De lærerne vi aldri får

Dette er historien om to dyktige, erfarne, ressurssterke mennesker som ikke blir lærere likevel. Karakterene var strålende, bakgrunn og innstilling skulle tilsi at dette ville bli skoleeksempel på ‘den gode læreren’.

Så hva skjedde?

Den første er ‘Børge’. Han er den tålmodige og sporty typen. En som kan sitte med barn på fanget og  være tilstede for det, i lang tid. Lyttende. Han har også noen år i militæret, både lokalt og internasjonalt, bak seg, og enda flere år på fotballbanen. Så ville han bli lærer. Søkte på HiST og kom inn på lærerskolen der med god margin.

Første skoledag for en student bærer like mye preg av forventning som for en førsteklassing. Forskjellen er at nå har man valgt retning i livet, selv. Søkt sin vei, og skal møte likesinnede. Børges første skoledag på HiST ble også hans siste. Han var ikke mange år eldre enn de andre i klassen, kanskje 3 i snitt? Så begynte leken. Helt sant. Sitte i ring slik bildet viser. Navnelek. Alle må si navnet til seg selv, og alle som sitter før seg i ringen. Børge ble til Børge Bavian, siden alle også skal ha et dyrenavn, men var ute av klasserommet før det ble hans tur. Dette var han for voksen til. Han ville bli lærer, ikke leke tøyseleker og tulle rundt. Han gikk tilbake til militæret, gjennomførte krigsskolen, og er nå leder og lærer for ungdom i uniform i stedet for ungdom på en annen skolebenk. Og han er flink.

Før helgen sluttet ‘Kari Katt, etter noen dager med venting, fjas og manglende informasjon. Hun hadde identisk opplevelse på HiST som det ‘Børge Bavian’ hadde. Med 15 års erfaring fra arbeidslivet og som selvstendig næringsdrivende, og stort samfunnsengasjement, hadde hun tenkt å bli lærer med spesialisering innenfor samfunnsfag. Hun holdt ut gjennom én navnelek, én fest, påmelding til andre festligheter, en ventedag for å kanskje gjennomføre en omvisning på sinnsykehuset på Rotvoll (men dro hjem da hun fikk bekreftet at det ikke var obligatorisk), mer venting, manglende informasjon, og usikkerhet. Da beskjeden kom om å møte opp på søndag i ‘angitt kostyme’ var strikken tøyd langt nok, og ‘Kari Katt’ dro for å hente barnet i barnehagen. I morgen får HiST beskjed om at det blir en studieplass ledig.

‘Børge Bavian’ var imponert over at hun holdt ut så lenge.

I valgkampen vi er inne i snakkes det mye om skolen og betydningen av lærerne for skolens kvalitet.  Kanskje vi må gå inn i høyskolene og se litt på hva som skjer etter opptak, hvordan studentene møtes, og hvem vi mister?

‘Kari Katt’ sier det slik: -jeg ville bare studere, kan vi ikke bare begynne med studiene og så blir vi kjent etterhvert? Ta det sosiale på kveldstid ..for de som vil? Jeg er for voksen for dette, det er helt klart noe for 20-åringene, men jeg har ikke lyst til å bruke tiden min på fjas og venting.

Hun returnerer til det private næringsliv nå.

Hvilke lærerstudenter vil vi ha? Vil vi ha noen voksne med arbeidserfaring, familie, livsinnsikt? Da må vi vurdere å se på om studiene rett og slett virker avskrekkende på de som har mye å tilby, og som ikke  nøler med å gå en annen vei hvis inntrykket av lærerstudiet blir for fjasete.

Advertisements

21 kommentarer

Filed under Uncategorized

21 responses to “De lærerne vi aldri får

  1. erna solberg

    Takk for interessante kommentarer, du har rett i at vi burde fått begge til skolen. Erna

    • Kjære Erna Solberg
      Siden du er opptatt av De lærerne vi aldri får, tenkte jeg at jeg skulle supplere med en historie om hvor de kan forsvinne, allerede før første skoledag,
      Jeg er i voksen alder i gang med å omskolere meg. Drømmen er å bli lærer for 5-10 trinn. Da jeg tidligere har jobbet med ungdom med adfersproblemer, og trivdes godt med det, tenkte jeg at lærer på ungdomstrinnet ville være midt i blinken for meg. På to år fullførte jeg VGS med 5.5 i snitt (bla 6 i norsk og matte). Jeg var dermed rimelig sikker på å komme inn på enten HIO, eller UIO og dro lykkelig på ferie, rimelig fornøyd med meg selv skal jeg innrømme. Midtveis i ferien dro jeg til et sted med nettilgang og sjekket mailen min. Til min overraskelse fant jeg en mail der fra Samordna opptak, der det sto at jeg hadde glemt å sende med dokumentasjon på arbeidserfaring og at jeg derfor ikke ville komme med i hovedopptaket. Jeg ringer dem umiddelbart opp og forklarer at dette beror på en misforståelse, at jeg både har 20 års arbeidserfaring og i tillegg har hatt omsorg for fire barn. Jeg tilbyr meg å sende dem en mail med oversikt over erfaringen og forsikrer dem om at jeg vil ettersende dokumentasjonen om 1 uke (altså 3 dager etter fristen løper ut). Svaret fra samordna er nedslående. Nei, hvis ikke jeg kan levere selve dokumentasjonen på deres kontor innen fristen, vil jeg ikke komme med i opptaket, sånn er reglene og det er mitt eget ansvar å sette meg inn i søknadsreglene. Jeg forsøker å forklare de samordna byråkratene at bla Erna Solberg og Kristin Halvorsen stadig diskuterer hvordan de kan rekruttere studenter med karakterer som mine, og om ikke de kan undersøke med lærestedene om det finnes en løsning på dette. Svaret er igjen nei. Det er Samordna og kun Samordna som bestemmer her. Han trøster meg med at jeg kan jo alltids søke supplerende opptak og muligens komme inn etter at alle med 3 i norsk og matte har fått plass, ellers får jeg bare søke igjen neste år mener han.
      Jeg fikk aldri noe tilbud fra Samordnas supplerende opptak heller, men via en bekjent ble jeg tipset om en resteplass på nettbasertutdanning. Pussig nok viste deg seg at en av mine medstudenter, også han med over 5 i snitt og lærerdrøm, hadde begått akkurat samme tabbe som meg og ikke kommet inn på skole.
      Ja, jeg tenkte bare jeg skulle fortelle dette, så dere er klar over at studentene dere vil ha kan forsvinne mange steder på veien.Kanskje noen burde undersøke hvor mange av dem som forsvinner i det stivbente regelrytteriet til Samordna opptak.

      Mvh

      Tonje Bjørnson (tidl. Olsen)

      • Trolig høres dette ganske slemt ut, men… Du leser ikke papirene du får fra SO, og så er det deres feil at du ikke får tilleggsfrister og angrefrister og særbehandling når du ikke har gjort jobben din?

        • He he. Jo da, jeg leste papirene. Jeg trodde til og med at jeg hadde forstått det som sto der. Jeg sier vel heller ikke at det er samordnas feil at jeg ikke forsto det godt nok. Jeg sier bare at noen burde undersøke hvor mange studenter som forsvinner fordi de misforstår hva Samordna krever, og eventuelt gjøre noe med hva slags informasjon som gis, og hvordan den gis. Feks ville en SMS istedet for en mail gjort susen for fler enn meg, når den sendes ut i fellesferien tenker jeg. Fikk forresten akkurat høre om en tredje person fra mitt kull som ikke kom inn på skoleønsket pga misforståelse av hvilken dokumentasjon som skulle sendes med. 3 av 20 har altså ikke forstått det de har lest. Hun hadde forøvrig tenkt til å studere realfag. Etter det jeg har forstått er også jenter med høy mattekompetanse svært ettertraktet som studenter. Hun endte visst på BI i stedet…

  2. Snorre Valen

    Slutter meg til! Godt innspill.

  3. Olav Have Holm

    Er vel for så vidt hele skoleverket i et nøtteskall. Husker denne «softstarten» fra ungdomskolen, videregående og i studietiden. Når energien og motivasjonen til å lære er på topp, da skal den søles vekk på tull. Jeg har hatt mange smalltalks med barn og ungdom gjennom den siste måneden; min konklusjon er at de 3-4 siste ukene før skolestart gleder selv skolesliterne seg til skolestart.

    Når det gjelder starten på lærerstudiet har vi altså denne softstarten igjen. Som spiser opp verdifull motivasjon i den perioden av studieåret som er best egnet for tørr teori. Normal studieprogresjon skulle tilsi at man starter med grunnleggende teori og går gradvis over til anvendt teori. Ekskursjoner tar man vanligvis på slutten av studieåret.
    Men på den annen side så er det jo praktisk med litt slakk, spesielt når skolen ikke har fått planlagt studieåret før studentene ankommer.

    • «Men på den annen side så er det jo praktisk med litt slakk, spesielt når skolen ikke har fått planlagt studieåret før studentene ankommer.»

      Nøyaktig min erfaring med Hist-ALT gjennom min samboer. Jeg er vant med at alt er spikret minst 6 måneder i forveien fra NTNU, og ble forferdet når hverken eksamenssatoer, vurderingssform(??), praksisuker, timeplan , pensum og mye annet var spikret når studiestart var. Hist-ALT har en ekstremt treg administrasjon, og dårlige rutiner når de venter til studiestart med å spikre.

  4. Takk for at du delte disse historiene. Jeg har ikke så alt for gammel erfaring med studentpolitikk fra universitetet, og lurer på om dette kan bidra til forståelse:

    De siste åra har det blitt mye sterkere fokus på gjennomstrømning. Jeg har ikke sjekka den relevante statistikken her og nå, men har en fordom om at studentene også er blitt yngre. Det har også blitt mer fokus på at studiestedene skal tilrettelegge sosialt. Jeg tror det som beskrives her er ei følge av dette: Man vil bygge et fellesskap rundt kullet før man starter med det tyngste innholdet.

    Det er klart at denne strategien ikke treffer alle, og ei av bekymringene jeg fremma som studentpolitiker var at standardfotmatering av studieprogram kan ekskludere studenter som på en eller annen måte er voksne (sosialt, har barn etc).

    Jeg er enig med deg i dette tilfellet, men jeg tror også det er et spesielt sterkt uttrykk for en generell tendens.

  5. Som ansatt ved HiST-ALT er det vel greit å skulle kommentere dette fra den siden også, i en slags «forsvarstale».
    Det er selvsagt alltid dumt hvis gode lærere (hva slike nå måtte være får være en lang debatt i et annet forum) ikke har jobb i skolen. Hvis en som er tålmodig og flink med barn slutter etter en dag (1!) så er det nærliggende å tenke at han muligens ikke var så tålmodig likevel? Det er flott at han finner seg en god jobb i det militære, med utdanning av soldater (som det sikkert dreier seg om der). Ingenting er vel bedre at han gjør en god jobb der han har lyst til å være, og gagner både seg selv og soldatene? Som lærer i grunnskolen ville han jo måtte ha arrangert disse «ufarliggjøredagene» og navnelekene hvert eneste år, og det hadde vel ikke passet han så bra? Ikke alle er interessert i å lære navn den første dagen, og det er helt i orden, det. Som lærere er vi avhengig av å bli kjent med studentene og lære navnene relativt raskt. Det er altså like mye for vår del som for studentene i samme klasse at man bruker de første par dagene på å lære navn og ufarliggjøre det å være student for første gang. Å utdanne seg til grunnskolelærer fordrer en utdanning der samarbeid er viktig og der det ikke er muligheter for å være anonym bakerst i klassen. Jeg synes også nye studenter kan unne sine medstudenter og lærere å sette av litt tid til å lære så mange navn som mulig for at de som er usikre skal komme bedre i gang. For de er det mange av.

    Jeg er mer enig i situasjonen som beskrives rundt «Kari Katt». Jeg personlig var nok i samme situasjon, altså av typen som ikke ville delta på alle mulige tilstelninger ved studiestart for mange år siden, og valgte derfor også å gå et selvstendig studium. På samme måte ser jeg nå at mange som vil bli lærere, men ikke vil gå gjennom et høgskolestudium – ja, de finner seg et program ved en praktisk-pedagogisk utdanning ved et universitet et eller annet sted. Ved HiST er det alltid et antall mennesker som kommer med lengre livserfaring enn studentene som kommer rett fra videregående. Alenemødre og -fedre, omskoleringer, etterutdanninger, langvarig sykdom… det er mange grunner. Min erfaring er at de fleste med en hard timeplan i privatlivet likevel er blant de flinkeste til å møte opp til undervisning og praksis.
    Det er ikke en menneskrett å bli lærer, men vi kunne sikkert gjort mer for at disse som faller fra kan bli lærere. Ved HiST har vi valgt å tolke det slik at hovedregelen er at det IKKE er obligatorisk frammøte. En del prosesser krever likevel at folk deltar, slik at noe blir gjort obligatorisk. Andre ting man kan gjøre som lærer er å prøve å «koble» de som under oppstarten faller litt utenfor.
    Som lærer ved HiST har jeg ofte følt at studiestarten kommer i veien for festinga som fadderordninga har lagt opp til. Mulig det er noe av den samme følelsen Kari Katt sitter med. Til gjengjeld er de fleste studentene svært fornøyd med fadderordningen slik den er, og gir gode tilbakemeldinger på den.

    En ansatt ved en høgskole ønsker seg også at alt er klart når man kommer på jobb etter ferien, men så enkelt er det selvsagt ikke. Vi er avhengig av helt nøyaktige tall på hvor mange som kommer og hvor mange som har valgt de forskjellige fagene. Store endringer må gjøres hvert år som følge av at folk skifter fag, kommer for seint til studiestart, slutter etter en dag, osv. Det er helt umulig å organisere et stort apparat med lønning, bemanning og tidfesting av praksisskoler og praksislærere uten at alle tall er klare. Og slike tall foreligger som svært usikre før studentene er i gang.
    Det skal sies at det ofte er en del klaging over informasjon man ikke har fått. Mye av informasjonen kan helt sikkert gjøres bedre tilgjengelig og enklere å få med seg. Det har blitt bedre, om det er en trøst 🙂 Etter hva jeg forstår har HiST nå også prøvd å engasjere seg mer på twitter/facebook og utbedre websidene sine for at informasjonsflyten skal bedres.

    Man får skylden for så mangt – i fjor kom en ilter studine og ga HiST (og derfor meg som stod nærmest på bussholdeplassen) skylden for at bussene i Trondheim kom for sent til Rotvoll. Det er synd om studenter slutter på grunn av at de har dager med tant og fjas i starten. Men jeg tror iallfall ikke at vi får dårligere lærere av at de blir kjent med hverandre ved studiestart, og heller ikke av at de går rundt og vaser litt i informasjonsmylderet noen dager/uker.

    • Takk for det lange svaret.
      Jeg tenker, hvis disse fadderne skal organisere bli-kjent-greier. Og dette er lærerstudenter som allerede har gått der en stund, og dise skal organisere skolehverdagen for elever senere…ja da skulle man kanskje kunne stille NOEN krav til å kunne ordne og planlegge en dag for elever? His ikke blir jo eleer ganske let urolige og støyete. Jeg antar fadderne er studenter.(?)
      Et eksempel:
      Hvis man har 24 faddergrupper, og samtlige skal gjennom en times omvisning. Hver omvisning skal begynne med et kvarters mellomrom. Er det da utenkelig å klare å sette opp en liste som viser avviklingen og gjennomstrømningen? Jeg er rimelig overbevist om at nesten enhver tiåring ville klart dette. Slik omvisningsdagen fungerte så møter alle opp og venter…og ingen vet når de skal inn. etter tilfeldighetsprinsippet. Helt utrolig, man kan jo knapt gå på do eller kjøpe seg mat med så lite struktur og informasjon!
      Og annonsering av faddergøy og ‘bli kjent’ uten å spesifisere rammene for det som skal skje…ikke greit for de som har et liv ved siden av studiene.
      Navneleken som innleder det hele med huske-dyrenavn-og peronnavn-på-alle-før-deg-selv er sikkert et pedagogisk grep som kan benyttes i en skolesituasjon med baneskoleelever. Men å ta imot voksne på den måten? Tar man ikke studentene og fagene på alvor? Jammen ikke rart skolen har så manglende struktur i neste omgang, hvis lærerskolen er sånn. Læreryrket behandles jo ikke akkurat med respekt slik det innledes.

    • christian

      Jeg stusser veldig på at du nevner ufarliggjøring flere ganger. Er det virkelig nødvendig å ufarliggjøre det studiet du presumptivt gleder deg til å begynne på? Det sier en del om tilnærming til læring, synes jeg. Det å lære noe er noe av det morsomste som finnes. Kom i gang med læring, dropp fjas og tull. Og det mener jeg gjelder like mye for lærerutdanning som for førsteklasse.

      • OK, det er kanskje feil ord, i og med at det i utgangspunktet ikke er spesielt farlig å begynne på et studium. Erfaringsmessig er uansett mange veldig spente på hvem de skal møte nesten daglig i 3-4 år framover, og mange er nervøse for hvordan de selv framstiller seg. Det koster svært lite å bli kjent. Og igjen synes jeg det er synd hvis noen velger å slutte på grunn av det.

        • Feil! Det koster svært mye å bli kjent. Det finnes faktisk en pris på hvor mye et studieår koster for skolen; og for samfunnet. Jeg vet ikke hvor mye; men man kan vel anta en 500-600 kroner dagen. For en klasse på 30 blir det fort 15.000 kroner dagen. På fire år er det snakk om så mye penger at samfunnet bør kunne forvente at tiden utnyttes godt slik at vi får en høy standard på nye lærere.
          Når en 20 åring begynner på lærerskole har vedkommende minst 17 år i ulike «daginstitusjoner» (barnehage, grunnskole, videregående skole). Det er minimum den femte «institusjon» de begynner på. Jeg vil derfor tro de har et rimelig proffesjonelt forhold til det å begynne på ny skole. Dersom de ikke er det; er de ikke klar for å begynne på en høyskole ennå. Da kunne det kanskje vært en ide å ta et år på folkehøyskole til man öppnår den modenheten som bør kreves for å være student.

          Når det er studiestart er de fleste studenter lei av å feriere og møter med oppladede batterier til et nytt studieår. Den energien som ligger å venter bør brukes til å skape lærere som er fagelig sterke i de fagene som de skal undervise i. Den bør videre brukes til å lære studentene hvordan kunnskap skal formidles. Og den bør lære studentene å forstå hvordan elevene tenker på de ulike trinn. Lek og aktivisering kan læres på slutten av de enkelte semestrene. Lekne lærere kan være en «pine in the ass» for mange 10-11-12-åringer rundt om i det norske skoleverket. Norske skolebarn fortjener å bli tatt på alvor. Det skjer ikke når undervisningen er basert på standardiserte pedagogiske doktriner.
          Og bli kjent kan gjøres på 1-2 skoletimer; og deretter i kantina og på fritiden (min erfaring er at det er nok av studentaktiviteter).

  6. Tilbaketråkk: Lærerne vi aldri får : Liberaleren

  7. Åshild Tungen

    Første dag på HiST i dag. Ikke en navnerunde, rett på sannsynlighetsregning. Bedre?

  8. stud

    Godt poeng her. Jeg var selv 25 når jeg begynte å studere. Husker jeg også irriterte meg over den første tiden med mas og fjas.

  9. Terje Halsvik

    Hei! Jeg fant denne debatten overraskende interessant da jeg nettopp har startet et PPU-studie (riktignok ikke HiST) for å pedagogikkbygge på et fag jeg har noe arbeidserfaring fra. I tillegg til selve blogginnlegget bet jeg meg spesielt merke i Øystein Gjøviks «forsvarstale» for HiST.

    Jeg ønsker mer enn noe å være en lærer som er inspirerende basert på engasjement for mitt fag – mer enn jeg ønsker kompetanse som ped.leder i en barnehage – og jeg har full forståelse for at man kan bli ukomfortabel i navneleker eller andre dramaflaue øvelser.

    Ved studiet har jeg undervisning i mitt fag med fokus på hvordan dette spesifikke faget erfaringsmessig burde læres bort.
    Og Pedagogikk.
    Det ligger i navnet på utdanningen (Praktisk-Pedagogisk). Og pedagogikk (slik jeg forstår det etter bare to ukers studier) handler om hvordan mennesket utvikler seg intellektuelt og hvordan læringsevnen er fra nyfødt til død, og da herunder;
    også hvordan man best kommuniserer med barn. Det vil være en del barnlige øvelser i denne undervisningen.

    At «Tina Troll» og «Bjørn Bjørn» slutter etter to dager vitner ikke bare om dårlig tålmodighet, men også om lite innsikt i hva de har søkt seg til. Jeg er sikker på at «Cathrine Katt», «Lasse Lur», «Linda Lovelace» og resten av de gjenværende i klassen deres opplevde kleinere ting enn å måtte sette et dyr bak navnet til medstudenten i ukene som kom.

    Noen kommentatorer her kommer til å si at de (akkurat som jeg) ønsker å jobbe med ungdom/voksne og at de synes disse lekene er unødvendige, men skal du kunne kalle deg Pedagog, så skal du ha en viss innsikt i hvordan man lærer bort til HELE menneskespekteret. Også barn. Og lek er udiskutabelt en viktig del av dette.
    (Folk i reklame, design og såkalt kreative fag legger vel også stor vekt på leking med ideer og kreativitet og slikt).
    Pedagogen må med andre ord iallefall ha vært gjennom det å være komfortabel i en lekesituasjon. Og det er ikke SÅ mye tid (innimellom forelesningene om utviklingspsykologi, filosofi, motorikk og gud vet hva mer teori) de eventuelt føler de hadde sløst bort på dette i løpet av det ENE året studiet er (eller i løpet av de få vekttallene på Lærerhøgskolen som direkte omhandler pedagogikk) .

    Og det er da også fullt mulig å bli lærer uten å ha pedagogikk, som han i eksempelet som hadde blitt lærer i forsvaret. Og det virket jo som om han trivdes. Jeg har ingen kunnskap om forsvarets skoler utenom utdanningen jeg fikk i tjenesten, men undervisningssituasjonen er kanskje noe annerledes betont og vi ønsker kanskje gjennom forsvaret å utdanne folk med en annerledes inngang til spesialiseringen enn gjennomsnittet, jeg vet ikke. Jeg har kunnskapsrike venner som har blitt utdannet
    gjennom dem, så de gjør sikkert en decent jobb. Uansett mener jeg – uavhengig av min situasjon – at lærerne i alle skolenivårer/steder har godt av litt kompetanse innenfor pedagogikk.

    Til slutt i en spontankommentar som jeg forstår er litt for lang: For å oppnå det trenger vi velorganiserte, fungerende utdanningsinstitusjoner som har orden på hvor mange studenter som møter opp på skolen slik at det kan tilrettelegges best mulig for dem. Derfor må du huske å sende inn alle papirene før fristen.

  10. assa

    Jøss, må bare le! Akkurat samme opplevelse hadde jeg den første dagen på PPU i Halden. Først trodde jeg de tulla med oss, men etter en laaang dag med dette tullet var jeg så frustrert og oppgitt. Ikke bare syntes jeg synd på meg selv og mine medstudenter, som dessuten var voksne folk med lang universitetsutdanning og erfaring fra arbeidslivet, men også var jeg oppgitt på vegne av min daværende arbeidsgiver som innvilget lønna permisjon og skaffet vikar for meg mens jeg satt i sirkelen og lekte «lærer er bavian» – leken!!! Det varste var det at det var obligatorisk frammøte….
    Jeg holdt ut, og jobber i dag som lærer, men må ærlig talt si at sånne «undervisningsopplegg» som kastet bort min verdifulle tid bidro til jeg utviklet forakt for «pedagogene» ved høgskolen i Østfolld.

  11. Hjelp!
    Tørr jeg starte på HIST til høsten nå da?
    Forhørte meg litt med en bekjent som fullførte lærerstudiet der. Hun var meget missfornøyd pga lite faglig stoff, dårlig info, og rotete undervisning. Siden mange av fagene ikke var obligatorisk, tok hun seg heller et vikariat på en skole, for å lære i det virkelige liv. Det funkka visst bedre.

    Jeg håper det har forandret seg nå, for jeg drømmer fortsatt om å bli lærer:)

  12. Jeg var en av de som ble «leid ut». Skomaker, Skomaker . Ri på din hest…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s