Det Farlige Fellesskapet

I en uke har Norge hyllet fellesskapet, sørget sammen og sverget samholdet i en grad vi aldri har sett maken til. Og jammen har vi hatt grunn til å gråte. Det er ikke bare våre barn som er drept, det har skjedd noe med vår oppfatning av det samfunnet vi lever i og bygger på. Trygghet og samhold, kjærlighet i fellesskap, er vårt svar på en enkelt persons hat mot det samme.

Men når millioner holder hender (jeg også) og står i ring sammen i Det Store Fellesskapet viser de samtidig ryggen til de som er utenfor, de som aldri har følt seg som en del av dette Fellsskapet. Hvorfor er ikke Fellesskapet et gode som alle næres av? Kan det være direkte farlig?

Det er mer enn 50 år siden Harry Harlow viste effekten av adskillelse mellom mor og barn (apeeksperiment), og at babyen i valget mellom myk pels(nærhet) og tilgang på melk(næring), så velger babyen nærhet fremfor næring. Samhørighet og lengselen etter nærhet forklarer mye, også effekten av fraværet av dette. Barn som vokser opp uten å føle tilhørighet, kjærligheten i fellsskapet, vil ha ensomheten som sine tankers næring.

It was found that the young monkeys clung to the terrycloth mother whether or not it provided them with food, and that the young monkeys chose the wire surrogate only when it provided food. (Harry Harlow)

Dette står i en viss kontrast til Maslows behovshierarki som hevder at de fysiske behovene må tilfredsstilles først. Næring før nærhet, altså. Som sosialt vesen kan det se ut som om mennesker søker både nærhet, sosial aksept og anerkjennelse FØR selvoppholdelsen. Kanskje er det sterkt å påstå det, men i noen tilfeller ser det ut som om nærheten og den sosiale aksepten er en forutsetning for at mennesker søker selvoppholdelse. Tenk bare på hvor sterkt kjærlighetssorg kan oppleves, eller andre opplevelser av tap, der de rammede slutter å nære seg selv i en tid etterpå. I de alvorligste tilfellene går tapslidte til grunne og kan ende med å gjøre det slutt på seg selv eller andre.

Trangen til tilhørighet er ikke bare noe psykologisk sosialdemokratisk pjatt, det har sine evolusjonære forklaringer. Å være uttafor er en ubetinget ulempe på alle tenkelige måter.

Our need to belong to a group is, and always has been, crucial for our survival. We are deeply social creatures and social banishment is still exceedingly threatening to our wellbeing.(Gerda Wever-Rabehl)

Nå nærmer jeg meg begrunnelsen for hvorfor Det Norske Fellesskapet er farlig.

Den enhetlige oppfattelsen av ETT fellsskap gir lite rom for å være annerledes fra barnsben av. Enten passer du inn, ellers så får du en ‘diagnose’. Det trenger ikke å være en medisinsk diagnose, men det eksisterer alltid en forklaring på hvorfor du ikke er innafor Fellesskapet.  Som menneske, særlig som barn, vil man legge denne forklaringen på seg selv som en svakhet, og bære skyld fordi man ikke er god nok for Fellsskapet.

Fellesskapet har naturlig nok behov for fellestrekk. Fellesskap trenger også å ta avstand fra noe, operere med en eller annen form for trusselbilde og definere hva som ikke er en del av Fellesskapet. For eksempel udemokratiske tanker. Det Norske Fellesskapet hviler i stadig sterkere grad på det vi så smått har begynt å definere som Den Norske Modellen, Den Nordiske Modellen, som normalt blir oppfattet som både en økonomisk og sosial modell. Den sier både noe om hva den er, og hva som ikke er innenfor.

Faren ved Det Norske Fellsskapet er at det ikke er en mangfoldsmodell. Det er ikke en sammenslutning av rommelige regler som gjelder for ulike mindre fellesskap som skal kunne sameksistere. Tvert imot. Det er sterk fokus på å tilpasse ulike grupperinger til Det Norske Fellesskapet. I praksis ser vi dette i enkeltsaker som kontantstøttedebatten, barnehagedebatten, familieorganiseringen altså. Og i skoleverket.  Den sterkeste samordningen inn under Fellesskapet skjer i påvirkningen og styringen av livs- og utviklingsvilkårene for små barn og gjennom deres oppvekst. Sosialt er dette en sårbar periode.

Likevel, det mest sårbare punktet er i det øyeblikket et barn, en ung voksen, er mer eller mindre ferdig med videregående skole og skal stake ut kursen for sitt liv. Da er det slutt på å gå i rekke, og ingen bærer noen fane for hva du skal mene, oppleve, lære og gjøre, slik enhetsskolen har gjort siden barnehagen. Da skal hver enkelt ungdom finne sin plass uten at Fellsskapet forteller hvor den skal være.

Her vil det vises hvem som var innenfor Fellesskapet med hud og hår, og egentlig aldri tenkte over det, i motsetning til de som nå eksponeres for sin sosiale manglende gruppetilhørighet som nå sendes på vandring mellom alle tenkelige retninger og overbevisninger. Noen finner sitt sosiale hjem, andre vandrer fra gruppe til gruppe, tester ut politisk engasjement, eller andre måter å bryne seg selv på for å bli kjent med seg selv og sin rette gruppe. Denne søkefasen ender gjerne godt for de fleste, men ikke for alle.

En av de gruppene som er i risikosonen for å falle sterkt utenfor på denne måten er intelligente barn. Intelligente barn er et særegent fenomen fordi de tenker raskere og gjerne mer modent enn jevnaldrende. Mer skal det ikke til før et barn føler seg utenfor, eller ihvertfall annerledes. Et intelligent barn havner ofte i kategorien ‘klassens klovn’, eller ‘den stille gutten’. Årsaken er ofte at det i det meste av kommunikasjon vil være slik at barnet oppfatter situasjonen litt annerledes enn de andre. Skjønner kanskje ikke problemstillingen i diskusjonen fordi svaret oppfattes som selvsagt, liggger et bittelite hakk foran de andre i tankerekken og oppfattes derfor som utålmodig. Dersom utålmodigheten vises vil barnet kanskje oppfattes som en smule aggressivt. I det daglige vil dette kanskje ikke vises så godt. I sum kan dette bygge muren mellom Det Store Fellesskapet og det intelligente barnet.

Dersom vi avgrenser betegnelsen intelligente barn til de 5% smarteste målt ved IQ, så vil det  på en skole være slik at en gammeldags klasse kanskje har 2 elever i kategorien, et moderne trinn med 100 elever har ca 5. Disse barna kan finne hverandre, men det skjer i så fall ved tilfeldigheter. Den eneste formen for anerkjennelse av intelligens i skolen er i de tilfellene vi leser statistikk som  sier at ‘innvandrere mer opptatt av skolegang’. Og da knyttes også skoleflinkhet (fordekt intelligens) til en kulturell bakgrunn. Det diskuteres aldri om det er et intelligent barn, kun kulturell kontekst.

Med dette utgangspunktet vokser det opp en sosialt usikker gruppe utenfor Det Norske Fellsskapet. Gruppen av intelligente barn som ikke fant sin gruppetilhørighet fordi de ikke fant sin gjeng av likesinnede.

Det er sikkert enkelt å identifisere en rekke andre grupper av utenforskap gruppevis som er ‘diagnostisert’ av fellsskapet som noen som trenger ekstra hjelp for å bli inkludert. Poltitikken i Norge handler jo som oftest om tilordning av velferdsmidler for å inkludere og tilpasse grupper til Fellesskapet.

Kanskje burde vi heller legge til rette for flere Fellesskap. Flere måter å leve livet sitt på under Norges flagg. Da vil vi med rette få et mangfoldig samfunn, der flere finner sin sosiale tilhørighet nettopp fordi det ikke er ett enkelt Fellesskap man enten er innenfor eller utenfor.

Et liv i Norge burde kunne leves etter flere målestokkker, der det ikke er en som er korrekt, men flere som er mulig. I praksis betyr dette alt fra å se, og anerkjenne,  menneskers ulikheter i større grad enn likheter, dyrke frem styrker og talenter i grupper av barn og unge som har noe felles ut over fødselsår og postnummer. Det betyr blant annet skoler der barn får sin faglige utvikling i den gruppen der de føler seg hjemme, ikke der de burde være etter Fellesskapets målestokk for modenhet som enhetsskolen retter seg etter.

Fler-fellesskap parallelt vil i praksis bety at små jenter som kan lese og skrive ikke vil få beskejd om at det det trenger er sosial tilpasning, når de ber om faglig utfordring. Hvert indvid sees slik at de kan finne andre som de vil føle et fellesskap med, og utvikle seg sammen med.

Anerkjennelse av forskjeller allerede fra småbarnsalder er forutsetningen for sosial suksess i grupper siden. Og gruppetilhørigheten er grunnlaget for selvtillit, anerkjennelse av seg selv og følelsen av deltagelse innenfor et fellesskap.

Dette er et grunnlag for en velferdsstat som kan favne flere enn hva det eksisterende Store Norske Felleskapet kan klare.

Skal Norge lykkes med å bringe velferdsstaten videre må oppfatningen om felleskapet endres til en flertallsstørrelse, og politikken utvikles i tråd med dette. Alternativet er å bygge videre på muren mellom de som har glede av Fellesskapet, og de som får en stadig vanskeligere jobb med å klatre over muren, og gir opp.

Jeg er overbevist om at svært få massemordere gjennom historien var i kategorien sosialt trygge veltilpassede  mennesker. Lykkelige mennesker dreper ikke.

 

 

 

 

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

3 responses to “Det Farlige Fellesskapet

  1. Gode tanker og ord, men det vil aldri bli fulgt opp, dessverre. Den sentraliserte makteliten har ekstrem liten interesse av å overføre makt og styring tilbake til lokalsamfunnet. «Alle skal med, ingen slipper unna».

    For de vet jo best og da har de beste rådgiverne, det er klart de vet best når det angår samfunnsspørsmål? (sarkasme)

    Flere felleskap er en idé som makteliten aldri vil akseptere. Det går veldig klart og tydelig frem. De viser en ekstrem frykt for etablering av «muslimske samfunn», «vi kan ikke ha sharia-lov i Norge!»

    Konsekvensen av dette er at oss som ønsker et varmere samfunn, et samfunn basert på frivillighet, fred og kjærlighet – vi må se oss sidestilte og innrette oss i rekken sammen med alle andre. Vil Friborgerforbundet noensinne få lov til å avslå de offentlige tjenestene til fordel for egne?

    http://www.friborgerforbundet.no/

    Sauer er smartere enn mennesker, fordi sauer trenger en hund for å bli herdet på plass. Mennekser herder hverandre på plass. Argumentene mot friborgerskap er mange, trenger ikke gjengi de her.

    For oss som er «utenfor» demokratiet, oss som ikke ønsker å gi støtten til et politisk system som kan likestilles med slaveri (nå er det sikkert noen som tenker, «galning») – Vi må velge mellom å oppdra våre barn etter gode moralske prinsipper eller lære dem «å blende inn» i mengden. Hva er farligst? Et barn som blir mobbet og utstøtt fra samfunnet, eller ett som undertrykker sin indre tro og meninger for å konformere med dem omkring seg?

    «Lykkelige mennesker dreper ikke.»

    Godt sagt og sier du ikke da at alle i den norske regjeringen ikke er lykkelige mennesker? For hva skal vi fortelle våre barn om f.eks. Libya? Vi er der for å skape fred?

  2. Svært interessante betraktninger dette. Har oppdatert bloggposten min om det farlige utenforskapet med sitat fra deg. http://bit.ly/nXglAQ 🙂

  3. Pål M. Lykkja

    Konformitet gir vekstkurver som er forma som ein S. Byar, og internett gir rom for eksponensiell vekst fordi dei slepp til «gærningane». Dei fleste imperier har jo gått til grunne dei også, så den tryggleiken ein får ved å definere berre eitt fellesskap er som å skrive under på sin eigen undergang.
    «Cities Are Immortal; Companies Die»
    http://www.kk.org/thetechnium/archives/2011/07/cities_are_immo.php

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s