– en ekkel drøm, mamma.

I natt drømte fireåringen for første gang siden 23. juli en drøm der familien overlevde. Dette er noen ord om hvordan og hvilke inntrykk som kan prege et lite barn. Vi har ingen nære kjente som var på Utøya eller i regjeringskvartalet på de tragiske tidspunktene. Det første signalet om at noe var skjedd kom som en sms fra samboerens eldste sønn som bor og jobber i Oslo; «er på kontoret, i live» eller noe slikt sto det enkelt og uforklarlig. Straks etter rant det inn flere sms som handlet om bomben. Vi var på ferie, i Sverige, og fant frem nettavisene på telefonen. Vi dro for å slå noen slag minigolf som planlagt. Da køller skulle leveres inn satt dama bak disken foran TV’n. Hun sa noe slikt som – «det skytes visst på en øy et sted utenfor Oslo». Vi dro tilbake til hotellet. Fra dette tidspunkt var vi antagelig i en tilstand av sjokk og vantro i flere dager. Samtidig prøvde vi å begrense hvor mye barna fikk se på TV. Ingen enkel oppgave. Vi voksne ville selvsagt følge med minutt for minutt hva som skjedde, og da barne-TV på svensk neste morgen rant over i beskjeden om at tallet på døde var over 80, sluttet normaliteten.

Barn opplever verden på sin egen måte. Her fra Olso, en uke etter 22. juli.

Hvert eneste sted vi møtte mennesker, resepsjon, restaurant, ble vi møtt med medlidende ord fra det øyeblikk vi avslørte at vi var norske. Det var på en måte godt, og jeg tenkte aldri på disse ordene som noe som kunne prege barna. Jeg fryktet TV og aviser. Sannsynligvis har fireåringen hørt slike setninger mer enn hundre ganger;

– å, dere er norske. Det er så tragisk det som har skjedd. Tenk så mange ungdommer, ja barn, som er drept, slaktet ned. Det er så forferdelig trist. Alle disse foreldrene som opplever at barna aldri kommer hjem.

Samtidig var alle butikker, vinduer og stands fylt med aviser som alle hadde de samme sakene. Fireåringen kan lese. Særlig lett er det med store bokstaver. Jeg vet ikke hvor mye hun har fått med seg fra avisene, men det er sånn nå at det er to menn hun identifiserer på bilder etter selv det minste glimt, og det er Northug og Breivik. Den første reaksjonen kom kvelden den 23. juli. I likhet med alle ‘hendelser’ etterpå så er det alltid vanskelig å bedømme hva som er vanlig fireåring-trass, sulten-og-sliten-sinne, og hva som er skapt av opplevelsene etter 22 juli. Hun våknet, eller så våken ut, sånn ved 23-tiden. Ren angst, fraværende blikk, sinne, roping, helt usammenhengende ord som bar preg av uhyggelige bilder inne i hodet. Det var nærmest umulig å få kontakt med henne. Etter en time roet hun seg og sovnet. Neste dag var hun uanfektet av  det hele, husket det kanskje heller ikke. Vi ville ikke rippe opp i det heller, av frykt for å skape noe ut av det som sannsynligvis bare var en drøm. Denne typen hendelse har skjedd kanskje en 5-6 ganger på nattestid utover høsten. Fireåringen har ikke vært synlig preget eller snakket spesielt mye om Breivik på dagtid.  Samtlige tegninger har hatt glade ansikter, og jenta har vært helt normal frem til leggetid. Vi har selvsagt snakket om saken jevnlig, slik alle andre har, men ikke hatt på TV-nyheter før barna var i seng. I barnehagen har det vært snakket en del blant barna. Noen mente at mamman til en annen jente var kjæreste med Breivik, mens andre lurte på om han kunne rømme fra fengselet. Vi har snakket en del om det, at han ikke kommer ut fra fengsel igjen. På et tidspunkt sent på sommeren begynte jeg å legge merke til at leggingen var blitt gradvis vanskeligere. Kanskje en normal  utvikling hos en fireåring, kanskje oppstart i barnehage, nye unger, venner som flytter…tenkte jeg. Ikke ville hun si noe om hva som var galt heller. Og jeg ville ikke presse henne, men stilte åpne spørsmål.  Ved ettertanke har hun hele høsten vært opptatt av slekten og hvem av besteforeldre og oldeforeldre som er døde, og at hun savner dem. Jeg har noen ganger tenkt at uttrykk for savn etter en besteforelder som hun aldri har møtt kanskje handlet om noe annet, men aldri helt klart å få innsikt i sammenhengen. Så innrømmet hun det. – Det er en ekkel drøm, mamma. Hver gang jeg lukker øynene så kommer den. Jeg kan ikke lukke øynene, for da kommer den fæle drømmen. Men hva drømmen handlet om tok det enda en tid før hun ville si noe om. Flere uker senere kommer første hint. – Det er noen som blir død. Hun lot meg sakte få vite at alle hennes familemedlemmer ble døde. Hun la også skylden på en rev som kom og tok biter av kroppene, og forklarte at det hadde med en serie på barne-TV å gjøre. Men det var fortsatt litt uklart hva drømmehandlingen inneholdt. Over noen måneder fortsatte dette. Vi voksne har vurdert barnepsykolog og helsesøster underveis, men avventet siden det tross alt ‘bare’ var snakk om drømming og ikke dagtidsproblem. Vi har også snakket med barnehagen, og de har ikke merket noe ‘annerledes’. Ved leggetid snakket fireråingen og jeg om at det gikk an å se for seg andre ting mens man holdt på å sovne, se for seg nye utfall i drømmen, og jeg prøvde også avledningsmanøvre, men hver gang øynene skulle lukkes kom det; – ekkel drøm, mamma. Nå etter jul har hun stilt en rekke spørsmål om Breivik og hans forhold i fengselet, om han kanskje kunne få tak i en nøkkel og komme seg ut.  Vi har også snakket om at han var syk, og at det var grunnen til at han var så slem. Nå blir han både passet på og får hjelp, sier vi. Etter enda en slik samtale kom det sannynligvis forløsende spørsmålet. – mamma, hva vil skje med meg og storesøster’n min hvis dere dør? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis dere dør! Så hadde vi en lang samtale om alle i familien som er glade i henne og at selv om vi sannsynligvis ikke dør med det første så skal hun være trygg for at det uansett vil være noen i familien som vil passe på henne. Vi snakket om sykdommer som gjør at folk dør, og at noen får nye foreldre og at det kan gå bra. Så var vi enige om at selv om man blir veldig trist så går det an å bli mindre trist senere. Og hun mente at foreldrene til de som ble drept av Breivik sikkert var triste enda. Hun sovnet på armen min. I dag fikk jeg vite at vi i familien overlevde i drømmen. Jeg er svært spent på hva hun kommer til å drømme de neste nettene. Gjennom utallige samtaler det siste nesten halve året har jeg lært uendelig mye om barns evne til innsikt i andres følelser, empati, at de plukker opp og får med seg utrolig mye mer enn man skulle tro og har en evne til å se store sammenhenger som man sjelden tilskriver en fireåring. Og jeg lurer på hva andre fireåringer tenker og opplever.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s