Skomakeren forlot sin lest

Ingenting er så god og deilig gammeldags julestemning som skomaker Andersen i Skomakergata. Men det kommer aldri treåringen min til å synes, etter dagens opplevelse i Olavshallen.

For knappe tusenlappen fikk familien sikret seg noen av de siste billettene til Jul i Skomakergata.

Teater Winge tar oss med tilbake i tid. Vi møter Jens Petrus og Tøfflus fra Skomakergata igjen.

Det er hva de påstår. Og rett skal være rett, karakterene var i stor grad tilstede, og noe var da også i nær-ekte skomakergata-ånd: Barnekoret som sang lyktesangen fortjener dagens applaus (men det var de alene om). Og Stine lignet da litt på ei trivelig jente (selv om forsøkene på ballett lot publikum sitte med hjertet i halsen og angst for benbrudd).

Skomakeren selv var jo ganske skomakeraktig inntil han tok fullstendig av sammen med resten av kompaniet i noe som like godt kunne vært satt opp mye senere på kvelden med maskulint publikum. Her snakker vi virkelig om en skomaker som ikke har skjønt konseptet å ‘bli ved sin lest’, godt hjulpet av en ‘kreativ’ manusforfatter med tydelig angst for moderne barns krav til action.

Jeg burde skjønt tegninga da den absolutt DIGRE utgaven av Tøfflus dukket opp.

At Tøfflus senere skulle bli kidnappet ble bare for dumt, i likhet med størsteparten av ‘nyvinningene’ i Skomakergata. 

Når et godt manus foreligger, og det er det folk vil ha, så er det uforståelig å skrive ihjel en god fortelling på denne måten.

Jeg håper forresten det var mange småkåte, trengende pappaer tilstede med uforløste fantasier om lange stiletthælte lakkstøveletter, frekke bevegelser og kortkorte skjørt. ‘Anti Jhul’ som hun het kunne spasert rett inn på et sted med stang på scenen (sånn med unntak av Eli-Hagen-håret… som ikke ga noen mening).

Det blir ikke bedre av at slemme frøken sexy langer ut til barna om hvor ille de lukter, hvor mye hun haaater dem, og at vi foreldrene overhodet ikke er interessert i å glede våre barn med julegavene…vi er bare ute etter å få slutt på masing. Dette var nok nyheter for en del av barna, ihvertfall treåringen min.

De som skriver teatermanus som legger opp til samtale med et publikum på 1-5 år kan jo vurdere hva reaksjonene kan bli, sånn på forhånd? Det krever ikke noen doktorgrad i psykologi å skjønne at barn som får høre slike påstander vil begynne å stille spørsmål ved den selvfølgelige tryggheten og oppfatningen om at de er elsket. Jeg håper ikke de hundretalls barna i publikum vil tenke på dette på julaften.

Dette opptrinnet er forøvrig bare inngangen til en farse (ja, sånn som man ser på NRK innimellom på fredagskvelder der kjente og kjære teaterskuespillere overdrevent roper sine replikker i forvekslings- og sitauasjonskomedier). Og farsen, som innimellom har Moulin Rouge-lignende bevegelser…som nevnt, forlater straks smultring-manuset som var utgangspunktet og går over til en Pelle Politibil-aktig katt-og-mus-jakt på de to tyvene som kameleonaktig skjuler seg i hver sine par megasize solbriller (sånn klovnegreier..) Og den ene av tyvene (med det kule navnet Ønskequist) tar faktisk på seg klovne-nesen i sitt publikunsfrieri.

Den påfølgende svinsingen i glitter-boa kan man overse, hadde bare manuset vært en anelse inspirert av julen eller Skomakergata-historien. Om enn i stemning og tempo.

Det er også mulig at det finnes noen som setter pris på at opptil flere av de mannlige karakterene er i overkant ‘fjollete og skrullete’, og den nokså tydelige ‘se SÅ blomstrete oooverdrevent homofiiiile våre karakterer er’; dette går nok barna hus forbi, heldigvis, …det ble bare teit. (ikke misforstå, dette er ikke et angrep på homofile, eller overdrivelser av karakterer i den retning eller noe slikt. Det er plasseringen av slike (dårlig spilte) karakterer i Skomakergata uten at det gir noen mening til (denne nye versjonen av) stykket.

Med dette som utgangspunkt ble avslutningen der frøken sexy (Anti Jhul) både finner sin kjære politimester Klinke (og julestemingen) nokså overraskende da han var en av de man knapt ville tro hadde sett i retning av en dame, men det får heller ligge…

Jeg vet ikke hva som skuffet mest. At barna ikke fikk oppleve Skomakergata slik vi husker den, eller at det på et tidspunkt var så lite fengende at treåringen spurte etter iPhone for å spille spill. Tiåringen, som har sett Skomakergata på tv før…var nok for gammel for målgruppa, men jeg føler jeg skylder henne oppreisning etter denne halvannen timen lidelse.

Mot slutten dukket forresten smultringtemaet opp igjen,… med en svær stamp med smultringer (fra intet…sånn manusmessig sett) og mange av oss (som tidligere har sett Bynesgutan der man får godteri eller julegrøt) tenkte at NÅ skal vi jammen få en smultring. Slik som i Skomakergatahistorien. Men neida, ei svær bøtte med smultringer kommer inn på scenen…og deretter ikke noen flere referanser til den. HÆ?

Hadde dette være hyllevarer så ville jeg bedt om pengene tilbake, dobbelt. Dette var råttent. Jeg er glad dette var i november, så slipper jeg å tenke at dette ødelegger julestemninga. Det er heldigvis tid igjen til å få steminga på plass og viske dette ‘teaterstykket’ bort fra hukommelsen, …og lesing av den ordentlige Skomakergatahistorien.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s