Kan vi lære likestilling av Afghanistan?

Og har de noe å lære oss om kultur eller skole?

Ja.

Det er bare det at da må vi se bittelitt bakom krigsbildene. Ja, Afghanistan de siste tiårene har vært et skrekkens eksempel både når det gjelder behandling av kvinner og ganske mange andre ting som ofte vises i utenriksdelen av Dagsrevyen. Noen lyspunkter blir innimellom tilskrevet vestens militære engasjement der borte, men det er lett å sitte med inntrykket at vi hjelper noen stakkarslige fattigfolk uten en reell fremtid.

Men så, for noen uker siden kom en gullskatt til Trondheim. Og nå mandag er det offisiell åpning av utstillingen «Afghanistan – den gjemte historien«.

Jeg har fått høre historien. Om hvordan en vaskeekte Indiana Jones berget de viktigste kulturskattene før Sovjets invasjon, og fortsatte å skjule dem for Taliban. Og også den historien som selve gullskattene har å fortelle.

Historietimenes fortellinger om Silkeveien, Djengis Khan og Alexander den Store veves plutselig inn i en meningsfull fortelling om et sted og et folk som alltid har utviklet seg på summen av det beste fra mange kulturer. I utstillingen står det nå biter av en gresk by, som var i Afghanistan. Forseggjorte drikkebegre som hyller vinguden. Og hauger av gull, i smykkeformer som enhver rosablogger ville hvine høyt over.

Og helten som var så forutseende at han skjønte hva som ville skje når Sovjeterne veltet inn over landet, Omar Khan Massoudi, han samlet en gjeng som klarte å få skjult et utvalg av Afghanistans eldste kulturhistorie i et hvelv. Resten av kulturminnene er i stor grad utslettet. Noen husker kanskje at Taliban like før 9/11 ødela de enorme buddhafigurene i Bamiyan.

Nok om det. Poenget er at Afghanistan har vært et knutepunkt og en svamp for ulike kulturer i flere tusen år. Og det er nesten vemodig å høre en museumsdirektør fra Kabul snakke mer intenst om å bevare kultur enn hva nordmenn vanligvis gjør.

«A nation stays alive when its culture and history stay alive.» er mottoet til Nasjonalmuseet i Kabul.

Virkelighetens Indiana Jones er lidenskapelig opptatt av skole, og gjør hva han kan for å sørge for at det finnes mennesker med kunnskap som kan bære historien videre. For, som han tøyser med, det var en gang de hadde datamaskiner til å ta vare på  kunnskap der borte, men det er verre med sånt nå. I et land der krig er hverdagen er det skole som er fokus. Kunnskap er den eneste  veien fremover.

Samtidig, han peker tilbake på et Kabul svært få av oss har innsikt i. Det er for eksempel nesten hundre år siden den store kvinnefrigjøringen begynte i Afghanistan. Ser du bilder av dronning Soroya fra tidlig 20tall så er det ikke akkurat burka hun stiller i.

I 1926 sa Soraya i en offentlig tale:

Independence belongs to all of us and that is why we celebrate it. Do you think, however, that our nation from the outset needs only men to serve it? Women should also take their part as women did in the early years of our nation and Islam. From their examples we must learn that we must all contribute toward the development of our nation and that this cannot be done without being equipped with knowledge. So we should all attempt to acquire as much knowledge as possible, in order that we may render our services to society in the manner of the women of early Islam.

Noen tiår senere blomstrer franske og tyske skoler i Kabul, det hersker teknologioptimisme, universitetet har flertall av utenlandske (vestlige) ansatte, og turismen er i ferd med å ta av. I desember 1979 satte Sovjetunionen et punktum for alt dette. Ti år senere forlater de et land i fullt kaos. I lengselen etter å finne seg selv søker landet for langt tilbake i sterke ledere, religion og tydelige uttrykk for det de oppfatter som sin kultur. Kvinner havner midt i den politiske skuddlinjen.

Denne moderne plutselige glemselen der tusenårig utveksling legges død til fordel for det som oppfattes som tradisjonelle grunnverdier har en viss resonans i dagens Europa og oppblomstringen av grupperinger som ikke liker frihet, likhet og vennskap mellom mennesker uavhengig av bakgrunn.

Det er nettopp dette utstillingen av tusenårige gullskatter handler om.  Å vise at Afghanistan ikke bare er det nitriste utbombede stedet.  Men tvert imot har en historie som vi alle kan lære litt av.  Ta med noen du liker å diskutere med.  Se skattene.  Og snakk om hva de betyr i dag.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s