Vi som sover i timen

Noen elever kjeder seg så desperat på skolen at dagdrømming er et fornuftig selvforsvar for å unngå aggressiv adferd og følelsen av at hjernen råtner.

En beskjært utgave av denne bloggen finnes som kronikk i Aftenposten 27 august 2012

Dette er fortellingen om hvordan det er å være den dagdrømmende eleven. Han eller hun som en sjelden gang rekker opp hånda og stiller et spørsmål som får de andre elevene til å skule, himle med øynene og hviske. Noen av de ukonsentrerte elevene er nemlig ikke sløve, dumme, eller understimulert på praktiske fag. Noen er rett og slett «tidlig ute», evnerik, i overkant smart, begavet, intelligent, meget nysgjerrig, eller hva du foretrekker å kalle det. Det er disse elevene jeg vil fortelle om.

Men først må jeg trekke opp grensa mot de flinke elevene. De pliktoppfyllende barna fra ressurssterke hjem som har foreldre som passer på at barnet får nok og stimulerende undervisning. Og har fått det fra de ble født. Disse barna har nok av talsforeldre. Flinkisene er de som kan alt, er forberedt og strekker hånda i været når læreren spør. De har et svar. De evnerike har ikke svaret, de har passert det nivået for lengst, tenkt på neste steg og har gjerne et oppfølgingsspørsmål til læreren. (Mer om kjennetegn på evnerike barn her) Det kan ikke læreren svare på der og da fordi pensum ikke er gjennomgått enda. Da tar eleven spørsmålet med inn i dagdrømmen og tenker videre på det. Eller på noe annet. Hun sitter og ser ut av vinduet, har så mange spørsmål. Lurer på alt mellom himmel og jord. Hvorfor er himmelen blå? Hvorfor går maurene i vinduskarmen alltid den samme ruta?

De evnerike er ikke slik som de pliktoppfyllende elevene. De er drømmere.

For disse er skoletimen er noe som skjer med de andre. Det foregår langt unna den raske og mangfoldige tankeverdenen som er inne i drømmerens hode. Lærerens stemme er noe som flyter inn og ut av bevisstheten. Skulle det skje noe interessant i nærheten av kateteret vil en av antennene slå ut og drømmeren lette på et øyelokk.

For de av dere som har små barn så kan dere se for dere å se en hel episode, en halvtime, med Drømmehagen. Det er omtrent det mest søvndyssende jeg kan forestille meg. Hva om du måtte se Drømmehagen en fem-seks timer hver dag? En hel episode før hver gang du fikk åpnet en nyhetssak på nettavisen? En hel episode Drømmehagen mellom hvert innslag på Dagsrevyen? Å se maling tørke er mer spennende. Drømmeren kunne for så vidt tenke seg å se maling tørke, i et kraftig mikroskop.

Kjedsomheten skaper avstand

Denne evinnelige kjedsomheten i klasserommet skaper en avstand til klassen og læreren. Oppmerksomheten vendes innover, for der skjer det noe som ikke går i sakte kino. Skolearbeid er noe som gjøres raskt og uengasjert de første minuttene av en time. Da er kravet oppfylt, oppgavene ferdige, og hjernens krav til aktivitet kan ta over. Resultatet er et sinn som er uinteressert i de andre, og en elev fullstendig blottet for selvdisiplin, arbeidsrutiner og samarbeidsvilje. I det lange løp er dette en elev som risikerer å falle ut av skolen av ren kjedsomhet. Eller blir aggressivt i opposisjon til lærerne. For hva har vel skolen egentlig betydd? Et sted å tvangsmessig sitte rolig, og ikke forstyrre. Og lærere overser ofte elevens situasjon fordi prøveresultater og ferdigheter er upåklagelige. De kunne vært veldig mye bedre, men det å nå sin personlige mestringsgrense er sjelden et tilstrebet mål i skolen.

Et annet problem er at så lenge elever ikke møter en utfordring som lite så vil de sky situasjoner som byr på utfordringer når de vokser opp. En dagdrømmer vil oftere og oftere vri seg unna oppgaver der det faktisk kan hende at hun må jobbe litt for å forstå. Det kan høres ut som et paradoks, men det er sånn at når du aldri opplever å måtte slite for å lære så aner du ikke hvordan du skal håndtere en situasjon der du faktisk ikke intuitivt vet svaret. Spørsmålet blir da bare når dagdrømmerens boble brister og hun må konfrontere sine manglende arbeidsrutiner, lytteevner og samspill.

Den evnerike er noen ganger også den som er litt alene i friminuttene. Kanskje ikke helt i begynnelsen, hun elsket gjerne ideen om å bli kjent med nye unger, gå på skole og lære. Tilbakeslaget kommer når hun møter de andre elevene, og lærerne. (Les også mer om møte mellom skole og foreldre av evnerike barn her) I samtale med andre barn vil hun bli forvirret. Interesser og tema er ofte ikke noen hun har engasjert seg i fra før. Når alle andre er opptatt av fotball er det veldig ukult å være interessert i stjernehimmelen. Da har det lille barnet valgte mellom å endre seg selv, tilpasse seg, og prøve å late som om hun har samme interesser som de andre barna, eller være alene.

Sosialt selvmord

Det er typisk norsk å være god i noe som ikke er teoretiske skolefag. Det er for eksempel nærmest sosialt selvmord å være en jente på seks år som både har talent og interesse for matematikk. Hvilken klubb skal du da melde deg inn i? Hvor finner du likesinnede? I klassen? Svært sjelden. Blant lærerne? Hvem har tid? Jeg har til gode å høre om SFOer med matteklubber og kjemiklubber. Idrettsklubber finnes det på alle skoler, og musikkskoler er det rikelig av, sammenlignet med fritidstilbud innen skolefag. Det er nærmest en personlighetsforstyrrelse å være skolefaginteressert i Norge. Det har riktignok dukket opp noen få kveldskurs via Forskerfabrikken og Vitensentrene, men det er snakk om noen få kvelder på et år, fra fjerdeklasse omtrent, eller en uke i en skoleferie. Det er ikke snakk om noe klubbmiljø. Aldri noen felleskapsgreier, teamopplevelse, samarbeidsprosjekter. Skolelysene får skinne helt alene til de brenner ned.

Så hva trenger disse evnerike drømmerne, og klassens klovner og urokråker, de som kjeder seg? De trenger en mentor som kan svare på spørsmål og lede dem videre i utviklingen. En veileder som kan fore et sultent sinn med kunnskap. Hun trenger også passe arbeidsbyrde. Nok utfordringer, oppgaver og lekser til at hun får arbeidsrutiner. Å møte krav om å jobbe med skolen. Og ikke minst høy nok vanskelighetsgrad til at hun lærer å håndtere en oppgave som krever at hjernen må arbeide. Det er avgjørende for et barn å lære seg å mestre utfordringer. Utfordring er den avgjørende mangelen her. Dette er en krevende oppgave for en lærer, men vil berge mange fra kjedsomhetens kløft. (Forskernes råd til lærerne er her)

Ulikhet kan bygge fellesskap

Drømmeren trenger venner. Likesinnede. Minst en annen elev som har noenlunde samme interesser. På store skoler burde dette være mulig, med hjelp av noen våkne lærere. Er løsningen egne skoler for de evnerike? Egne klasser? Og må vi IQ-teste unger i barnehagen for å sile hvem som skal hvor? Absolutt ikke. Vi er altfor få. Det er for få evnerike elever til at dette kunne fungere, kanskje bortsett fra i de største byene. Løsningen ligger nok heller på et annet plan. Drømmerne er nok vagt klar over at de ikke er helt A4. De oppdager det raskt på skolen. Den eneste måten å løfte disse elevene sosialt, inn i felleskapet, er å slutte å gjøre elevene like. Unger er forskjellige, og unger er veldig klar over det. Hvis de evnerike kan bidra og delta med sine underfundige spørsmål i klassen og få lov til å være flink så kan kanskje også andre bli inspirert. Et klassemiljø som dyrker den undersøkende læringen kan være nok til å inkludere og stimulere de evnerike. Er det ikke det så trenger de tilrettelagt undervisning. Men hva er problemet med det? Det er ikke rart å være smartere enn de andre i skolefagene, det er normalfordeling i befolkning. Akkurat som at noen er raskere til å løpe, har renere stemme, eller flere fregner. Noen er nødvendigvis ute på høyresiden av normalkurven. Skal de straffes for det ved å ikke få en funksjonell skolegang?

Det som uansett er sikkert er at tilpasset undervisning må begynne fra dag 1. Det holder ikke å la gymnaselever ta universitetsfag. Eller la ungdomsskoleelever ta videregående fag. Det er selvsagt bra at elever får strekke seg når de blir eldre også, men da har nok mange av de evnerike falt av, meldt seg ut, og mistet gløden. Det er første skoledag som teller. Første klasse.

Og skal ikke evnerike barn få strekke seg fra dag 1 som seksåring så får vi heller la de små komme på skolen når de er yngre. Fremskutt skolestart kan være en måte å passe inn kognitivt.  Når fireåringen allerede har lest et år, er vitebegjærlig og ellers på linje med seksåringene som er klare for skolestart, ja hvorfor ikke la fireåringen skrives inn for skolestart?

Karakterer motiverer de flinkes foreldre

Karakterer og prøver er alltid et stridsspørsmål. Evnerike elever har den fordelen at de ikke lar seg inspirere av slikt. De trenger å mate hjernen, lære, og utvikle seg. Får de tilfredsstilt nysgjerrigheten sin så vil de strekke seg så langt de kan, og det er gjerne lenger enn karakterskalaen for deres klassetrinn uansett. Prøver er kanskje en gøyal tidtrøyte, der drømmerne av ren kjedsomhet og manglende konsentrasjon ender med å svare korrekt på den siste og vanskeligste oppgaven, mens de første lette oppgavene lider under skjønnhetsfeil, slurv, og manglende mental tilstedeværelse. Det er mer sannsynlig at en evnerik elev gjør feil på pluss- og minusoppgaver i matematikk, enn at derivasjonen eller Pythagoras går skeis. Det er nok de ressurssterke foreldrene som lar seg motivere mest av karakterer.

Når skolen nå har begynt igjen vil smartingenes hjerner sultefores. Hver eneste dag. Mange av dem vil likevel klare seg greit senere i livet, men ikke alle. Spørsmålet er hva vi som samfunn kan være bekjent av, overfor hver av disse elevene og deres opplevelse av skolen. Og hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, hvis vi ikke ivaretar og foredler de beste råvarene. Vi må kaste likhetstanken ut av skolen. Vi er ikke like. Vi er individer med personlighet og ulike talent. Så enkelt er det. Skolen skal være et sted å lære, også for de smarteste. Inntil da finner du dem sovende i timen.

Advertisements

51 kommentarer

Filed under Uncategorized

51 responses to “Vi som sover i timen

  1. Takk for at du gir en så god beskrivelse av de ungene som dagdrømmer bort mange år på skolen. Også dagdrømmeren har rett til tilpasset opplæring, men det hjelper lite så lenge mytene lever videre på lærerværelser og hos byråkrater. – Det evnerike elevene opplever i en skole som ikke bryr seg om å utfordre dem strekker seg langt forbi begrepet «kjedsomhet».. mer i retning «meningsløshet». – Noen blir utagerende. Noen blir drømmere.

  2. Tilbaketråkk: Om å sove i timen « Krumelurebloggen

  3. christian

    En god beskrivelse av en vond opplevelse. Vi er ikke like, og er det noen som vet det, så er det barn. All propagandaen om likhet er forfeilet og uheldig. Det er mye snakk om ressurssparing, men dette er etter min mening den største ressursødingen i Norge. Alle barna som ikke får strukket seg til sitt nivå. Og det gjelder både de smarte og mindre kjappe. Barna faller fra i begge ender av evnespekteret.

  4. Hege

    Broren min var et begavet barn som elsket matte. Han har fortalt meg om den dagen läregleden döde. Han var 12 år, hadde allerede plöyd gjennom extra-heftene i matte, og skulle nå få väre med matteläreren in på lageret for å lete fram nye matteböker han kunne få utfordringer fra. Problemet var bare at det ikke fantes noen som passet. Läreren löste problemet på en enkel måte, broren min ble bedt om å viske ut svarene han hadde skrevet i forrige bok, og så gjöre oppgavene på nytt.

  5. Tusen takk for kronikken i AP, jeg har alltids følt meg slik å i mine skoleklasser gjennom årene har jeg vært den eneste. Fint å se at det er flere der ute som «er for smart til å svare på dumme spørsmål». Husker at jeg alltids fikk høre: «Hvis du er så smart, hvorfor har du ikke bedre karakterer da?» Stort sett fordi jeg var allerede mentalt på neste utfordring og nedprioriterte det som skjedde der og da.

  6. Stig

    Flott og fæl beskrivelse! Kjenner meg sånn igjen!

    Nå prøver jeg å gjøre noe med det, slik at gutten min ikke skal kunne skli gjennom skolen uten å måtte anstrenge seg eller få en utfordring, samtidig som jeg prøver å fortelle læreren at han sloss pga. sin rettferdighetssans og er urolig fordi han ikke får noe å bryne seg på.

    På den annen side er det ikke så ille å være en drømmer. Jeg kan lese spennende artikler på nett, siden jeg allerede har gjort det som forventes av meg på jobb…

  7. Rune

    Veldig bra innlegg. Så at Aftenposten også har trykket artikkelen. Hvis noen av tankene gjelder deg selv, så ser det jo ut som det etter forholdene har gått deg vel sånn intellektuelt og skolemessig. Men personlig kjenner jeg meg godt igjen, og må innrømme at skolegangen ga meg gode karakterer, selvsagt uten innsats. Men det jeg fikk med meg i tillegg var at jeg lærte å bli giddalaus og nonsjalant. Og siden har jeg briljert med gode idéer i 25 års yrkesaktivitet, men forblir vel til evig tid misunnelig på de som lærte seg selvdisiplin gjennom å måtte fikse virkelig krevende utfordringer. Som far må jeg si at det ser ut til å være verre nå, for nå er ikke skolen utfordrende for de middels smarte en gang, på 6 klasse nivå i grunnskolen, særlig i mat-nat spekteret. Når læreren ikke kan faget, blir jo ikke formidlingen hverken spennende eller krevende.
    Hege: Stå på!

  8. Bjarne

    Tusen Takk for en fantastisk kronikk i Aftenposten i dag! Du beskrev rett og slett hele skoletiden min. Jeg sluttet å gjøre lekser i sjuende klasse. Gadd ikke. Skulket etter hvert mye og endte opp med å stryke i matte og naturfag i første klasse på videregående. To av fagene jeg egentlig likte best..
    Jeg er veldig glad for at du tar opp problemet! Det gjelder mange av oss, og vi blir ikke tatt på alvor. Jeg ble ikke sett, men jeg skal i hvert fall gjøre alt jeg kan for at barna mine ikke skal opplever det samme!

  9. Even

    Dette er en utrolig god og viktig artikkel! Jeg har alltid vært i den situasjonen du beskriver, og har klart det meste uten å anstrenge meg. Dette førte til at jeg en gang på videregående ikke taklet skolefag, men jeg fullførte likevel; fordi jeg visste at det var lurt, ikke fordi skolen hadde noe å komme med. Jeg hadde en blomstrende interresse for matte, og i syvende klasse fikk jeg faktisk noe spesialtilpasset undervisning, der vi lærte om likninger (et kurs jeg sikkert kunne tatt tidligere, men det var i hvert fall et skritt i riktig retning). På ungdomsskolen og videregående var det derimot full stopp, og alt jeg fikk var en 10.klasse-oppgavebok i 9. klasse uten noe lærestoff, KUN oppgaver. Jeg prøvde å fortsette med matte, men interressen ble drept av at jeg lærte meg stoffet med én gang. Men jeg hadde ikke noe grunnlag for ekstraundervisning, da jeg ikke fikk toppkarakterer i faget (grunnet slike slurvefeil som du nevner).

    Etter denne artikkelen håper jeg dette temaet kommer mer fram i lyset. Jeg skal i hvert fall prøve å gjøre mitt for at dette skal taes på alvor av politikere og andre som skulle måtte ha påvirkning.

  10. Ejnar

    For en stor mengde selvsentrert vås! Med jevne mellomrom kommer det en sånn «å hadde jeg bare fått mer oppmerksomhet på barneskolen, så hadde det gått så mye mer bedre» artikkel. Det er visst en stor mengde i vårt land som føler at de godt kunne drevet det til noe mer, hadde bare skolen lagt ting litt bedre til rette.

    La meg fortelle at det er ikke slik at det aldri er forsøkt. Eliteskoler, særlig i utlandet. Barn med helt unike talenter (så mener iallfall foreldrene, eller kanskje dem selv?). På disse skolene skal de visst stimulert, men så skjer det noe underveis. Disse geniene som skulle redde jorden fra miljøkollaps, løse kreftgåten…de forsvinner. Hvor? Ja, det vet jeg ikke, men jeg har noen mistanker! Som en ulykkelig stipendiat på et eller annet institutt, eller på et eller annet forskningsenter, hvor ingen spør hva de gjør. Kanskje hadde det vært nyttig for alle parter om noen spurte? Så kunne han eller hun tatt en mer samfunnsnyttig eller produktiv jobb. Den problemstillingen har jeg forøvrig aldri lest en eneste artikkel om, men igjen, det ville kreve selvinnsikt av det kritiske slaget, Og slik selvransakelse er kanskje litt for ubehagelig.

    Jeg har aldri skjønt denne klagingen heller. Uff, da var så lettvint på ungdomsskolen og videregående, læreren var så dårlig. Var det ikke 3+3 år? Ganske lite med andre ord. Men når man kommer til realfaglige studier, for eksempel matematikk på universitetet er denne gruppen med evnerike borte vekk. Ja, gå å se på forelesning i analyse på UiO, det er ingen trengsel. Det var mer å lære på barne, ungdom og videregående skole enn ligninger og historie. Den skjulte lærdommen av sosialisering, for det er et stort sosialiserings prosjekt også. Heng med venner, kjæreste, kaste snøball, stjele mors sigaretter…den tiden kommer aldri tilbake, og jeg synes synd på den som valgte bort den til fordel for pensum.

    • Stian

      Jeg får ikke helt tak i hva du mener.

      Det er best for elever som ligger på et helt annet plan enn de andre å følge samme pensum selv om det er håpløst banalt? Hvis unger og ungdom går på eliteskoler med andre med omtrent like evner så går det ikke bra? Ungene blir ikke sosialisert av å være sosiale med noen det faktisk gir mening å være sosiale med? Det er ikke mulig å kombinere en givende fritid med venner, kjæreste, rampestreker, etc. med en skolegang som oppleves som stimulerende?

      Og at det ikke finnes evnerike på mattekursene på UiO er bare bullshit. Poenget i artikkelen var vel heller at de fleste flipper ut av ulike grunner før de kommer så langt, men det fikk du kanskje ikke med deg?

    • Hege

      Hei Einar
      Selvoppfyllende profeti, kallas det du beskriver. Ingen vits å legge tilrette for de flinke elevene, de «forsvinner» ju likevel…

    • «På disse skolene skal de visst stimulert, men så skjer det noe underveis.» Jeg skjønner du har studert dette temaet inngående og gått talentprogrammene grundig etter i sømmene? Antar at du da også kan vise forskningsresultater som sier at talentprogrammer ikke virker?

      • Ejnar

        La meg svare på alle innleggene i ett, så blir det litt mer kompakt.

        -Først, jeg klarte ikke å lese at jeg hadde skrevet at noen ved UiO var evnerike, det jeg skrev var at det var godt med plass der.

        -Mitt navn er faktisk Ejnar.

        -Jeg kan argumentere hvorfor det ikke er skrevet noe om eliteskoler og resultatet av eliteundervisning, men det vil isåfall bli spekulasjon min side.

        Denne debatten har jeg sett flere ganger tidligere, og om man ser forbi tapte sjanser for den enkelte og skolens manglende tilbud til den enkelte (egentlig bare fotnoter) så er det vel et angrep på den norske enhetsskolen. Og denne enhetsskolen har blitt styrket, fra å ha to årige yrkesrettede kurs, til at alt skulle lede til artium. Jeg er enige i disse valgene, og her kan man vel dele opp i to deler. De yrkesrettede kursene skulle lede til praktiske jobber, industriarbeider, snekker, mekaniker osv. Disse har jobbene har enten forsvunnet pga globalisering slik at norske arbeidsplasser ikke lenger er konkurransedyktige (som egentlig er lang mer dramatisk, men det gikk forbi uten noen debatt). Andre yrker, f.eks mekaniker har blitt så digitalisert og høyteknologisk, at det kreves en langt mer omfattende utdanning for å kunne løse oppgavene i framtiden. Det andre delen er at man skal sosialiseres på skolen, i et så bredt samfunnssjikt som mulig, samtidig som det er lagt opp til et kurikulum av et utvalg av flere fag. Jeg er enig i begge delene, sosialisering så bredt som mulig, og skal åpne for kommunikasjon på tvers av ulike kulturer. Deretter synes jeg ikke man skal spesialisere seg i 16 år alderen, men heller gi et så bredt spekter av kunnskap, slik at man kan gjøre et bedre valg når man er ferdig med (det etterhvert obligatorisk 13 års skolegang). For mange gjør vel et feilaktig valg, det er bare å se på antall som faller fra på ulike høgskoler og universiteter, så kanskje man burde hatt det enda bredere?

        At noen oppfatter det som kjedlig, vel det er mye som er kjedelig, men man likevel må gå igjennom. bryllup, sekstiårsdager osv. Og et annet problem som ikke tas opp er, hvordan skal det bestemmes at en person er ekstremt talentfull? Utifra hvor mange oppgaver han klarer å løse i mattetimen? Og er matematikk i skolen, egentlig matematikk?

        • Rune

          Ejnar. Jeg synes kommentaren din og svaret til «alle» var ganske merkelig. Det som er hodet i denne bloggen er en voksen persons erkjennelse av at det er en smule trasig å gå gjennom mange års skole uten å føle seg utfordret. Og som jeg i min egen kommentar noe lenger oppe har kommentert; en dum konsekvens av dette er at man da ikke får praktisk opplæring i noe som er vel så viktig som den rene teori, nemlig gode arbeidsvaner og verdien av å jobbe disiplinert og fokusert med «hva det nå enn måtte være» som kan være fornuftig å bruke sitt talent på. Søker du på temaer relatert til «the marshmallow experiment» vil du finne mengder av forskning som påviser at det å ha, eller lære seg, selvdisiplin, er ekstremt viktig for å lykkes. Det må jo være et alvorlig tankekors, og et sløseri på vegne av samfunnet, hvis man stille og rolig tillater de som kanskje er mest talentfulle i utgangspunktet, å gå glipp av muligheten til å prestere sitt beste?

        • Stian

          Hei sveis Ejnar. Jeg vil gå et par hakk lenger enn Rune og si at svaret ditt er nesten 100% off-topic, men ett poeng har du (vi måtte bare vente til slutten av innlegget for å finne det). Er det riktig å kalle «matematikken» i grunnskolen for matematikk? Jeg mistenker at du mener nei, og jeg er tilbøyelig til å være enig i at det heller burde vært kalt «regning» eller noe i den retningen.

          • Ejnar

            Jeg svarer igjen på begge to rett under

            -Det blir av og til litt patetisk å lese dette her. Det virker utrolig passivt, men man forstår liksom alt på barneskolen, men skolevesenet lærte deg ikke studieteknikk. Derfor kollapset det? Så du klarte å regne ut hvor mye Rune måtte betale for bananer i butikken, og siden det var så lett så ble du ignorert? Og om du ikke lærte det dengang, hvorfor ikke lære seg det nå? Og det med at samfunnet taper så forferdelig på at disse geniene uteblir er jeg ikke så sikker på.

            -Vel, det er et godt spørsmål. Er det mulig å undervise matematikk på noen annen måte enn det som blir gjort idag? Ideelt ville man ha en matematikk der man kunne ressonere på et filosofisk sett, men det vil kanskje ikke fungere så bra i et klasserom, også vil det bli rot når man ikke har det grunnleggende begrepsapparatet på plass. Kanskje er den matematikken idag den beste man kan få, ut ifra de forutsetningene og det oppdraget skolen har. Kanskje skal man vente med et mer filosofiske delen til man kommer til høyere utdanning? Jeg tror det er fornuftig å ha det som idag.

    • Olav

      Ejnar, det du skriver her virkelig fullstending virkelighetsfjernt.
      Du burde prøve denne såkalte selvkritiske tenkingen på deg selv, enn å kreve at andre skal gjøre det for deg.
      Hva som skjer med disse barna, vel, jeg droppet ut av alt som var av skole. Kom meg inn på universitet, men har enda ikke fullfoert bachelor grad selv om jeg er på 6 året, har ikke fullført VGS heller — hvorfor skal man det når man kommer inn på universitet i norge uten….. Mye av grunnen er fordi jeg har jobbed snart 3 år med forskning, hvorav 2 år er i internasjonal forskning. Har ogsaa tilbud om doktorgrad, og er involvert i forskning på to fakulteter. Beste jeg har fra matte er en 2er i 1mx — grenser for hvor bra man kan gjøre det når man ikke har gjort matte på 6 år og hele forberedningen er å løse 2 oppgaver og bla litt i formel hefte.

      Grunnen til at du ikke finner meg i en forelesningsal er fordi jeg aldri møter opp, gamle vaner er vonde å vende. Det finnes interesante presentasjoner o.l. men hvorfor skal man høre noen som ikke selv forstaar så bra lese og si akkurat det samme som står i et utall lærebøker — av bøker man kan lese er ikke disse det fnugg interesant.

      Det virker som du ikke helt har fått med deg koblingen mellom såkalt «hotspotting», flinkiser og de som er såpass langt frem at det sosiale blir en umulighet. Hvis du synes at disse elevene har så godt av å leke med barn som er så langt under eget nivå, så må du gjerne putte dine egne barn i en klasse med downs elever og bygge huset ditt mitt blant verneboliger. For det er slike forskjeller — og enda større — man snakker om her, bare i motsatt retning av skalaen.
      Heldigvis er ikke jeg ett geni, for da hadde jeg nok aldri orket komme meg inn paa universitet. Og tilbakemeldingen jeg fikk fra NAV, var at jeg passet best til arbeid på lab, og det fikk dem rett i, for jeg var direkte uønsket i arbeidslivet — i forskning er jeg godt likt.

      Hotspotting er ikke dette problemet!

      Og jeg er veldig takknemlig overfor samfunnet, har mye å gi tilbake:
      #1 aldri forklare noe skikkelig
      #2 demotivere og kalle folk idiot
      #3 tråkke på andre sin entusiasme
      #4 aldri hjelpe trengende
      #5 aldri gi støtte og oppmuntring.

      Det kan være grunner til at «genier» har dårlig rykte og rett og slett bare gir opp det å ha noe med mennesker å gjøre, spesielt det å dele det man bryr seg om — for det blir jo bare tråkka og spytta på uansett.
      Man kan ikke for evig og alltid snu ryggen til dem og si at det er deres egen feil, og «buhu, hvis du er så smart så kan du vel fikse det selv_».

      Siden norge er så rettferdig, så er det bare rimelig at man ikke kan oppe over partier i svømming.
      Eller spille fotball med noen som er eldre enn seg selv.
      Man skal heller ikke ha sommerleir, og ikke minst så skal ikke sports talenter få alenetid med trenere.
      For hvem tror disse sports talentene egentlig at dem er — bedre enn oss alle?
      Nei, denne praksisen på det bli slutt på umiddelbart, hvis de er så flinke i sport så klarer deg seg vel selv, et naturtalent skal ikke trenge hjelp med teknikken sin.
      Reflekter litt over dette, og prøv selvkritisme — vet du egentlig hva disse tingene er?

      • Ejnar

        Skriver jeg virkelighetsfjernt? Du som forteller livshistorien din og om NAV besøk, og en eller annen absurd greie om at de vil gi deg doktorgrad?! Det heter forresten, «sportstalenter»

        • Olav

          Nemmen, stakkar liten.
          Har du ingenting å komme med utenom person angrep?
          Du får ta Norsk ferdighetene opp med lærerne mine.
          Og dette med NAV får du ta opp med staten og skolesystemet.
          Hva i alle dager får deg til å tro at jeg bryr meg, leste du hva jeg skrev?
          Hadde vært bedre for din egen del om du lot det være tvil om du leste det jeg skrev, nå ramla du skikkelig på tryne.
          Takk for deltagelsen din, om ikke noe annet hadde det underholdnings verdi. Hvis du vil ha en seriøs diskusjon så får du ta deg selv litt i nakken først, makan til smålig og nesevis synsing er det lenge siden jeg har sett.

  11. Erik N

    Veldig godt skrevet! Jeg vil tro at de fleste deler oppfatningen av at de skarpe knivene i høyre hale fortjener minst like mye oppmerksomhet og oppfølging fra fagansvarlige som i venstre hale. Man kan bare forestille seg hvor mye urealisert potensiale som har blitt kvernet gjennom det norske skolesystemer.

    Én ting som ofte blir utelatt i denne diskusjonen er at mange er flinke i noe, men ikke i alt; i en klasse er det godt mulig at jenta som er eksepsjonell i matematikk ikke skiller seg signifkant ut fra øvrige i språk eller naturfag, mens gutten som har et godt språkøre ikke er videre fascinert av tall.

    Skolesystemet bør ta utgangspunkt i at alle er forskjellige, anerkjenne at alle kan ha potensiale til å være eksepsjonelle i ett eller flere fag, og følge opp «long tail»-tilfellene på begge sider kurven.

    Gevinsten for samfunnet knyttet til hver elev på høyre side av kurven som realiserer potensialet sitt som følge av vellykket skolegang er antageligvis betydelig større enn kostnaden med elever som faller ut og ressursene som behøves for å sikre at elever på venstre side av kurven kommer seg helskinnet gjennom ungdomsskolen.

    (Interessant digresjon: 25% av alle avgangselever ved ungdomsskolene i Stange kommune strøk i matematikk i 2012 – http://h-a.no/Nyheter/Nyheter/tabid/72/articleView/true/moduleid/174974/Default.aspx).

  12. Magne D. Antonsen (VG)

    Bra blogg, Hege!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

    Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

  13. Flott innlegg som tar opp et veldig viktig tema! Kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver, og håper inderlig min sønn får en litt mer givende skolegang enn jeg hadde! Bra noen tør sette fokus på dette!!

  14. Øystein

    Som vanlig når noen skriver om denne problemstillingen popper det opp en drøss av personer som kjenner seg igjen. Det virker som om Norge har høyest tetthet i verden når det gjelder innbyggere med svært høy intelligens..

    • Stian

      Eventuelt så har Norge et av de mest kvelende og ensrettede enhetsskolesystemene i verden. Det er en grunn til at dette skaper såpass sterke følelser hos en del folk hver gang temaet kommer på bane.

      Selv er jeg mer enn smart nok for Mensa, snakket rent fra jeg var ett og et halvt, leste fra jeg var to og løste likninger før jeg startet på skolen. Men jeg vet at jeg er langt fra noe geni (det jeg selv vil karakterisere som geni etter å ha levd litt og møtt noen i kategorien) selv om jeg var kvikk da jeg var liten.

      Uten at jeg har noen dekning for det vil jeg gjette på at en del av de som skriver hører til samme kategori, dvs smart nok til at norsk enhetsskole blir en uutholdelig tvangstrøye som gjør at en flipper ut på en eller annen måte før eller senere, men altså ikke noe supergeni.

    • Rune

      Hei Øystein. Med det beskjedne antall som har kommentert her følger jeg deg ikke helt. Og ikke vet jeg hva du vil fram til heller. Men siden jeg har kommentert lenger opp, og derfor er innenfor gruppen du referer til: For min egen del har jeg gjort endel tester som viser at jeg er i den øverste 2% gruppen av den øverste 2% gruppen mht IQ, så det kan være et par tusen personer i Norge som er smartere enn meg når det gjelder å løse den samme typen oppgaver. Vi kan jo ikke egentlig klage over at skolens mal ikke er «oss». Men skal vi da stå uten et tilbud om vekst og tilpasset læring fordi vi sikkert klarer oss brukbart allikevel? Så jeg lurer på om du bare synes det er gøy å kverulere eller om du synes at det er helt OK at folk som er smartere enn deg blir «satt på plass» allerede fra barndommen.

  15. Sofie

    Synes det virker som om det er tatt for seg to grupper her – der den ene fremstilles veldig negativt og den andre positivt.
    Evnerike barn – de som snakker, rekker opp hånda, MEN de er motivert av foreldre – og det legges det utrolig stor vekt på.
    Går det ikke an å være motivert i fag uten at det er familien som står bak? Selv rekker jeg aktivt opp hånda i enkelte fag fordi jeg synes temaet er spennende og har spørsmål eller svar å legge fram. Alt jeg har oppnådd fra ungdomsskolen og oppover har vært mitt eget arbeid med mangel fra innspill fra foreldre. Skal jeg bli stemplet som evnerik når en så stor del av stempelet går ut på at det er foreldre som står bak – ikke en selv? Føler at en god prosentdel av oss i dette innlegget blir dratt under en kamm…

    • Stian

      Uttrykket er å «skjære alle over en kam». Det kommer visstnok fra da frisørene la hår over kam og skjærte med blad istedenfor å bruke saks. Godt mulig at du og en prosentandel andre likevel blir «dratt under en kamm…». Best å ikke tyde alt ut fra det?

    • Olav

      Noen liker skolen, og trives med fag.
      Det er ikke disse det er snakk om her.
      Eneste som er «negativt» er at man impliserer at de som trives, gjoer det enten fordi de faar mye stoette hjemmefra, eller fordi de er blant de som faller inn under idealomraadet — ikke for vanskelig og ikke for lett.
      Og det er ofte slik at de som er veldig begavet blir det for lett og man skaper bare daarlige vaner og avstand fra elever og resten av samfunnet. Man detter utenfor, og det er dette med aa dette utenfor som er fokuset — ingen som traakker paa andre sine positive erfaringer fra skolen, heller ikke de som baade likte skolen og er faglig flinke.
      Det er ikke tilfellet at jo smartere man er jo bedre liker man skolen, I den virkelige verden der man ikke idealiserer hva man tenker burde vaere tilfellet saa er det motsatte sant. Og dette er ikke unikt for Norge, noe saann som 85% (hvis jeg husker riktig) av Mensa Sverige har ett direkte negativt forhold til skolen.

  16. anonym

    Har ikke lest alle leserinnleggene. Men hvis det ennå ikke er nevnt, så er MONTESSORIPEDAGOGIKKEN svaret på dette problemet.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Montessori_education

  17. Tilbaketråkk: Hvorfor jeg fikk dårlige karakterer *lyspære* | lises myke pakker

  18. vegard

    Folk er forskjellige, masse ikke spesielt evnerike barn som også sitter å «// loker \\» på skolen. Vi har begge deler. Problemet mitt på skolen har alltid vært interesse, som ikke fantes. Siden flesteparten av klassen ikke følger med særlig på ungdomsskole / vgs. vil jeg ikke tro at alle daydreamers er evnerike :p Det er nok riktig i noen tilfeller, og det er nok evnerike som er flinke på skolen.

    Innlegget baserer seg for mye på de av de slappe som er evnerike, og for lite på at man burde prøve å gjøre forskjeller for folk i skolen. Jeg husker skolen som det kjedeligste som finnes, dårlige karakterer. Men scorer fra 120-140 på div. IQ-Tester. Det er også en evne å klare å følge med.

  19. Jupiter

    Tusen takk for en flott artikkel! Jeg blir nesten litt på gråten her jeg sitter. Veldig godt skrevet og jeg synes du belyser viktige problemer med skolen og egentlig samfunnet generelt.

    Jeg ser at flere troll har valgt å kommentere usakelig, og noen ikke riktig har forstått hva du mener. (Jeg håper i alle fall at jeg har forstått deg riktig)

    Jeg tror dette er et stadig økende problem, ettersom vi blir flere og flere mennesker. Det blir mindre tid til enkeltindividet i skolen. Det blir færre ressurser til å hjelpe de som havner utenfor. Og ikke nok med det, regjeringen/staten går systematisk inn og gjør det veldig vanskelig for de som allerede har havnet utenfor skolesystemet ved å innføre kunnskapsløfter og reformer her og der, slik at det lille en kanskje har fullført ikke er verd noe uansett.

    Jeg ser disse to tvillingene som droppet ut av skolen for å jakte og leve av skog og natur. Jeg blir stolt over at det finnes slike mennesker her i Norge, og at de tørr å gå ut og stå for hvordan de ønsker å leve. Men det jeg hører rundt meg er folk som blir nærmest opprørt over at det går ann å bli så «unormal». Fordommene flyter over. Sukk…

    Sporer vel litt av men det får så være, t’was my two cents.

  20. Tilbaketråkk: Apropos soving i timen « Krumelurebloggen

  21. Anne Marie

    Jeg vet ikke om jeg har et spesielt intelligent barn eller ikke, og det er meg helt uvesentlig. Men det jeg vet med sikkerhet er at barnet mitt ikke har noe å strekke seg etter på skolen. Innen skolen har hun ingen utfordringer, alt er lett, litt kjedelig, og dermed yter hun ikke sitt beste. Hun gjør ofte feil i matematikk, slurver mellom + og -, regner feil, og fortellingene hun skriver er proppet av skrivefeil og elendige formuleringer. Læreren tror nok hun er veldig gjennomsnittlig.
    Men vi som kjenner henne vet at hun kan så mye mer! Hun kunne multiplisere før hun begynte på skolen (og ikke viktigst, viste forståelse over begrepet) og var flinkere til å skrive før enn nå. Hun har så lyst å lære nye ting. Hun kan få ekstra lekser, men det er jo kjedelig, hun vil lære NYE ting. Nå har hun nettopp fått utdelt matteboken for kommende skoleår, og den er så lett at hun kunne gjort hele boken i dag (men det er jo ikke lov). Når hun skriver fortellinger er det ingen som retter feil eller lærer henne hvordan en fortelling skal bygges opp.
    Hun er ikke unik. Det finnes så mange andre barn som henne, som heller ikke får noen utfordring i den norske skolen. Vi er så flinke i Norge til å ta oss av de «svake», de som trenger ekstra undervisning, men burde ikke de flinke barna ha samme rettigheter som de svake? Hvorfor hvorfor hvorfor kan ikke de også få tilpasset undervisning? Alt vi ber om er noen timer i uken hvor de flinke kan få den stimulansen de så sårt trenger.

    • Hei. Du beskriver skolestarten til jenta mi du. Etter år med yatzyspilling begynte hun plutselig å snu bokstaver og tall. Kjedsomheten er som sirup i hjernen, og særlig viljen. bare det kompliserte og nye klarer å holde oppmerksomheten hennes. Takk for at du deler historien. 🙂

    • Stian

      Kjøp bøker selv og følg henne opp ekstra, det tror jeg du kan ha mye igjen for. Kanskje hun får lov til å bruke disse bøkene på skolen også i tillegg til (istedenfor) de det er meningen at hun skal bruke hvis hun har en grei lærer. Har to små jenter selv som jeg smått gruer meg til skal starte på skolen.

      http://www.singaporemath.com/Primary_Mathematics_US_Ed_s/39.htm

  22. J.

    Artikkelen er det beste jeg har lest på lenge! Og godt eksempel på at mennesker med høy intelligens plotter det vesentlige, og ser løsninger óg.
    Jeg har er jente som sovnet i 2.klasse, og kjenner igjen hvert ord. Artikkelen er topp motivasjon for å få skolen til å finne utfordringer, dette er et ansvar skolen har; barn skal erfare at for å få til noe, ligger harde anstrengelser bak. Det har hun ikke lært.

    Må barn få problemer, for å bli sett? Hun klarer seg godt både faglig og sosialt sier skolen. «Klarer seg» = lager ikke problemer for andre.

    Verdien av anstrengelser trengs inn i skoledebatten. Langt fler enn barn med talenter og høy begavelse går glipp av denne grunnleggende erfaringen, i dag.

  23. Marit

    Takk for et flott innlegg, men jeg synes kanskje du generaliserer vel mye. Ikke alle dagdroemmere er evnerikere enn de rundt seg, og ikke alle evnerike blir dagdroemmere.

    Selv mener jeg at et av de stoerste problemene vaart samfunn har i forhold til skole er troen paa at det at man skal vaere saa iboende genial og evnerik er saa fint. Hvis man virkelig skal naa langt er man noedt til aa legge inn masse hardt (og kjedelig) arbeid, uansett om man er «flink» eller «ikke saa flink» i utgangspunktet. Derfor maa alle barn faa utfordringer og bli moett paa sitt nivaa med noe som er vanskelig, og en god del som ogsaa er lett. Og arbeidsinnsats boer verdsettes mye hoeyere.

    En jeg virkelig beundrer var han som gjennom ungdomsskole og vidergaaende dag etter dag la inn innsatsen som skulle til for aa faa firere og treere (og ogsaa en sjelden femmer) istedenfor aa ta de toerne han ellers ville faatt. Noe stoerre sosialt selvmord enn aa vaere en lite evnerik gutt som likevel jobber hardt tror jeg man skal lete lenge etter. Det var ingen beloenning fra verken laerere eller medelever, og likevel viste han igjen og igjen den sterkeste og viktigste evnen man kan ha, nemlig evnen til aa aa jobbe og staa i det selvom det er tungt og hardt. Jeg skulle oenske meg en skole og en kultur som satte mye stoerre pris paa ham og som la mye mindre vekt paa hvor unike og fantastiske de evnerike barna som ikke eier arbeidsvilje er. Det tror jeg ville vaere bedre for de sistnevnte ogsaa.

  24. Det er utrolig mange kommentarer som mener Hege overdriver. Hvis du er en slik person som hun beskriver så ser man umiddelbart at hun har rett. Videre så handler jo innlegget om manglende forståelse for slike mennesker, så det å bla. foreslå at de da har lav arbeidsvilje er jo kanskje akkurat den holdningen Hege ønsker å påpeke at er en holdning som ute-stenger disse «smartingene». Jeg f.eks. er «for smart» til å gjøre dumme oppgaver. Å kalle dem lat er jo kanskje idiotisk. Et kjent Bill Gates utsagn er: «Dersom jeg har et innviklet problem, skal jeg ansette en lat person til å løse det, for de finner alltids den letteste måten». Med andre ord, de er en undervurdert ressurs som ikke utnyttes. Hvis man ikke forstår innlegget, så burde man kanskje finne en annen artikkel som passer bedre til ens kompetansenivå og forståelse.

  25. Tilbaketråkk: Hovedpremie: IQ | lises myke pakker

  26. Steinar Bråthen

    Skolen for alle,
    Etter å ha lest endel kommentarer tror jeg systemet som var tidligere i ungdomsskolen ikke var så avlegs med plan 1, 2 og 3. De som var teoretisk gode valgte de høyeste kursplaner, og de som kunne mer med fingrene og manuelt tok kanksje plan 2 som var enklere teoretisk.
    Jeg hadde de høyeste planene da jeg ville videre på Gymnaset, reallinje.
    Jeg angrer idag at jeg ikke lærte mer språk så som tysk og fransk. Men det var en feil med språkopplæringen, det var så viktig med riktig grammatik. Jeg turde ikke snakke på andre språk da jeg var redd gramatikken var feil.
    Men så fikk jeg en jobb med mye kurs i USA, da gikk det mye bedre etterhvert etter noen runder i baren. Og jeg kjøpte bestandig bøker i US. Du lærere veldig mye av å lese språk selv om det er enkelte ord du ikke forstår.
    Jeg kjøpte både skjønnlitteratur og faglitteratur.

    Grunn til at kursplaner ble borte var nettop det at arbeiderpartiet skulle ha alle elevene like (dum).

  27. UlleRusk

    Etter min mening, og den er blant annet basert på mye lesing i tillegg til egen erfaring innen temaet «hva er det som på lang sikt gjør at man lykkes» (jada, det er delte meninger der også, – hva er «lykkes»), er det viktigste problemet for disse smarte barna som følger: De sklir gjennom skolen uten å løfte en finger. De gjør det allikevel godt eller meget godt i fagene, mens de med forundring ser på elevene som synes det er en utfordring å få dårligste bestått-karakter. Derfor går de glipp av følgende viktige læringsopplevelser; Innsats er viktig, struktur og planlegging er viktig, å sette seg mål er viktig, å konsentrere seg er viktig, å prioritere ting som ikke betyr noe NED i forhold til det som ikke betyr noe – er viktig, å takle motgang men allikevel holde ut er viktig etc osv. Disse elevene lærer enkelt og greit følgende i skolen: Latskap holder i lange baner, og innsats, disiplin, pugg og drill er noe for «de andre». De kommer ut av skolen uten arbeidsvaner eller kunnskaper om hvordan egen tid og arbeid må organiseres for å oppnå resultater. De risikerer i tillegg å få et inflatert selvbilde basert på at de selvsagt oppdager at de er smartere enn de aller fleste de omgås. Men å være smart er i seg selv ikke det minste verdiøkende dersom det ikke kombineres med innsatsvilje og evne til å prioritere og disponere sin energi. En overdrevet selvtillit har heller ikke mye for seg, med noen unntak ( at man for eksempel gjør seg selv synlig og sier sin mening «uansett» er i noen sammenhenger karrierefremmende ). Alle har godt av å lære seg verdien av innsats, hardt arbeid og å takle noen motbakker, og det er blant de viktigste ting som på lang sikt gir gode resulater. Hadde selv nylig en lunsj med en tidligere kollega, og vi snakket litt om hvordan vi hadde vurdert hverandre. Da han sa «det mest bemerkelsesverdige med deg var at du alltid holdt innsats og humør oppe, uansett hvor store utfordringen vi hadde foran oss», ble jeg litt skuffet. Jeg hadde håpet han skulle skryte litt av min smartness og problemløsende evner. Men etter å ha tenkt litt, har jeg funnet ut at de jeg selv legger mest merke til, på den positive siden, faktisk ikke er de smarteste, men de som står på, holder ut og får tingene unnagjort. Og det lærer man ikke hvis man går gjennom skolen uten å bli utfordret.

    • Du har rett, og jeg er enig med deg i det meste. Der du misforstår er på området selvtillit. Det er ikke sånn at barn som er langt over gjennomsnittet smarte skjønner at det er nettopp det som gjør dem annerledes. De har ikke mulighet til å vite i hvilken grad andre barn tenker likt som dem. Det er heller aldri snakk om at barn har ulikt nivå på kognitive evner. Derfor vil barna merke at de er ulike men ikke forstå hvorfor. Dette gjelder selvsagt ikke i alle tilfellene, men mange. Resultatet er at selvtilliten blir dårlig og usikkerheten stor. Åpenhet om at barn er ulike og har talentene sine på ulike områder sammen med tilstrekkelig utfordring, er nok løsningen.

      • UlleRusk

        Enig i din kommentar, – mente heller ikke å være absolutt kategorisk, det finnes mange mulig utfall når man opplever seg litt annerledes enn de man har rundt seg.

  28. Sarah

    Du er helt genial. Jeg er så takknemlig for at det finnes noen som tenker det samme som meg, men som klarer å formulere seg tusen ganger bedre. Et lite eksempel: I faget «Interkulturell Forståelse» skulle vi lære oss å formulere begrepene demokrati og sivile rettigheter. Jeg starter med å lese om demokratiets opphav. Om Hobbes, Smith, Rawls og flere andre. Så skjønner jeg at jeg burde vite noe om liberalismen. Jeg leser om Rawls’ «The Veil of Ignorance». Finner så en Justice-serie på youtube ledet av Michael Sandel på Harvard, bestående av 10 episoder på èn time hver. Tråler meg gjennom den. Leser så om Kant. Jeg skjønner så at det er noe som heter «Communitarianism», noe som er veldig spennede, og som jeg føler gir svar (kritikk om du vil) på individuaiismen. Derfor leser jeg mer Ssandel og masse Charles Taylor. Det er noe som rører seg inni meg. Kanskje det samme som da jeg satt i badekraret som liten og måtte stirre opp i taket mens manna skylte ut hårsåpen. Jeg ville se videre enn taket. Helt til skårsteinen. Helt til skyene, og så videre til selve universet! Og jeg husker fortsatt hvor svimmel jeg ble. At jeg fikk magesug og at mamma måtte holde meg fast selv om jeg satt. -Så liten jeg er, Mamma. Og universet så stort!
    Siden da har jeg vært fascinert av de store spørsmålene. Og blir fort kjedet av det mer trivielle. Men det er ved det trivielle, eller – for meg – de kortere spørsmålene som krever presise svar, at jeg kommer til kort. Slik som da FN-arbeideren spurte meg i en forsamling om «mennerskers rett til å leve». Hva jeg ville svare på det. Jeg ble satt ut. Perpleks. Jeg som var i den Michael Sandel tåken min. Jeg stotret. Rødmet. Ante ikke hvor jeg skulle begynne. Det var tross alt slikt et stort og vanskelig tema. Jeg lirte noe svevende av meg. Noe om at individets rett til å leve er en livsløgn, fordi mennesker ikke er frie, men alltid må ofres for «the greater good». At man i utilitarismen heller dreper fire for å redde 6, fremfor å drepe en majoritet for en minoritet. Men at dette var feil. Moralsk feil. For alle mennesker har en grunnleggende verdi, kan man sette «a price-tag on someones life»? Jeg var paralysert. Jeg hadde lirt noe av meg som hevtet meg mye privat. Hadde på finurlig vis funnet en link til det hun spurte om, for å så endelig få luftet dette store dilemmaet som jeg hadde brent inne med. FN-arbeideren kikket rart på meg, lurte på om jeg var grensepsykotisk, og svarte så at dødsstraff og abort var imot menneskers rett til å leve. Selvsagt var det det. I skam over å flaue ut læreren min som var til stede, har jeg siden dette aldri klart å møte lærerens blikk mer. I timen biter jeg meg i tungen.

    Slik er det med meg. Hvis jeg klarer å bli disiplinert og strukturert i forhold til den obligatoriske pensumet, kan jeg bli genial. Jeg kan tilføye mye mer dybde enn mine apatiske og likegyldige klassekamerater noen gang kan drømme om. Men slik som det ligger an nå, er jeg temmelig dømt til å mislykes.

    Takk for det du skrev. Jeg drømmer også tidvis om en mentor. En vis kvinne med det dype blikk, eller den stødige professoren med stort skjegg. Men det er aldri noen som kommer for å ta meg unner vingen. Ingen som vil bli min private professor. En som kan komme og fortelle meg om alt det som ikke står i skolepensumet. Om alt det bakom liggende. Men jeg kan gifte meg. Gifte meg med en stor samtidstenker. Jeg er tross alt sapiophil.

    Takk for det du skrev- igjen. Jeg får ikke sagt det nok.

  29. Sarah

    Sorry, leste ikke korrektur før jeg posta, sitter på kystbussen. 🙂

  30. Tilbaketråkk: For smart for skolen? « Krumelurebloggen

  31. Tilbaketråkk: Vikarposten: Evnerike barn i norsk skole: Skal vi bry oss? | Lærerråd

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s