Tag Archives: Kavliinstituttet

«Mosers ti bud» – og, Hege bytter jobb.

I midten av oktober bytter jeg jobb. Da blir jeg kommunikasjonsansvarlig ved Nasjonalt senter for realfagsrekruttering. Er ikke det fantastisk? Å få lov til å jobbe for at flere skal elske realfagene, forstå hvor viktige de er,  velge dem som livsvei. De som har lest noen av mine mer eller mindre velformulerte utbrudd rundt norsk skole, og vitenskapens status, vet at dette er et område jeg brenner for. Jeg gleder meg stort. Men, man skal takke av, og det må jeg også. Here goes:

Akkurat som Moses bragte med seg ti bud, tar jeg med meg ti bud når jeg drar fra Mosers. De er riktignok egenkomponerte, men oppsummerer ting jeg har lært. Nå skal jeg ikke legge skylda på May-Britt og Edard for alt – det viktigste av læringen har skjedd i miljøet, eller strengt tatt i hjernen min basert på erfaringer i miljøet, men nå skal jeg ikke flisespikke. Jeg er svampen som absorberer livsvisdom, og her er den – ti bud fritt etter livet i Mosers lab:

  1. Du skal feire dine seire, helst med sjampanje (hvis det bare er god sjampanje)
  2. Du skal bare se muligheter, ikke begrensninger. Hva skal man med grenser? De kan flyttes.
  3. Du skal alltid tenke kvalitet. Hvis det er enkelt, eller hvem som helst kan klare det, så la dem ta det.
  4. Du skal ha det gøy på jobb. Det er kjennetegnet på en statsansatt som jobber med noe du elsker.
  5. Du skal være nysgjerrig og stille spørsmål. Ved alt, særlig det sære obskure, over en kaffe.
  6. Du skal være oppttatt av å være oppdatert på ditt fag, og andres fag, og det meste egentlig, for å holde tritt i samtalen.
  7. Du skal la deg utfordre. Konkurranse er drivstoff.
  8. Du skal ha høye mål – skikkelig høye, sånne som virker nesten tullete, da kommer du langt.
  9. Du skal ta vare på mennesker rundt deg.
  10. Du skal tenke at alt kan formidles – og det kan det jo, selv komplsert grunnforskning…hvis man bare jobber litt med saken.

Det er vemodig å tanke på at jeg ikke skal være blant verdens smarteste, morsomste og mest laidback folk til hverdags. Det har sannelig vært et eventyr. Jeg deler noen øyeblikk fra ferden her.

ette bildet oppsummerer godt stemningen i labben når vi har besøk. Svært uformelt, morsomt litt tøysete, - excellent science er gøy.

Dette bildet oppsummerer godt stemningen i laben når vi har besøk. Svært uformelt, morsomt, litt tøysete, – excellent science er gøy.

Ingen tvil om at Jens Stoltenberg koser seg med å motta en ekstra hjernecelle (den vitsen blir aldri gammel - alle VIP-gjestene som har fått denne

Ingen tvil om at Jens Stoltenberg koser seg med å motta en ekstra hjernecelle (den vitsen blir aldri gammel – alle VIP-gjestene som har fått denne «cella» har satt stor pris på den).

Vi har skjønt at de som er aller mest populære blant besøkende - er rottene. Alle vil klappe og kose. Her er Ambassadør Kai Eide.

Vi har skjønt at de som er aller mest populære blant besøkende – er rottene. Alle vil klappe og kose. Her er Ambassadør Kai Eide.

...Statsminister Erna Solberg...

…Statsminister Erna Solberg…

...Helseminister Bent Høie...

…Helseminister Bent Høie…

...og Kronprinsparet. Alle kunnskapsministre siden Djupedal og utallige andre har klappet og kost....

…og Kronprinsparet. Alle kunnskapsministre siden Djupedal og utallige andre har klappet og kost…. nok om det.

Av alle øyeblikk er nok dette det største. Jeg er en av de som i mange år har sagt

Av alle øyeblikk er nok dette det største. Jeg er en av de som i mange år har sagt «..hvis noen nordmenn skal få Nobelprisen blir det nok Moserne…» siden ca 2007. Å få lov til å følge ferden mot prisen har vært en av mine karrieredrømmer – tenk å få oppleve noe sånt! Og jammen fikk jeg det – mye raskere enn jeg hadde trodd. Tenk å sitte i salen her da!

Selfie med dekan og Nobelprisvinner mens vi venter på den offisielle annonseringen av prisen. Se sjokket i øynene!

Selfie med dekan og Nobelprisvinner mens vi venter på den offisielle annonseringen av prisen. Se sjokket i øynene!

Ganske spesielt å få stå på same scene som nobelprisvinnerne, minutter etter de har mottatt diplom og gullmedalje.

Ganske spesielt å få stå på samme scéne som nobelprisvinnerne, minutter etter de har mottatt diplom og gullmedalje.

Oi. Noen har sett meg på TV på Nobelsendingen. Bra hår da.

Oi. Noen har sett meg på TV på Nobelsendingen. Håret var veldig pent, det bare ser ikke sånn ut her. ALLE hadde vært hos frisøren for faglig assistanse. Excellense i alle ledd.

Og dette er MIN hånd som holder den ekte Nobelprisen, i rent gull, uventet tung.

Og dette er MIN hånd som holder den ekte Nobelprisen, i rent gull, uventet tung.

På veien mot Nobelprisen har det vært en stadig økende medieinteresse, stadig flere TV-opptak, videoproduksjoner og intervjuer.

På veien mot Nobelprisen har det vært en stadig økende medieinteresse, stadig flere TV-opptak, videoproduksjoner og intervjuer.

Det er vel ingen hemmelighet at Moserne ikke akkurat elsker å bruke tiden sin på noe annet enn science, men de har jammen blitt proffe foran kamera etter all oppmerksomheten.

Det er vel ingen hemmelighet at Moserne ikke akkurat elsker å bruke tiden sin på noe annet enn science, men de har jammen blitt proffe foran kamera etter all oppmerksomheten.

Opptak med Newton er alltid gøy.

Opptak med Newton er alltid gøy. Line har skikkelig draget på rottene.

På veien har medieoppmerksomheten økt. Og oppslag i New York Times er jo knall på alle måter!

På veien har medieoppmerksomheten økt. Og oppslag i New York Times er jo knall på alle måter! Det syntes Jens også.

Se på Edvards smil da...

Se på Edvards smil da…

Internasjonal formidling er viktig. Vi laget en tegneserie om Mosernes forskning, og fikk den oversatt til både engelsk og kinesisk. Populært.

Internasjonal formidling er viktig. Vi laget en tegneserie om Mosernes forskning, og fikk den oversatt til både engelsk og kinesisk. Populært. Anbefaler likevel ingen å jobbe med kinesiske oversettere.

Nora Gullbekkhei og jeg har vært parhester og opplevd det meste sammen. Her foran Low Memorial Library på Colombia University - vi var entourage da Moserne mottok Louisa Gross Horwitz-prisen

Nora Gullbekkhei (kontorsjefen) og jeg har vært parhester og opplevd det meste sammen. Her foran Low Memorial Library på Colombia University – vi var «entourage» da Moserne mottok Louisa Gross Horwitz-prisen

På Colombia lekte Nora og jeg

På Colombia lekte Nora og jeg «spot a Nobel Laureate». Hvor mange kan du finne på bildet? (Dette var før Moserne fikk sine).

Nora og jeg har fått lov til å være

Nora og jeg har fått lov til å være «glamorakademikere», delta i de mange feiringene som har vært de siste årene. Det er en av de viktige lærdommene jeg tar med meg – man skal passe på å feire sine seire, i fellesskap. Priser, og artikler i Nature/Science, har utløst sjampanje. En god tradisjon. Klassifiserer ofte også som «gøy på jobben».

Feiringer foregår stort sett slik - med alle som kan til stede. Forskere, teknikere og administrasjon.

Feiringer foregår stort sett slik – med alle (som kan) til stede. Forskere, teknikere og administrasjon.Og litt familie og barn er også velkomne. Gleden vokser når den deles.

Kronprinsparet besøkte Kavliinstituttet på NTNU. VIP-besøk har blitt en greie vi på NTNU har blitt gode på. Men så har vi jammen fått trene på det også. (Foto: Thor Nielsen)

Kronprinsparet besøkte Kavliinstituttet på NTNU. VIP-besøk har blitt en greie vi på NTNU har blitt gode på. Men så har vi jammen fått trene på det også.

Vi har arrangert populærvitenskapelige forelesninger med over 800 tilskuere, fylt opp Samfundet slik at publikum måtte stanses i døren. Storheter som Eric Kandel og James Watson er lett å selge inn til et oppegående publikum. Og jammen har de elsket å møte studentene her også. Stemningen har vært elektrisk hver gang.

Vi har arrangert populærvitenskapelige forelesninger med over 800 tilskuere, fylt opp Samfundet slik at publikum måtte stanses i døren. Storheter som Eric Kandel og James Watson er lett å selge inn til et oppegående publikum. Og jammen har de elsket å møte studentene her også. Stemningen har vært elektrisk hver gang.

Scenen i storsalen i Samfundet fungerer også for seriøst stoff.

Scenen i storsalen i Samfundet fungerer utmerket for seriøst stoff. Særlig Fred Kavli trivdes godt her. Og i Bodegaen – mange minner.

James Watsons forelesning medførte at vi oversteg antallet plasser noe... men alle syntes det var helt ok å sitte på gulvet. De som ikke kom inn var mindre fornøyd, og vi lærte noe om å finne stort nok auditorium.

James Watsons forelesning medførte at vi oversteg antallet plasser noe(!)…, men alle syntes det var helt ok å sitte på gulvet, eller stå tett som hermetiserte sardiner ved døren. De som ikke kom inn var mindre fornøyd, og vi lærte noe om å finne stort nok auditorium.

Ha det bra koserotter. Ta godt imot neste gjest også.

Ha det bra koserotter. Ta godt imot neste gjest også.

Et kapttel er straks ferdig, og jeg er klar for å skrive et nytt.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Noble ettertanker – eller den mest hektiske dagen i mitt liv.

Jeg gjør meg noen tanker etter å ha stått i Nobelstormens øye. Jeg jobber med kommunikasjon på Kavliinstituttet. Historien begynner mandag formiddag.

Jeg sitter i redaksjonsmøte med tre andre fra det medisinske fakultet på NTNU. Det er tross alt høstferie, så oppmøtet  er labert. May-Britt Moser sender en sms om vi kan snakke sammen. Jeg svarer at jeg er ferdig med møte om en time. Hun tekster «ok :)» til svar. Ca 10 over 11 ringer dekan Stig Slørdahl til meg og sier noe i retning av «Hege, nå må du komme deg ned fra fjerde til andre etasje, og inn på mitt kontor, sporenstreks» Jeg svarer noe i retning av » det er helt greit, fordi jeg er i møterommet ved siden av kontoret ditt». Jeg går inn til Stig og ser May-Britt sittende på en stol ved hans skrivebord. Blir et øyeblikk engstelig for at noe skal være skikkelig galt, de er så skrekkelig alvorlige.

Med veldig lav stemme sier Stig at det blir Nobelpris.

Jeg skjønner ikke hva han sier. Og svarer noe intelligent i retning «HÆ?» Stig og May-Britt gjentar noen ganger før jeg begynner å tro på at det hele ikke er en spøk. De forteller også at Edvard er i et fly på vei til Munchen, så de får ikke fortalt ham nyheten. Jeg merker at det dunker i brystet. Katastrofepuls. Faen, jeg må puste. Jeg skjelver litt og frykter at jeg ikke skal fikse stresset.

Så gjør vi oss klare for annonseringen. Vi vet hva som kommer, men det er likevel ikke helt til å tro. Vi tar en selfie.

Jeg slår på video på iPhone. Hendene mine er stødige igjen.

Jeg ringer Christian, Kommunikasjonssjef på NTNU. Jeg er nok litt hyper og snakker nok litt høyt i det jeg brautende forteller at han må bryte ut alt han har av mannskap, kaste alt annet, og gjøre seg klar for tidenes sak. Vi får Nobelpris.

Jeg ringer fylkesordføreren (Tore O sandvik) som sitter i styret for CNC, en del av Kavliinstituttet, og inviterer til fest kl 13. Hvordan han greier det aner jeg ikke, men han er på Kavliinstituttet, med blomster, lenge før festen.

Nå er det offisielt og Stig slår opp døra til kontoret, går ut med armene hevet over hodet og roper «Det ble NOBELPRIS!!!!».

Folk strømmer til, det er nesten litt kaos, vi beveger oss som et raskt 17maitog ut i gangen, opp trappene til fjerde etasje. Der har nyheten allerede spredt seg, og jubelrop, klemmer og gratulasjoner følger. May-Britt gjør den nå kjente Nobeldansen sin bortover gangen, og livet mitt blir plutselig avhengig av mobillader.

Før klokken er 12 er stort sett alle medier på. Det ringer og ringer. Halve kommunikasjonsavdelingen er plutselig på plass, det svirrer folk og TV-kameraer overalt, og jeg må ta stilling til hva jeg trenger av hjelp. Hvordan skal jeg kunne vite det da? Jeg har planlagt at dette skal skje om fire år, med god til til å legge en plan. Man får bare ikke Nobelmedisinpris i nevrovitenskap to påfølgende år. Jeg mener det er en slags uskreven regel.

Jeg takker nei til å ha noen fra Kommunikasjonsavdelingen hos meg (hvorfor egentlig? er jeg helt idiot?), men skjønner etterpå at det er lurt at dekan Stig tilbød Hanne og Kristina, som er de kommunikasjonsdamene som er på jobb i høstferien. Etter kort tid har de fått passord til eposten min, satt opp kjøreplan, og håndterer kontoret mitt som et kriseteam.

Jeg snakker med Rolf Erik Tveten som jobber for Erna Solberg. Statsministeren vil gjerne gratulere. Vi blir enige om at det passer bra for begge å ta det litt ettet 13 når festen er i gang.

Seminarrommet i femte er i ferdassociated press txt med å bli forvandlet til en sildetønne av folk. Noen minutter før 13 kommer Espen med uante mengder sjampanje, han har løpt rundt med handlevogn i nærmeste vinmonopol og sanket det han kunne finne av edle bobler. Håvard og Bjarte dukker opp med kassevis av kaker som Dromedarbakeriet har på mystisk vis har fått klare. Hvor kom egentlig all sushien fra? Hvem hentet den? Samtlige kollegaer på Kavliinstituttet har blitt til et selvgående eventbyrå som bare fikser. Alle bidrar, og alle skjønner uten videre hva de bør gjøre. Magisk. Det er blomsterbuketter overalt. May-Britt har til enhver tid to telefoner på øret og en vegg av kameraer rundt seg. Tveten ringer, Erna er klar. «May-Britt! Erna vil gratulere deg!». Jeg dytter telefonen gjennom journalisthorden. Jeg er den linselusa med telefonen. Usminket, i dvask ullgenser som begynner å bli overveldende varm. Lekkert.

Nora kontorsjef ringer. Hun var på toppen av et fjell i Tromsø da nyheten sprakk. Hun er på vei nedover i fly. Høstferie kan man ha en annen gang.

Jeg er nær ved å avvise Reuters på telefon rett og slett fordi jeg knapt hører hva som sies i alt bråket. Det synges «Happy Nobel to you». Avtaler spikres. Hanne og Kristina fletter inn avtaler fra epost med mine fra telefon. En stund blir det nesten kritisk dobbeltbooking, og Dax18 er nær ved å sprekke, før vi finner ut at det sikkert er mulig å ta et intervju mens man sminkes.

JournalisthordenInnimellom får jeg spørsmål jeg tror jeg har svart på. Kan jeg kvalitetssikre oppdateringer på Wikipedia? Greit å oppdatere ansatteprofiler? Jeg aner at Kommunikasjonsavdelingen gjør en jobb. Det dukker opp nettside med info, våre nettsider fikses. Jeg ber om et bilde av Moserne med en Nobelmedalje på, og før jeg vet ordet av det har noen lagt det ut akkurat der jeg ønsker meg det. Uten at jeg har sagt hvor jeg ville ha det? Eller har jeg sagt det? Videoer klippes, pressemeldinger kjøres ut. Nyheter sendes direkte fra femte etasje.

Vi kjører intervju etter intervju, sikkert alt for ukritisk, frem til klokka nærmer seg 18. Frankfurter Allgemeine MÅ faktisk ha minst 20 minutter og en tur i lab. Dagbladet har overtatt kontoret mitt. Kjøkkenet er oversvømt av journalister og blomster. Vi mangler vaser. Rektor må arrangere en middag i kveld, er det ledig på Credo? Kan mediene komme? Hvis vi er der kl 21 kan de gå live på nyhetene. Har vi spist mat? Husker ikke. Noen har arrangert feiring på Den Gode Nabo og vi beslutter at vi har tid til å stikke innom der før vi må være på Tyholt halv sju. Hvor mange taxier trenger vi? Hvem skal på Naboen? Hvem har dratt? Håvard bestiller tre for sikkerhets skyld. Folk dukker frem fra kontorene på vei til fest. Taxisjåføren gratulerer og May-Britt går rett inn i en diskusjon om Londonsjåførenes stedsans. Vi er på Naboen ti over seks. Jeg kjøper en øl til May-Britt mens hun tar imot applausen. Festen har allerede tatt av, det høres ut som den vil  vare.

MB i sminkenNora kommer, vi drar til Tyholt. Vi er sent ute, ihvertfall etter de trippende ventende journalistene å dømme. Men de er der for å gratulere. Vi ledes inn i NRKs labyrinter, May-Britt parkeres i en sminkestol og får på seg ørepropp. Dax18 er på. Pudder og mikrofon om hverandre. På Midtnytt. På Dagsrevyen. Ut i gangen for å gjøre opptak på engelsk for å sende ut i EBU-systemet. Rekker hun å tisse? Det er straks klart for Aktuelt. En kopp te mens mikrofoner kles av og på.

Jeg har blodsukker som nærmer seg komanivå og ber tynt om det finnes mat et sted? Jøte viser meg utvalget på kveldstid. Det er to halve rundstykker igjen i automaten, og Jøte har 26 kroner i smått som han donerer til meg. De har noe frukt igjen fra tidligere på dagen. Jeg tygger eple i slow motion mens jeg vaser tilbake til studio, hele tiden med en eller annen på telefonen. Hva var det egentlig Edvard skulle gjøre i Munchen? May-Britt sufflerer og Mark, min nye venn fra Associated Press, får sitt siste svar for kvelden. Det var en demonstrasjon av multifotonmikroskop i mus.

Vi har plutselig nesten god tid. Klokka er bare litt over halv ni. Vi svinger innom Møllenberg for å hente Ailin, May-Britts yngste datter, som skal være med på middagen. Jeg tekster Frankfurter Allgemeine om at nå MÅ de sende tekst til kvalitetssikring, ellers rekker ikke May-Britt lese det før middagen. May-Britt må gjerne komme inn på Credo litt før 21. kan jeg tysk? Æh, ja, sikkert. (hadde det jo på videregående, på 80tallet).

Vi parkerer Noras bil på jobben, tar en taxi tilbake til Naboen, virrer innom seven eleven for å finne middagserstatning til Nora som ikke har spist siden Tromsø, en gang for veldig lenge siden føles det som. En halv snickers senere trer vi inn i en fest som kan konkurrere med alle høylytte fotballVMseiersfester. Og ja vi har vuvuzela, og den ble brukt, selv om den tidvis ble overdøvet av jubel, sang og støy.

Naboen

En drøy halvliter senere er Frankfurter Allgemeine endelig klar med teksten. Hva er vel bedre enn å lese en lang fagtekst på tysk på mobilen i et te-lys mørkt rom, med blodsukker og promille i nærheten av hverandre? Jeg godkjenner teksten. Den er faktisk strålende.

Jeg kommer hjem ved midnatt. Er en av de første som drar hjem. Jeg prøver å sove. Jeg gir opp i sekstiden. Skal tross alt være på Clarion til 7 for å gi God Morgen Norge muligheten til å sammenføye May-Britt og Erna.

En ny dag er begynt før den gamle er over. Døgn 1 i Nobeluken lukkes. For et fantastisk kaos!

 

 

 

 

8 kommentarer

Filed under Uncategorized