Vi lager en forkortelse for den summen alle får, og kaller den bare for A.
Og så begynner trøbbelet, eller det som noen vil hevde at noen navere spekulerer i. Det hender jo at det er barn med i bildet, og ikke bare ett barn heller. En, to, mange… vi må ha noen forkortelser her også og kaller alle barna for…holde deg fast….B
Så da har vi Y for ytelse, A for det alle får, og B for barn.
Men vent! Vi må finne en måte å si at noen har flere barn enn andre, for det er jo sånn at hvis du skal få trygd for barn så kan du få en lik haug penger for hvert barn (i min eksempelverden). Antall barn varierer jo mellom navere. Det er en X-faktor som må beregnes. Så vi kan velge å bruke den bokstaven, x, for å si “det tallet som varierer men som vi må gange med for å finne ut hva barnetrygdbiten er” (for det er innmari langt å skrive når man skal regne med tall.)
Da vet vi at ytelsen Y blir summen av det alle får og barnetrygdbiten ganget med antall barn. Og så har vi forkortet det hele med noen bokstaver. Det som gjenstår da er det mest sosialistiske symbolet av alle, likhetstegnet. Det ser sånn ut = og betyr at det er rettferdighet, likhet mellom det som er på venstre side av tegnet og det som er på høyre side av det. (rettferdighetsreglene skal du straks få lære)
Da mine navere og navinner er vi klare til å si alt dette med noen få bokstaver:
Y (ytelse) = A (alle får) +(plusstegnet kan du) B(sum for hvert barn)X(antall barn)
Y = A + BX
Se, det er ikke så vanskelig. Du vet hva alle bokstavene betyr. Og du kan hente frem utskrift fra NAV og fylle inn med tall. For å fullføre eksempelet slenger jeg inn noen tenkte tall fra en drømmeverden der pengene renner inn for navere. Vi lar det alle får, A, være så mye som 30 000. Da skriver vi A=30000.
Også antar vi 2 barn og at hvert barn gir 10000 kroner. Da kjenner vi alle bitene av utregningen og kan finne ut hva ytelsen, Y, blir.
Y = 30000 + 2 ganger 10000
Y = 50000.
Ytelsen er FEMTI TUSEN på en måned! Ikke så langt unna det folk med jobber som har tatt utdannelse med mye matematikk i kan regne med å få utbetalt etter skatt. Er det ikke gøy å mestre tall? Nå er du snart klar for å sjekke om ytelsen din er så stor som du fortjener. Først skal jeg bare fortelle litt om rettferdighetsreglene i algebraen.
Det er fire regler. De fire reglene har hver sine navn og tegn, men de har noe felles. De er rettferdige. Og den store sjefen er likhetstegnet, = , som du lærte om tidligere. Den viktigste grunnregelen er nemlig denne:
DU MÅ BEHANDLE BEGGE SIDENE AV LIKHETSTEGNET HELT LIKT!
Likhet er utrolig viktig i algebra også nemlig, ikke bare i demokratier som den norske velferdsstaten og sånt. Vi kan faktisk tenke oss at det som er på hver av sidene er to gjenger. For de mindre kan vi tenke oss at vi deler inn jentene og guttene i barnehagen. For de som har blitt foreldre kan vi snakke om dine to barn som skal behandles likt. Velg deg ut to grupper eller personer og ha dem i tankene når vi går gjennom rettferdighetsreglene.
Nå som du vet at likhet ruler er du klar for å se hva vi kan gjøre for å manipulere det som skjer rundt likhetssjefen =
Det første du kan gjøre er å dele ut like mye penger, godteri, øl eller pizza til begge gruppene. Får den ene en sixpack, så får den andre det også. (her ser vi bort fra regler om aldersgrense for alkohol). Får den ene tre kilo sjokolade så må den andre få også. Akkurat like mye. Når vi gir de to gruppene noe så får de plusset på det de har med noe. Da bruker vi plusstegnet. Gir vi pluss 1000 kroner til den ene så må vi gi pluss 1000 kroner til den andre.
Den andre regelen er mye slemmere for der tar du noe fra de to gruppene, du krever noe. Kanskje de må betale deg for å få låne bilen? Uansett må du kreve like mye av begge grupper eller personer. Tar du vekk noe er det helt klart en minus, derfor bruker vi minustegnet – den lille streken som er til forveksling lik en bindestrek men har en helt annen oppgave. Prosessen er akkurat som den snille plussutgaven. Det du gjør mot den ene må du gjøre mot den andre. Tar du 300 fra den ene så blir det – 300 på den ene siden av likhetstegnet. Og da må du pinadø ikke være så urettferdig at du glemmer å kreve inn den samme -300 fra den andre side av likhetstegnet. Rett skal være rett.
Så kommer vi til de mer generelle “alle skal med”-reglene. De er bunnsolid rettferdige og likhetsorientert de også.
Tenk deg at du er gymlærer. Og du sjefer over en skikkelig hard treningsøkt. Du har delt inn klassen i guttene på den ene siden og jentene på den andre. Det er ikke like mange jenter som gutter, og noen er større og sterkere og mer veltrent fra før, men det er to grupper som skal behandles likt. Banna bein, vi driver ikke forskjellsbehandling i detta landet heller. Så når du brøler “ned og gi meg tyve armhevinger” så gjelder det hver og en av alle i begge gruppene. Og etter at alle har brukt kroppen sin til tyve armhevinger har de fått mye sterkere muskler, hele gjengen. Vi har sagt TYVE GANGER til hver og en av dem. Sånn er det i gymsalen. Du kan be ALLE på HVER SIDE om å gjøre noe et visst antall ganger, men du må huske at ALLE må gjøre det like mange ganger. Sånn er det i algebraen også. Det er et likhetstegn med noen greier på hver side. Tall og bokstaver i skjønn forening, et skikkelig multikulturelt oppkomme av symboler. Alle symbolene tall og bokstaver, betyr selvsagt noe. Men du trenger bare å huske at alle må behandles likt.
Så den siste rettferdighetsregelen. Denne kan du kalle SV-regelen, for den handler om å dele godene, og alltid dele likt.
Tilbake til gjengen i gymsalen. Vi kler på dem og tar dem med ut. På tur faktisk, og vi skal ha to taxier til å frakte dem med. De skal dele både maten drikken, og regningen etterpå. (Da er det kjekt å kunne sjekke om du blir lurt av kompisene…). Så kommer de inn på stedet de skal spise. Der er det skikkelig fint, og servitørene står på geledd med brett fulle av godsaker. De har forskjellige ting på brettene sine, så nå må vi tenke lik fordeling. Skal vi si at det er en gjeng på 10 personer som skal kose seg? Vi gjør det, …en hyggelig kompisgjeng. Se nå for deg den første servitøren med brettet. Hva er det der? Pizza? Øl? Alt som er på brettet må deles likt, like mye til hver av de ti personene i gjengen. Kanskje ble det bare to pizzabiter til hver? Neste servitør har brettet fullt av drikke. 30 glass. Jøjemeg det blir tre glass på hver, vi må dele likt. Så kommer en annen type pizza, og nå er det jammen nok til fire biter hver når det deles likt på de ti personene. Du skjønner tegninga? Hver og en av de tingene som er til fordeling må deles likt på det antallet personer som er tilstede. Bunnsolid rettferdighet.
Da har du blitt lurt til å lære grunnreglene
1) Pluss + … legg til like mye på hver side av likhetstegn
2) Minus – … ta bort like mye på hver side av likhetstegn
3) Gange x … gange hver eneste bit på hver side av likhetstegnet med like mye
4) Dele / … dele hver eneste bit på hver side av likhetstegnet med like mye.
Det som gjenstår nå er noen rydderegler. Du har helt sikkert fått beskjed om å rydde klærne din en gang, og hatet å finne sokkepar, og henge opp alle skjortene og slikt. Kanskje har du tenkt at det hadde vært fint om noe av det kunne forsvinne på magisk vis? Ryddingen av tall er litt magisk. (ikke egentlig, men sammenlignet med å rydde klær). Her er det sånn at du tar for deg den ene siden av rommet først, så den andre. Grensa midt i rommet er likhetstegnet. Det blir da rydding på den ene siden av likhetstegnet først og så den andre.
Reglene for rydding er fine. Plusser og minuser kan vi se på sammen. Har du pluss fem og minus to på samme siden av likhetstegnet så kan du slå dem sammen til ett tall. Et tretall med pluss foran. Enkel legge sammen og trekke fra kan du allerede og gjør det i hodet. Når du har lagt sammen og trukket fra så ender du gjerne med mye mindre rot enn du begynte med. Se her for eksempel
5 + 3 + 2 – 4 + 6 – 2 + 2b
Her må du passe på litt, du oppdaget den derre 2b, ikke sant? Den legger vi til side litt. Akkurat som den pizzaesken som lå inne bant klærne. Kan ikke plasseres i klesskapet (helt sant, ikke lov!) Resten kan vi rydde. Omtrent som å sortere og parre sokker (minus er de som vi oppdager har hull, som må kastes). Fem pluss tre pluss 2 er ti. Ti minus fire er seks. Seks pluss seks er tolv. Tolv minus to er ti. HAH! Vi sitter igjen med ti (hele sokker), og den derre 2b. (pizzaesken)
10 + 2b
Jeg har brukt disse (..) en del.. Parenteser. De brukes mye i matematikken også. De er nærmest en omfavnelse, sterke armer hos en far som holder en gruppe barn sammen. Parentesene betyr bare at alt som er mellom ( og ) skal behandles som en liten gjeng i den større gjengen. Noen ganger skal den ene gruppen få pizza, mens den andre skal få is, samtidig som alle skal få brus. Vi kan kalle pizza for P, isen for I og brusen for B. Se hva som står her nå:
B(3P + 4I)
Skumle greier. B før parentesen betyr alt alle inni skal ganges med B, altså få hver sin brus. Inni parentesen er det en gruppe som heter 3p, det er 3 stykker som får pizza. Så er det en gjeng som heter 4I, det er de fire som får is. Men parentesen betyr at begge disse gruppene skal oppleve det herrrlige som er på utsiden av parentesen, i dette tilfellet få brus i hver gruppe.
Aller siste kapittel i algebraen er hvordan vi rydder opp i store uoversiktlige stykker med informasjon som har både pluss og minus og gange og dele og en haug med parenteser også. Og vet du hva? Nå synes jeg du fortjener en pause, så vi ringer ut til friminutt og tar avslutningen litt senere.
Eller, du kan lære det gjennom et spill! Det er vel gøy. Du liker spill? Jobb deg gjennom Dragonbox så får du kontroll på selv det vanskeligste som jeg ikke har gått gjennom enda. Helt sikkert. Du finner Dragonbox her:
Og en liten video som forteller om spillet her:
Hjelpe meg. Nå kan du mer enn gjennomsnittet av åttendeklassinger på norske ungdomsskoler. Kanskje du skulle ta opp matematikken igjen? Det er ikke vanskelig, du har nok bare ikke fått vite hvor enkelt og dagligdags og rettferdig det egentlig er. Kanskje du skulle vise denne bloggen til den gamle læreren din som inspirasjon?
Det skjer om noen uker, i en galakse langt unna…..eller egentlig på en planet ganske nært. Det gikk tidligere ut befaling fra Jedi Obama at hele galaksen skulle undersøkes. Denne første undersøkelsen ble planlagt mens Al-Assad var landshøvding i Syria. Og alle hjalp til da Curiosity dro av sted for å la planeten Mars bli undersøkt. Samtidig dro Josef fra Tharsis til Olympus Mons sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det kommet en vekker; den er Curiosity, Vitenskapens lysende forbilde.
Og dette skal dere ha til tegn: Den vil finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Med ett var engelen omgitt av et himmelsk lys, som skranglet og bråket da det rullet nærmere.
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Olympus Mons å se dette som har hendt, og som englene har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om det vitenskapelige underet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet vitenskapen for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.
Tre konger hadde fulgt lyset og kom for å gi det lille barnet gaver, slik skikken er blant grønne menn og kvinner. De bragte gule og røde gummibjørner, som er det beste små grønne barn vet.
Nok er nok. Gjentatte forsøk på å få barn til å like kino ender med anmeldelse av Trondheim kino (her, den vanlige veien ville nok bli henlagt på tross av overveldende bevis). Så det er ikke snakk om positiv anmeldelse av film. Vi trenger biter av straffelovens kapittel 22 for å få formidlet poenget:
LYDEN ER SKADELIG!
Og det er veldig irriterende å måtte forlate filmen etter en halvtime fordi barn holder seg for ørene, gråter og nekter å høre og se filmen. Det ble varslet, skal dere vite. (skjønner jo nå at ingen vil ta med barn på film lenger) Det mest utrolige er at det ikke er mulig å skru ned lyden når det kun er to i salen. Far og datter Bangsund.
Dette er ikke første gang.
Faktisk er det sånn at hver eneste gang Linnea har vært på kino så har lyden vært sånn at hun har klaget, grått eller bare gått.
Det er barnefilmer vi snakker om. De som de aller minste skal kose seg med.
I dag så hun begynnelsen av Reisen til julestjernen. Det skulle vært et avbrekk fra tilværelse som sykt barn hjemme, men neida. Ikke noen førjulskos, bare øredøvende bråk.
Vurderer:
§ 228. Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 1 Aar.
Har Legemsfornærmelsen tilfølge Skade paa Legeme eller Helbred eller betydelig Smerte, kan Fængsel indtil 4 Aar anvendes, men indtil 6 Aar, hvis den har Døden tilfølge, eller Skaden er betydelig.
§ 231. Den, som bevirker eller medvirker til. at en anden tilføies betydelig skade paa legeme eller helbred, straffes for grov legemsbeskadigelse
Egentlig burde det være en ny paragraf (bokstav) som var slik:
Alle vet at kvinner har en hormonell syklus, og noen tør vitse om det. Det ikke alle kjenner til er den årlige syklusen som har en hormonell topp ca fem uker før jul. Det ustyrlige julehormonet.
Og vent, har vi ikke hørt om hormonet cortisol før? Joda, det er det som kalles stresshormonet. Og hvilken adferd er det vi ser mest av hos kvinner i tiden før jul? Ikke stress ihvertfall. Hvis vi skal dømme etter bildene av innpakkede julegaver og klargjorte julekalendre. men dette er jo bare juks. Hvis noen hadde tatt seg bryet med å sjekke bildene av alle de ferdige julekalendrene like nøye som bildene av stormen Sandy så ville nok mange flinke piker blitt avslørt. Det ser sikkert ut som om Sandy har besøkt deres hus også. Ihvertfall vårt.
Det er aldeles ikke utslag av stress her. Ihvertfall ikke når den snille husfaren kommer hjem med “KK Jul” som gnir inn alle de juletradisjonene jeg ikke visste at vi måtte ha. På same måte som “Mamma”
Pakkekalender, aktivitetskalender, sjokoladekalender, veldedighetskalender. Julekalenderen sier noe om hvem vi er som foreldre. – Det er ingen som nøyer seg med en liten sjokoladebit lenger. Og stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag, sier sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye i Eye;Watch.
Her er nemlig alt som det skal være i slutten av november. Barnehagebarn har den årlige førjulsrunden med magevirus. Det medfører selvsagt at det veksler hyppig mellom å dufte julevasket og nyspydd.
Herrejemini. Det må finnes en forklaring på dette slutten-av-november-fenomenet, så jeg leter selvsagt i biologien, og det finnes en forklaring. Det ER julehormonet. Det forklarer alt fra stappmett-tendensene til svime-rundt-på-kjøpesenter-med-stjerner-i-øynene.
Forskningen viser at julefenomenet “stappe seg meg med mat” kan forklares med cortisolnivå også. Jo mer cortisol, jo større appetitt. Kanskje det er derfor sulten er på sitt sterkeste midt i den stressende (cortisolnivå på topp) julehandelen på det store kjøpesenteret?
Det er nødvendig å si noe om alle disse forventningene som det snakkes så mykt om i denne søte førjulstid. Det er en sammenheng mellom forventningsopplevelsen og julehormonet:
Vi vet selvsagt ikke om cortisolet er årsak eller virkning her, men det må være lov til å spekulere i om sesongvariasjonen på dette hormonet kan være en forklaring på nettopp det tunge forventningspresset kvinner opplever i tiden før jul.
Men vi kvinner vet å selvmedisinere. Vi er som fluer, trekkes mot lyset. Sannsynligvis fordi sterkt lys virker dempende på nettopp cortisolnivået, julehormonet. Så når vi kan vandre rundt blant glitrende julelys så senker roen seg. Samme forskning bekrefter at dimmet lys ikke har den effekten, vi må ha ‘bright light’-effekten. Kjøpesenter er nærmest førjulsantidepressiva for oss.
Presten er bekymret for at medienes dekning av verdens snarlig kommende undergang kan gjøre mennesker redde. Han burde vel heller meldt Mayaindianerne til konkurransetilsynet for å friste med samme ide som de fleste andre religioner, altså verdens undergang. Men neida, her henvises det til Vær varsomplakaten
– Dette ser etter min mening ut til å bryte med Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon», punkt 4.2 «Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer», punkt 4.4: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet.», poengterer han.
Hvorfor tenker jeg på dette oppslaget nå?
Kan ikke bare alle disse overtroiske menneskene flytte til det magiske stedet som skal være beskyttet ot dommens dag, Rennes-le-Château.
Da oppnår vi to ting:
1) Alle de som er livredde vil føle seg tryggere.
2) Vi som velger å tror på vitenskapelige funn fremfor eventyr og myter slipper å ty til skattefinansierte velferdsordninger for å roe ned irrasjonell frykt. Og da må jeg presisere at jeg sikter til de som har valgt et livssyn basert på ….ingenting reelt, og ikke de som lider av reell psykisk sykdom.
Prester har ikke lenger monopol på fryktspiralen. Stakkar. Media trenger den for å skape opplagstall for annonsørene som skal selge remedier som vil berolige de redde. Sånn er det bare. Og noen ganger er det jo de religiøse som forer fryktspiralen i media også, så hvorfor klager han? Kan han ikke bare lansere en konkurrerende teori om dommedag slik så mange har gjort før? Eller vent, De kristne har jo sin versjon. Det er bare å vente til 22. desember så er det fritt leide igjen. Da er Mayakampanjen over og kampen om verdensbildet kan dominere igjen. Unnskyld. Omsetningstallene mente jeg.
Leger må behandle snyltere og sofaslitere mer aggressivt. Bare da kan tilliten til velferdsordningene bevares.
Skattegleden min forsvinner like raskt som helsebudsjettene øker. For selv om det finnes mange som fortjener både dyrere og mer omfattende hjelp og medisiner enn det de allerede mottar, så er det også en del sofaslitende latsabber som ikke fortjener ei krone, eller knapt en legetime. Men de tar godt for seg av begge deler.
Det koker ned til dette: I møte med folk som ikke løfter en finger for å forbedre eget liv, og som lever på andres skattepenger stiller jeg meg spørmålet: Hvor lenge skal jeg gidde å jobbe, ta vare på helsa, oppdra barna mine og resirkulere søpla? OG betale for disse menneskene?
Jeg snakker ikke om de som prøver, som lider og som ikke klarer. Og jeg skjønner at ikke alle kan ha samme mengde pågangsmot som de uten grenser, med handikapp som klatrer allverdens fjelltopper. Og jeg er heller ikke motstander av velferdsstaten, så det er sagt. Langt derifra. Men jeg har et problem med deler av konsekvensene. Og livvidden til velferdsstaten
Ta leger for eksempel. Hva er det som gjør at en lege fortsetter å sykemelde og til slutt bidra til å uføretrygde en middelaldrende person uten å ha stilt et eneste krav? Hvor mye hjelp er det egentlig i å aldri stille krav til «pasienten»? Krav av sorten: – Det første du skal gjøre er å kutte ut røyken. Hvis du føler deg innmari sliten og sliter med tung pust, evigvarende hostekuler og prikking i bena, så vil det å slutte å røyke førti rullings om dagen hjelpe på helsa.
I stedet blir det sykemelding og ørten timer med varmepute på skuldrene hos fysioterapeut. Og når legen møter en person midt i arbeidsfør alder som lutrygget synes livet er slitsomt på jobb og ellers, ja da er det sykemelding og samme runde med varmepute hos fysioterapeut. Hva om legen kunne si det alle tenker:
- Hvis du aldri bedriver fysisk aktivitet ut over det å tasse ut på terrassen for å ta enda en røyk, ja da blir du i elendig form. Da vil du garantert føle deg forjævli. Parker bilen, gå til jobb, og kom deg ut i marka en tur. Eller velg byen fremfor et kjøpesenter neste gang du skal shoppe, så må du ihvertafll røre deg litt mellom butikkene. Gå på besøk til folk du kjenner som bor et stykke unna, da slår du flere fluer i en smekk, både trim og sosialt samvær. Da vil du sakte føle deg bedre. Både fysisk og psykisk.
Men sykemelding blir den enkle løsningen. Og når samme middelaldrende person tar enda en røyk og ikke synes sykemeldingen virker så blir det runder hos helsekosten og alternativterapeutene som i det minste har tid til å lytte.
Neste runde hos legen, for å forlenge sykemelding, gir håp. Det eeeer jo mulig det finnes en underliggende årsak som kan forklare noen av problemene. Prøver tas, men gir ingen tydelig konklusjon når personen kommer tilbake til neste legetime, nummer ørten i rekka. Men pasienten klamrer seg til håpet. Det ER helt sikkert NOE der. Noe som en var disponert for, og som nå har slått ut. Kanskje diabetes som ikke er blomstret skikkelig? Eller en underliggende hjertetilstand? Hvor er legen da?
Hvorfor sier ikke legen at: – Det er fullt mulig at du begynner å vise tegn på tilstand x og at dette kan forverres. Men det du skal fokusere på er følgende: Du skal slutte å røyke. Du skal røre deg. Du MÅ faktisk begynne å trene. OG du skal slutte å spise ferdigmaten du stapper i deg som trøst fordi du er for sliten til å lage mat. Dette er en ond sirkel som du KAN komme deg ut av, men du må begynne nå! Og du må gjøre en egen innsats.
Det er der det skorter. Egen innsats. Ansvar for seg selv og sin tilstand. For det er ikke sånn at absolutt alle som føler seg dårlig har behov for en snill medfølende resept- og sykemeldende lege. Noen har faktisk bare bruk for et helsebringende spark i ræva.
I stedet har pasienten nå kommet til nivået der sykemeldingsperioden har vart lenge nok til at uføretrygd er et alternativ. En hvilepute. Et velfortjent pusterom fra all den slitsomme jobbingen. Endelig er ansvaret for seg selv en saga blott. Selvrespekten er slipt vekk. Sytingen kan bli normen. Og helsa bekrefter at verden er noe som har vært plagsomt. Uføretrygden er det endelige beviset på at personen har hatt rett hele tiden. Noen andre har ansvar for at formen er forjævli. De andre kan derfor betale for dette, resten av det selvmedlidende livet til et menneske som verken vil eller må ta tak i seg selv.
Dette er velferdsstatens kreftsvulst. Folk som tenker og sier: Fiks meg! Still opp for meg, men ikke krev noe av meg. Og vi som lar folk ha den holdningen uten å si imot den. Ingen tjener på dette, aller minst de som kan parkere seg selv i selvforskyldt uføretrygd. Heller ikke systemet som verdsetter og betaler for dette. Spørsmålet er om vi skal la denne kreften ta over, eller om vi skal behandle den.
Kanskje vi bør be legene om mer aggressiv behandling? Alle ville tjene på det.
