Krigssone Tyholt

Det var en gang et idyllisk sted  i Trondheim som hette Tyholt. Det hersket fred og ro der. Den søtlige duften av ferske bakervarer fra Mikalsen en søndags morgen og lyden av barn som syklet i gatene, ja selv trafikkstøyen var minimal.

Sånn er det ikke lenger.

Det bannes, og det støyer. Metall som smeller mot asfalt (biler som rolig passerer kløftene som skjærer alle gatene i biter, ca hver 50 meter her oppe), barnegråt og frustrerte utrop som etterhvert bare betyr en ting: Nok én har snublet i fibertråden. Eller rettere sagt konsekvensen av at Trondheims grunnfjell nå er isolert med et teppe strikket av optisk fiber. Én ting er å sørge for festen, en annen ting er å ta oppryddingen, og her snakker vi ikke om et middels rekeparty på Dragvoll, men en direkte tilbakeføring til områdets tid som åker.

NTE har gitt oss båndbredde så det holder (og etterhvert også velfungerende dekoder, men det er en annen historie) De har også gitt oss et landskap som ser ut som en krigssone, og antagelig koster mer på biler her hjemme enn i krigssoner i land vi absolutt ikke vil sammenligne oss med. Her er vårt fortau (det som er igjen).

Knudssøns gate etter fibergraving

Det ser jo kanskje litt sånn rufsete ut, tenker du. Hva er nå dette maset? Fisefine fruen fra øvreøvre Singsaker lissom??

Men se her da! Hva skjuler det seg i løvetannen? Et beist av en stein, som absolutt ikke lar seg rikke av meg. Den er tyngre og større enn den ser ut til. Men hvorfor er den et problem?

Tja. La meg fortelle hva som skjer hver morgen og ettermiddag.

Da spaserer en drøss skolebarn forbi her, eller sykler (de litt større barna altså, og studentene som det bor mange av her, og gymnaselevene, og ungdomsskoleelevene. Ja vi bor akkurat i DET ene kryssset der elever til skoler fra 1 klasse opp til PhD-nivå på NTNU passerer…)… Dette skjer jo samtidig med at det kjører en mengde biler forbi, for akkurat samtidig med elevens passering, er det like før alle voksne begynner på arbeid (ooops, glemte å si at  selvsagt er mest av  arbeidende som sykler til jobb, praktisk talt rå-sykler, men det ødelegger ikke poenget, bare filer litt på miljøregnskapet for bydelen).

Og akkurat DA kan det være litt trangt om plassen, plutselig. Og DA, ja da er det manglende fortauet som i utgangspunktet knapt holder barnevognbredde, da er det en smal sti, med snublestein. Og snublestein er IKKE så gøy for de små som tryner i grus og asfaltrester, en hårsbredd fra bilene og syklene som raser forbi. Her er forrresten et bilde av hva de faller på:

Jada, vi har dyttet på plass disse asfaltbitene innimellom, men de rufses til med en gang. Og man trenger ikke være 4 år for å synes at det gjør vondt å slå knær og håndflater på dette (for jada, 4åringen min var ganske oppløst i tårer her nylig, men hun er ikke alene om erfaringen)

Og så, til sist, kjære NTE eller hvem som skal ta ansvaret for krigssonen. Hvem skal sørge for at fundamentet til gjerdet vårt (som riktignok ikke er så vakkert, men det er ganske trygt) …hvem skal ta opp betongbitene som er igjen og støpe det på nytt?

Ja, det er ikke bare den ene glippen her altså, HELE fundamentet står som et trekkspill oppetter eks-fortauet…lekkert ikke sant?

Advertisements

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Krigssone Tyholt

  1. Tilbaketråkk: Tårer i Tyholts elveleier | Hege J. Tunstad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s