Tag Archives: elever

Skole(politikk) uten hjerne

Hvorfor er det ingen politikere eller pedagoger som trekker frem den ene faktoren som virkelig teller når et barn skal lære noe – hjernen.

Vi har hørt endeløse retorisk polerte utlegninger om lærertetthet, helsesøstre, videreutdanning, trygghet og voksenrelasjoner. Et vell av forskning brukes som støtte for ethvert politisk ståsted. Men hvem snakker om barnas forutsetning for å ta imot lærdom? Hjernene deres.

Lærere er hjernetrenere. Skolen er det stedet som skal påvirke, elte og kna våre barns hjerner mange timer hver dag. Bør vi ikke vite hva som skjer inni barnas hoder? Bør ikke lærerne vite?

Vi vet mye om hjernen. Nok til å bruke kunnskapen til å velge pedagogiske metoder som fungerer. Dette er en type kunnskap som ikke tas i bruk i norsk skole, eller norsk lærerutdanning. Vi snakker om et biologisk grunnlag, i hjernen, for å lagre kunnskap og hente den frem igjen. Hvor mye et barn kan håndtere av informasjon i slengen. Muligheter og begrensninger, som varierer. Det ligger et faktagrunnlag her som ikke brukes. Totalt fraværende. Det er underlig. Litt som om det bare skulle eksistert alternativ medisinsk behandling, mens vitenskapelig medisinsk kunnskap var tilgjengelig, bare ikke ønsket av alternativgjengen.

Les gjerne tidsskriftet Trends in Neuroscience and Education for faglig påfyll.

Det snakkes så mye om de minste, tidlig innsats, styrking av grunnopplæringen. Likevel – å lære seg å lese betyr å koble om viktige deler i hjernen. Dette bør lærere vite og ta hensyn til. For å gjøre jobben lettere for barna.

Lesende barnNår du leser dette er det fordi du som barn lærte deg at de ulike kombinasjonene av streker som du ser på har en bestemt mening. Noen knekker denne koden raskt, andre bruker lengre tid og sliter mye. Men uansett hvor ulik opplevelsen av lesetreningen er, så har hvert eneste barn som lærer å lese noe til felles – de går gjennom den samme forandringen inne i hjernen.

Denne omkoblingsprosessen er lik om du begynner å lese som femåring, eller du lærer å lese som voksen. Det som er ulikt er de metodene som brukes for å hjelpe denne omkoblingen i hjernen, læringsmetodene som lærere bruker for å hjelpe barnet til å knekke lesekoden – altså koble om hjernen.

Lærere i Norge har det som kalles metodefrihet, altså at de selv kan velge den opplæringsmetoden de mener passer best for elevene, og de fleste lærere bruker en kombinasjon av ulike metoder og teknikker. Hvorfor ikke bare velge den beste metoden? Andre land har valgt å gjøre det.

Hjerneforskning har ikke kommet langt nok til at vi kan si at det kan gis en detaljert lærerinstruks basert på forskningen. Men vi vet nok til å kunne si hvilke endringer hjernen skal gå gjennom, og derfor hvilken pedagogisk metode som fungerer best.

Følg gjerne denne siden for et kritisk forskningsblikk på hjerneforskning og skole

Den beste metoden

Den beste metoden i leseopplæringen er å begynne med lyd for lyd, bokstav for bokstav, det som ofte kalles «lyderingsmetoden». Det er den letteste måten for hjernen å lære sitt nye arbeidsoppdrag fra grunnen.

I klasserommet er det mange hensyn å ta. Motivasjon, oppmerksomhet og forutsetninger varierer blant elevene. Det som er verdt å merke seg er at de elevene som ikke «har ro i rompa», eller på andre måter er på den enden av skalaen der lesetreningen går litt saktere, er de som har mest å tjene på den enkle lyderingsmetoden.

Sjekk Edutopia for tips til hjernbasert udervisning

Det snakkes ofte om å ta i bruk spennende motiverende varierte verktøy i læringen – gjerne multimedia, youtube i engelskundervisningen og slikt. For de som allerede fikser skolen greit er dette strålende, motiverende og noe som øker læringen. For de i den mer krevende enden av skalaen er dette en økt belastning, økt mengde informasjon som skal håndteres på kortere tid for hjernen, og noe som ikke øker læringen. Arbeidsminnet blir en flaskehals.

Bli inspirert av BrainU – få hjernekunnskap inn i skolen

Hjernens flaskehals

hjernen i dine henderArbeidsminnet er en begrensning i hjernen. Tenk på kid-nummer når du skal betale en regning. Hvor mange siffer klarer du å huske I slengen? 5? 7? Flere hvis du fokuserer og konsentrerer deg hardt? Det er et uttrykk for hvor mye du klarer å håndtere av informasjon i slengen. Arbeidsminnet er litt ulikt fordelt, noen har bedre kapasitet. Men, det kan trenes. Bli bedre. Det kan også krympe. Svakere arbeidsminne er kjennetegn ved de fleste diagnoser og symptomer som vanskeliggjør læringssituasjonen – blant annet matteangst og dysleksi. Og om du er redd eler ensom – da vil kapasiteten svekkes. Det er nok én av forklaringsmekanismene bak hvorfor relasjoner i klasserommet er viktig. Og hvordan helsesøstertetthet påvirker skoleresultat, og frafall.

Det som er vesentlig er at det er ikke helsesøster som sørger for økt læring direkte. Hun bidrar til at tryggheten blir stor nok til at læringsevnen, muligheten for hjernen til å ta imot noe i klasserommet, øker.

Les denne rapporten for faglig påfyll «Neuroscience and Education: Issues and Opportunities – A Commentary by the Teaching and Learning Research Programme»

Det er også relevant å se på hvordan dagens skole skaper en skjevhet i hvilke personlighetstyper som velger eksempelvis realfag. Når realfagene undervises slik at de mer estetisk kreative sjelene går lei, faller av og ut, risikerer vi at næringslivet i fremtiden ikke blir så innovativt og kreativt som det kunne blitt.

Det holder ikke å se på tall som samvarierer i skolen hvis vi ikke undersøker hvorfor de faktisk følger hverandre, hva som er mekanismene bak samvariasjonen. Undersøker hvordan vi kan bruke disse mekanismene til å skape en skole som gir elevene den ballasten de trenger for å møte fremtiden.

Hva om vi begynner med å se på hva vi vet om disse mekanismene i hjernen – jobber på lag med hjernen?

Ta inn kunnskap om hjernen i pensum for de som skal bli lærere. Bruk denne kunnskapen når pedagogiske metoder skal velges. OG når skolepolitikk skal utformes.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Gjør leksa di Seher Aydar

Leder i RU, Seher Aydar, står i spissen for leksestreik (I Aftenposten) i dag. Hun hevder å ha forskningen på sin side og henviser til Marte Rønning i SSB.

’’Lekser gir ikke elever med lavt utdannede foreldre bedre skoleresultater. Lekser hjelper kun elever med høyt utdannede foreldre. Skoleklasser som får lekser har større forskjeller i elevprestasjoner enn leksefrie klasser.’’ Det viser forskning av Marte Rønning i Statistisk sentralbyrå.

Gjør den?

Jeg sjekket. I artikkelen «Ingen sterk sammenheng mellom bruk av lekser og skoleresultater» på SSB sine sider står det:

Ulik lekseeffekt
Det er en utbredt oppfatning at lekser har en positiv effekt på elevers skoleprestasjoner. Rønnings analyse viser imidlertid at den positive sammenhengen mellom lekser og skoleprestasjoner ikke gjelder alle elever. Elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn som får mye lekser, presterer dårligere enn elever med tilsvarende bakgrunn som får mindre lekser. Dette gjelder 7 prosent av elevene i studien.

Datamaterialet for undersøkelsen gjør det ikke mulig å belyse årsaken til disse sammenhengene. En mulig forklaring på en negativ sammenheng mellom lekser og prestasjoner for noen grupper kan være at oppgaver som burde ha vært undervist og forklart i klasseromsundervisning i skoletiden, i stedet blir gitt som hjemmelekser. I noen grad kan derfor hjemmelekser komme istedenfor, og ikke i tillegg til, læring på skolen. En negativ korrelasjon betyr dermed ikke at lekser i seg selv virker negativt. Andre mulige årsaker kan være dårlig læringsmiljø i hjemmet eller lav motivasjon.

Så, Seher Aydar. Gå hjem og gjør leksene dine. Les litt om forskning og statistikk, og kom tilbake med bedre referanser neste gang du vil «forbedre» skolen. Og vær litt mer presis i det du påstår. Så kan vi diskutere skoleresultater. Det du presterte her står ikke akkurat til toppkarakter i statistikk eller forskningslære, men så har vel ikke RU uttrykt noen omfattende interesse for karakterer i skolen heller da. Men du får klapp på skulderen for innsatsen, og en gullstjerne til å friske opp evalueringsmappa di.

19 kommentarer

Filed under Uncategorized

Norsk skole har ikke realfag

Svært få elever har sett gjennom et mikroskop i skoletiden, før de begynner på ungdomsskolen. Eller vært i et ekte laboratorium i skolesammenheng. Rapport etter rapport konkluderer med at noe er galt i norsk skole. Særlig på realfagsiden. Det som er galt er at det ikke er noe særlig realfag der. I skolen altså.  

Skolen trenger to ting. Fra første klasse. Det første er realfag på den måten realfag skal gjøres. I praksis, med eksperimenter. Det andre er å lære barna å bruke den vitenskapelige metoden. Og dette henger sammen. Men først:

Rapport etter rapport antyder hvilke tiltak som bør settes inn, lærere etterutdannes eller elever fores med frukt. Nå sist tre nye mattetimer fra Arbeiderpartiet. Men tallenes tale er slemme. Ikke bare gjør vi det gjennomsnittlig nokså dårlig i matematikk. Vi har også  en stadig synkende andel elever som gjør det veldig bra. Altså, snittet på elevene er kanskje ikke så helt ille, men toppen er i ferd med å forvitre. Aller dårligst er vi på analytisk forståelse. I stortingsmeldingen leser jeg

Norge skiller seg ut ved at elevene er svake i kompetansen «bruke naturvi­tenskapelig evidens»

Og det henger sammen med at den vitenskapelige tenkemåten ikke finnes i barneskolen.

Alle «fag» er like

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

Problemet vises i klasserommet. For hva gjør elevene sånn rent faktisk der? Læreren forteller dem noe i lyttekroken. Et sted der barn sitter som sild i tønne, og hovedutfordringen deres er å sitte stille. Elevene får oppgaver som de skal løse selv eller i grupper. De tegner. Fargelegger gjerne tall, eller figurer. Sakte men sikkert skal de lære å lese. Det varierer med innhold i timene. Varierer hvem som leser og formidler. Norsk, samfunnsfag, RLE, naturfag. Men det er det samme uansett. Det er en bok med tekst. Det leses og letes informasjon som så reproduseres i tekst eller tegning. Og etterhvert i en Powerpointpresentasjon, fordi vi er så gode på IKT.

På barnetrinnet skal elevene få totalt 328 timer naturfag. Til sammenligning er det 427 timer med religion, livssyn og etikk (RLE). Fagene undervises i praksis likt. Tekst, samtale og oppgavebesvarelse.

Sensasjonelt at noen bryr seg om realfag

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

Jeg er forundret over at det går barn ut fra skolen med interesse for realfag. De få som gløder har neppe fått inspirasjonen på skolen. Aktive foreldre står bak. Samtidig ser vi stadig flere mennesker som vokser opp uten å lære noen variant av den vitenskapelige metode.

Så ender vi med at staten må ta ansvar og regulere alt ifra kosthold til fritidsaktiviter fordi folk ikke skjønner at det de gjør er dumt. Er det lurt med solarium for barn, brus hver dag, røyking, sjokopålegg i matpakken? Vi er i ferd med å bli en nasjon av dumminger som ikke vet vårt eget beste. Og alt kan ledes tilbake til det faktum at vi aldri får lære hvordan vi stiller spørsmål ved påstandene i reklamen og all den informasjonen vi møter til enhver tid. Den vitenskapelige metoden har aldri vært viktigere.

Femåringer skjønner metoden

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

Jeg er sikker på at mange synes det høres skrekkelig vanskelig ut, men det er det ikke. Den vitenskapelige metoden er helt intuitiv. Som jeg fikk erfare da min femårige datter lanserte et fullt ut akseptabelt forskningsprosjekt som lød omtrent slik: «Hvis jeg ikke får noe godteri før jul er jeg sikker på at jeg dør». Der er det en påstand, en hypotese, og informasjon nok til å finne ut hvordan man kan teste påstanden. Hun hadde det klart. «Mamma. Bare la være å gi meg godteri frem til jul så skal du se at jeg dør». Jeg er villig til å ta sjansen på å teste akkurat det. Så enkel er nemlig den vitenskapelige metoden. Påstand må testes. Metoden er selvsagt mer omfattende, men essensen er sånn. Men metoden er ikke pensum i barneskolen.

Her er essensen i læreplanen:

Noen grunnleggende ferdigheter er nødvendige forutsetninger for læring og utvikling i skole, arbeid og samfunnsliv. I Kunnskapsløftet er disse definert som å kunne lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig, og bruke digitale verktøy.

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

I praksis utelater dette å forstå realfagene. Lett oversatt kan læreplanen leses slik: «lese og vise seg i stand til å gjenfortelle». Er det noe vi har nok av rundt oss er det tilgang på kunnskap. «Copy-paste»-svar er jo helt meningsløst.  Det nærmeste vi kommer kritisk tenkning er temaet kildekritikk i norskpensumet i syvende klasse.

Det finnes skoler som har gjort det allerede. Tolket læreplanene på sin egen måte. Jeg mener det er på tide å gjøre et sentralt grep. Fjerne bokundervisningen i naturfag. Øke timetallet. Sette av en hel dag hver uke, hele barneskolen. Og bruke tiden på eksperimenter. Den vitenskapelige metode.

Eksperimenter er realfagenes uttrykksform.

Slik kunne det vært i naturfagtimene i norsk skole

De tar utgangspunkt i undringen. Et spørsmål. Og så tester man for å finne svar. Et enkelt eksperiment allerede første dag på skolen kan være omtrent slik: Lærer spør klassen. «Hva tror dere er favorittfargen i klassen». Elevene har sikkert mange svar. Læreren kan spørre klassen om de kan foreslå måter å finne svaret på. Så kan de for eksempel velge metoden der de tar hver sin lapp og farger den med sin egen favorittfarge. Deretter limer de opp like farger oppå hverandre i søyler på et ark på veggen. Da lærer de både å stille spørsmål, jobbe frem en metode for å finne svar, og så vise resutatet på en måte som er lett å forstå. Bytt ut favorittfarge med «farge på tannbørste», «favorittdyr», eller noe helt annet. Poenget er at barna lærer seg å stille spørsmål, forme en hypotese eller påstand, og deretter kritisk finne ut hva som faktisk stemmer. De får også noe praktisk å bruke matematikk på, hvis da regneartene inkluderes i eksperimentene.

Det er dessverre slik vi skal skape interessen for realfagene i Norge. I all hovedsak.

Med slike evner vil elevene klare seg godt i møte med verden, fordommer, og reklame. De går ut av skolen bevæpnet med kritisk sans. De kan teste hvilket lån som er mest gunstig. De kan bidra til å bygge landet videre. Og så slipper de stakkars politikerne å bestille enda flere rapporter med mulige dyre og administrativt omfattende tiltak for å øke interessen for realfag.

Realfagene, vitenskapen, er så gøy at alt vi trenger å gjøre er å la barna få tilgang på den. Nå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

35 kommentarer

Filed under Uncategorized