Helsebringende spark i rumpa

Leger må behandle snyltere og sofaslitere mer aggressivt. Bare da kan tilliten til velferdsordningene bevares.

Skattegleden min forsvinner like raskt som helsebudsjettene øker. For selv om det finnes mange som fortjener både dyrere og mer omfattende hjelp og medisiner enn det de allerede mottar, så er det også en del sofaslitende latsabber som ikke fortjener ei krone, eller knapt en legetime. Men de tar godt for seg av begge deler.

Det koker ned til dette: I møte med folk som ikke løfter en finger for å forbedre eget liv, og som lever på andres skattepenger stiller jeg meg spørmålet: Hvor lenge skal jeg gidde å jobbe, ta vare på helsa, oppdra barna mine og resirkulere søpla? OG betale for disse menneskene?

Jeg snakker ikke om de som prøver, som lider og som ikke klarer. Og jeg skjønner at ikke alle kan ha samme mengde pågangsmot som de uten grenser, med handikapp som klatrer allverdens fjelltopper. Og jeg er heller ikke motstander av velferdsstaten, så det er sagt. Langt derifra. Men jeg har et problem med deler av konsekvensene. Og livvidden til velferdsstaten

Ta leger for eksempel. Hva er det som gjør at en lege fortsetter å sykemelde og til slutt bidra til å uføretrygde en middelaldrende person uten å ha stilt et eneste krav? Hvor mye hjelp er det egentlig i å aldri stille krav til «pasienten»? Krav av sorten: – Det første du skal gjøre er å kutte ut røyken. Hvis du føler deg innmari sliten og sliter med tung pust, evigvarende hostekuler og prikking i bena, så vil det å slutte å røyke førti rullings om dagen hjelpe på helsa.

I stedet blir det sykemelding og ørten timer med varmepute på skuldrene hos fysioterapeut. Og når legen møter en person midt i arbeidsfør alder som lutrygget synes livet er slitsomt på jobb og ellers, ja da er det sykemelding og samme runde med varmepute hos fysioterapeut. Hva om legen kunne si det alle tenker:

– Hvis du aldri bedriver fysisk aktivitet ut over det å tasse ut på terrassen for å ta enda en røyk, ja da blir du i elendig form. Da vil du garantert føle deg forjævli. Parker bilen, gå til jobb, og kom deg ut i marka en tur. Eller velg byen fremfor et kjøpesenter neste gang du skal shoppe, så må du ihvertafll røre deg litt mellom butikkene. Gå på besøk til folk du kjenner som bor et stykke unna, da slår du flere fluer i en smekk, både trim og sosialt samvær. Da vil du sakte føle deg bedre. Både fysisk og psykisk.

Men sykemelding blir den enkle løsningen. Og når samme middelaldrende person tar enda en røyk og ikke synes sykemeldingen virker så blir det runder hos helsekosten og alternativterapeutene som i det minste har tid til å lytte.

Neste runde hos legen, for å forlenge sykemelding, gir håp. Det eeeer jo mulig det finnes en underliggende årsak som kan forklare noen av problemene. Prøver tas, men gir ingen tydelig konklusjon når personen kommer tilbake til neste legetime, nummer ørten i rekka. Men pasienten klamrer seg til håpet. Det ER helt sikkert NOE der. Noe som en var disponert for, og som nå har slått ut. Kanskje diabetes som ikke er blomstret skikkelig? Eller en underliggende hjertetilstand? Hvor er legen da?

Hvorfor sier ikke legen at: – Det er fullt mulig at du begynner å vise tegn på tilstand x og at dette kan forverres. Men det du skal fokusere på er følgende: Du skal slutte å røyke. Du skal røre deg. Du MÅ faktisk begynne å trene. OG du skal slutte å spise ferdigmaten du stapper i deg som trøst fordi du er for sliten til å lage mat. Dette er en ond sirkel som du KAN komme deg ut av, men du må begynne nå! Og du må gjøre en egen innsats.

Det er der det skorter. Egen innsats. Ansvar for seg selv og sin tilstand. For det er ikke sånn at absolutt alle som føler seg dårlig har behov for en snill medfølende  resept- og sykemeldende lege. Noen har faktisk bare bruk for et helsebringende spark i ræva.

I stedet har pasienten nå kommet til nivået der sykemeldingsperioden har vart lenge nok til at uføretrygd er et alternativ. En hvilepute. Et velfortjent pusterom fra all den slitsomme jobbingen. Endelig er ansvaret for seg selv en saga blott. Selvrespekten er slipt vekk. Sytingen kan bli normen. Og helsa bekrefter at verden er noe som har vært plagsomt. Uføretrygden er det endelige beviset på at personen har hatt rett hele tiden. Noen andre har ansvar for at formen er forjævli. De andre kan derfor betale for dette, resten av det selvmedlidende livet til et menneske som verken vil eller må ta tak i seg selv.

Dette er velferdsstatens kreftsvulst. Folk som tenker og sier: Fiks meg! Still opp for meg, men ikke krev noe av meg. Og vi som lar folk ha den holdningen uten å si imot den. Ingen tjener på dette, aller minst de som kan parkere seg selv i selvforskyldt uføretrygd. Heller ikke systemet som verdsetter og betaler for dette. Spørsmålet er om vi skal la denne kreften ta over, eller om vi skal behandle den.

Kanskje vi bør be legene om mer aggressiv behandling? Alle ville tjene på det.

Advertisements

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

5 responses to “Helsebringende spark i rumpa

  1. Steinar Bråthen

    Uføretrygdede,
    Jeg har et ungt par til naboer, og damen der ligger akkurat i den kategorien du fortelller om i artikkelen. Hun er rundt 25 år, sykemeldt, ligger til i kl12 – 13. og eneste form for mosjon er vel når hun drar seg til vinduet for å få en ny røyk.
    Det neste er vel at hun er uføretrygded som moren hennes også er. Men de kan alle regler om sykemelding og hva de har krav på.
    Det er en skam å være slik når man er så ung.

  2. Pernille Nylehn

    Hei, Hege Tunstad!
    Du pleier å skrive mye godt, men denne gangen er jeg uenig.
    Hvor har du det fra at leger ikke ber folk slutte å røyke og komme seg ut av sofaen? Jeg syns jeg bruker halve arbeidsdagen min på nettopp det. Men du stiller deg i rekken av politikere og synsere som mener det er fastleger som har skylden for all elendighet. Vi kan bli bedre, ja! men livsstilssykdommer, og holdninger til arbeidslivet og til trygdeordninger, skapes ikke på legekontoret, de skapes ute i verden. Hvis vi bare snakker om at enkeltpersoner og enkeltleger på ta seg sammen, tar vi fokus bort fra de faktorene som faktisk skaper problemene.

  3. Annabella

    Dette var skremmende å lese.
    For en arroganse.
    Trist at du velger å forholde deg til følelser fremfor fakta når du skriver.
    Jeg grøsser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s