Verdighet skaper seniorsvindel

Dette er en liten fortelling om det å være selvstendig senior i det norske samfunn. Om en mann som er fra en generasjon som har forsvart Norge i krig, men som helst ikke vil mase i butikken.

En gang for lenge siden fantes det begreper som ære og plikt, høflighet og service. (Service som fenomen rakk akkurat å bli døpt om til ¨sørvis¨ før det svant hen, og jeg har fortsatt problemer med den skrivemåten.)

Jeg er i skrivende stund på besøk hos min morfar. Han nærmer seg 90, og har vært gjennom noen ganske omfattende operasjoner de seneste årene, men møtet med helsevesenet, kreftdiagnosen og alt det andre rundt helsa hans lar jeg ligge, det er en mye lenger historie. Han ville heller ikke ønsket oppmerksomhet omkring det. Nå er han hjemme og tilbake i rollen som heldøgns omsorgsgiver for sin syke kone. Han er en travel mann.

Da vi ankom var det litt opprørt stemning i huset. Min mormors høyteknologiske spesialseng hadde gått i stykker (igjen). Morfar lar seg ikke vippe av pinnen, og hadde allerede snakket med leverandør og fått lovnad om at allerede mandag skulle saken ordnes. To netter kunne mormor klare uten senga, ble de enige om.
Det er nå det begynner. Mandag. Det utålmodige barnebarnet spør om ikke morfar skal ringe leverandør for å få et tidspunkt for når leverandøren skal komme for å ordne senga. Han mener det er unødvendig. Han har jo allerede snakket med dem, og saken skulle ordnes mandag. Javel, men han går til slutt med på at jeg (han nekter å gjøre det selv) kan få ringe dem etter lunsjtid.

Vi er enige. Jeg har likevel nok å gjøre frem til lunsj.
Morfar har lenge hatt en plan om å få på plass trådløsnett i huset. Da kan han ha datamaskinen på stua for å ha oppsyn med både sin kone, og etterhvert en rekke oldebarn via nett. Han antar at å lære seg facebook og skype blir vanskelig, men er villig til å prøve.
Morfar har allerede oppgradert til en bærbar pc med kamera innebygd. Selgeren hadde blitt med ham hjem for å sette opp datamaskinen og trådløsnettet. – Men, kunne morfar fortelle, – det var visst noe tull med opplegget så han hadde tatt med seg antenna og dratt igjen. Han lovet å komme tilbake.
Han fant frem kvitteringen, og det viser seg å være flere måneder siden innkjøpet. Morfar har ikke ringt selgeren, han vil ikke mase.

Utålmodig barnebarn tar på seg sinnafjeset og drar til butikken. Selger kan selvsagt ikke huske verken kjøper eller salg, men lover å se på saken. Barnebarn insisterer og tre timer senere er selger på plass som montør i morfars hus. Med «antenna» på slep. Montering skjer, men systemet virker ikke, og montør forlater stedet. Barnebarn blir irritert og sjekker både det avleverte utstyret og kvittering. Ikke bare har han forlatt morfar uten funksjonelt nett enda en gang, han har montert en trådløsruter med halvparten av den hastigheten som morfar har betalt for. Utålmodig barnebarn ringer og forteller selger at han kan komme tilbake med den ruteren som morfar faktisk har kjøpt. Morfar er muligens litt flau.

Tidligere samme morgen har utålmodig barnebarn vært en tur og snakket med en «intstallatør» som har fakturert blodpris for å legge inn varme i noen kvadrat med gulv. I yttergangen som er rundt en drøy kvadratmeter er det lagt flis. Disse gynger når man trør på dem, og fugene er nesten oppsmuldret. Merkelig nok har installatøren funnet ut at det trengs over 80 meter med gulvlister for å kle gulvkanten på rom som totalt dekker ca åtte kvadrat. Barnebarn finner dette noe underlig og ber installatør både komme på befaring og gå gjennom plukklista fra arbeidet ble utført. Det er riktignok to år siden, men håndverk bør holde såpass, og etterlatenskaper i kjeller tyder på at det er beregnet veeeeldig mye mer materiale enn det jobben tilsa.

Morfar ber barnebarn snakke med installatør når han skal komme på befaring samme ettermiddag. Barnebarn tror det er lurt at morfar ikke hører samtalen, og er svært enig. Både sinnafjes og høfligfjes er forberedt avhengig av hva installatør måtte velge av holdning. Installatør dukker ikke opp etter avtalen. Ikke i det hele tatt faktisk.
Etter lunsj får barnebarn lov til å ringe sengeleverandør. DE har aldeles ikke lovet å fikse noe som helst mandag, nei langt ifra. De har lovet å legge saken inn i datasystemet sitt som en reklamasjon, og det er utført allerede mandag morgen. Nemlig. Barnebarn lurer på hvor lenge det vil drøye før senga får besøk av den omtalte reparatøren. Og leverandør kan fortelle at det vil ta minst tre uker før reparatør er tilbake fra ferie. Om ikke leverandør kunne fortalt morfar om disse venteukene? Det er selvsagt normal praksis at saken legges i systemet og går sin gang. Morfar ville ventet. Og ventet. Kanskje ville mormor havnet på sykehus igjen. Hjemmesykepleien har allerede påpekt urimeligheten, men leverandørens prosedyrer må følges, selvsagt. Men det er sinnafjes barnebarn sterkt uenig i, og maser seg frem til en annen avtale. Mas og sinnafjes. Igjen.

Denne historien representerer tre dager av et besøk. Et lite utsnitt av en seniors møte med handelsstand og håndverkere. Det er nok til å vise minst to ting. Det ene er at forventinger til avtaler er forandret over de siste tiår. En kunde som velger å stole på det selger sier kan fort bli lurt. Er man også av den gamle gode sorten som føler på personlig ansvar, høflighet og sånt så sitter man fort igjen uten det man har betalt for (selvsagt betaler man faktura før forfallsdato fordi man er en skikkelig sort).
Det andre er at seniorer løper en stor risiko for å bli lurt. Svindlet. Ja, jeg velger å bruke så sterke ord. Det er grenser for hvor mye » åh! det ble visst en misforståelse» jeg klarer å tro på. Særlig når faktura for hva som er betalt legges frem, og selger selv da velger å plukke andre produkter, til halv pris og ytelse.

Utålmodig barnebarn har ikke tenkt å gi seg. Det er ikke noe pent syn, ikke høflig nok etter gode gamle standarder, men absolutt nødvendig for å sørge for noe så enkelt som at en kjøper får det han har betalt for. Verdighetsgaranti? Tull. Kan ikke si jeg liker at det har blitt sånn, men masing og sinnafjes trumper nok høflig verdig fremtreden i Norge i dag. Både i møte med offentlig helsevesen og privat handelsstand.
Seniorene vil nok fortsette å være de som husker innholdet i begrepet verdighet. Spørsmålet er hvem som taper mest – de som beholder verdigheten, men taper i hverdagens transaksjoner, …eller vi yngre som vinner transaksjonene og taper verdigheten.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “Verdighet skaper seniorsvindel

  1. Åsmund Breivik Hansen

    Godt skreven Hege… D jo sant at verdigheten har forsvunnet helt og holdent..

  2. Anita

    kjenner meg så veldig igjen, er også den som maser og forventer bedre behandling av våre eldre i familien. de vil aldri være til bry og langt i fra mase… Og de venter, og venter, fremdeles…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s