Anmeldelse av norsk skole

Norsk skolesystem burde vært anmeldt. Jeg vet bare ikke til hvem. Politiet er jo så opptatt.

Nå som det er ferietid tenker jeg at skolepolitikere ihvertfall ikke bør pakke sin koffert selv. Eller bestille ferie. Det krever en anelse logikk og planleggingsevne. Og fokus på formål.  Det er her det skorter i norsk skole. Eller kanskje er det enda mer dyptpløyende problemer?

I frustrasjon går  jeg til Opplæringsloven for å studere hva som er definert som formålet med grunnskolen og den videregående skole. Fagre ord, men det nevnes ikke at barna skal lære seg å lese, skrive eller regne. Det er antagelig underforstått, implisitt, innpakket i de skjønne formuleringene som

«Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong

Men den første delen av opplæringen skal være tilpasset står det:

§ 1-3. Tilpassa opplæring og tidleg innsats

       Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten.

       På 1. til 4. årstrinn skal kommunen sørgje for at den tilpassa opplæringa i norsk eller samisk og matematikk mellom anna inneber særleg høg lærartettleik, og er særleg retta mot elevar med svak dugleik i lesing og rekning.

Javel.  Men hvordan kan vi da ha endt opp med en skole som benytter to av de mest intetsigende inndelingskriteriene som kan tenkes?

Logikken er: vi har ansvaret for at et barn skal få opplæring, og settes i stand til å fungere i samfunnet. For å bestemme hvordan vi skal skreddersy opplæringen så sjekker vi to ting:

  • geografisk tilhørighet (adresse)
  • fødselsdato

på grunnlag av dette vet vi hvilken skole barnet skal gå på og hvilket nivå vi skal begynne undervisningen på, I ALLE FAG.

Utgangspunkt som modningsnivå, etablerte kunnskaper og ferdigheter er irrelevant. De begynner heller ikke å påvirke undervisningsmetodene det enkelte barn blir utsatt for før barna er så gamle at de selv peker ut sine valgfag. Og da er de for gamle til til å havne under den lovfestede retten til tilpasset opplæring.

Ikke nok med det. I årevis skal man gå på skolen og få klapp på skuldra og oppmuntrende smilefjes i skrivebøkene før man endelig får noen form for evaluering. Og jeg snakker ikke om karakterer, de kan man sikkert smiske seg til gjennom ungdomsskolen (eksemplene står i kø). Jeg mener den type relevant personlig fagspesifik tilbakemelding som man kan ha nytte av for å løfte seg i et fag.

Jeg glemte å nevne den hellige norske overbevisningen om at man ikke skal konkurrere. Ihvertfall ikke i fag på skolen. For det er vel automatisk konkurranse hvis man får vite hvilket nivå man er på?

De siste dagene har jeg blitt bombardert av forslag via facebook: stem på XXXX til årets Lanounge. Vi er villig til å måle babyenes søthet med skum på nesetippen, men matteegenskaper kan vi ikke måle.

Jeg gikk gjennom 9 år på barneskolen i den tro at jeg var dum, eller i beste fall sær og annerledes. Venner og sånt var tidvis litt vanskelig, og sannelig var jeg på kant med noen av lærerne innimellom (les: de hatet meg). Generelt kan man formulere det til en ‘uttafor’-følelse. Hvorfor? Mange årsaker sikkert, men jeg passet helt klart ikke inn siden jeg ikke var interessert i håndball. Det var den eneste sosialt aksepterte fritidsaktiviteten på Byåsen på 80-tallet. Jeg var mer interesert i bøker, blant annet.

Kanskje ville jeg trivdes, følt mer mestring, og vært en del av fellesskapet hvis jeg hadde hatt elever rundt meg som jeg hadde hatt noe felles med? Altså noe annet enn adresse og fødselsår. Meg bekjent er det kun steder som Beverly Hills, og muligens noen Oslo-områder, at postadresse medfører sterke sosiale bånd.

Trondheimsskolene er fulle av historier og skjebner der elever faller utenfor, mobbes, er mistilpasset. De færreste av historiene ender opp i avisene, men det snakkes. Elever flytter skole midt i semester, uten at adressen er endret. Elever bytter klasse. Foreldre som jobber steinhardt for å hjelpe barnet inn i den sosiale kretsen. Dette vil ikke bedre seg. Jo mer forskjellig voksne er, jo mer forskjellig vil barna deres være.

Selv har jeg fått en datter som raskt ble ‘klassens klovn’ i første skoleår. Det tok mange Nanny911-teknikker å få henne tilpasset til lyttekrok-oppførsel, men årsaken var soleklar. Hun hadde forventninger til skolen som ikke ble innfridd, og hun holdt på kjede seg til en ADHD-diagnose. Om det er arv eller miljø som har gitt meg døtre som er interessert i bøker får Eias forskere svare på, men det gjør meg rasende når man får høre sånt som:

Datteren din trenger egentlig ikke mer faglig utfordring, det er tydelig, hun trenger nok bare mer sosial tilpasning

Hun er nå ferdig med fjerde klasse og kan akkurat like mye matte som da hun begynte på skolen, men er på samme nivå som klassens beste. Og det er ikke arv som gjør at hun kan rase gjennom leksene uten å få et gram arbeidsdisiplin ut av dem, langt mindre utfordre sine evner og få den delige følelsen av å mestre noe nytt. Hun kjeder seg akkurat like mye som jeg gjorde. Det vil si, ikke på fritiden. Der har hun venner med felles interesser, på samme nivå på alle måter.

Selvsagt er jeg klar over at jeg bryter den mest grunnleggende loven vi har, janteloven, ved å fortelle uten skam at jeg har barn som kunne litt før de begynte på skolen, og at de er skarpe som nyslipte kniver. Jeg er stolt av det. Og jeg har faktisk også gjort en innsats for å leke frem deres ferdigheter. Og de har elsket hvert minutt av kvalitetstid med tall og bokstaver, farger og former, og tøys og tull. Visste du at hjernen er avhengig av en viss mengde ustrukturert vissvass og tøyseri innimellom for å kunne bli mer kreativ og snarrådig?

Alle barn trenger gleden av å heve seg selv til et nytt mestringsnivå. De trenger å lære grunnferdigheter, og de trenger å føle sosialt fellesskap og trivsel med andre barn og voksne som de fungerer sammen med. Fødselsår og postnummer er nokså irrelevant i denne sammenhengen. Men de har selvsagt en økonomisk betydning.

Tenk om vi som voksne ble tvunget inn i en ti år lang konferanse, med oppmøteplikt til alle forelesninger, ingen parallelle sesjoner for å tilfredsstille egne utviklingsretninger, evig støy under alle foredrag som alle varte i halvannen time uten kaffemuligheter. Og workshops/gruppearbeid i grupper som alltid blir løst opp og endret i det øyeblikket de begynner å fungere. Og på fritiden må du alltid forholde deg til de samme konferansedeltagerne og holde kaffeselskap for en tilfeldig utvalgt gruppe av konferansedeltagerne, og der deltagerlisten på 40årsdagen er gitt slik: invitér enten alle damene, alle på din nåværende gruppe, eller alle på konferansen. For ikke å nevne at dersom en for høy andel av konferansedeltagerne er enten menn/kvinner/etnisk ikke-norsk/etnisk norsk så må man busses til en annen ellers identisk konferanse.

Skole er egentlig såre enkelt. Stripp bort alt fjaset. Lær lese-skrive-regne de første årene. Del inn klasser etter nivå, i de ulike fagene. Gjør dette i timene før (sunn og god varm)lunsj. Etter lunsj kan barna ta timer etter behov, ønsker og talent. Gi faglige evalueringer fortløpende. Ikke bare et tall eller en bokstav; konkrete tilbakemeldinger som man kan bruke for å utvikle seg. Ikke bare vil dette gi større fokus på grunleggende ferdigheter, det vil også være mer i samsvar med hvordan barns hjerne faktisk lærer ting, sånn rent biologisk. Og mens vi er inn på akkurat det. Kanskje lærerutdanningen kunne hatt litt undervisnig om akkurat sånne ting, hvordan man sånn rent biologisk faktisk lærer. Lærere burde jo kunne litt om sånt. En annen bieffekt vil kanskje være at skolen vil medføre en anelse utjevning av barns muligheter., ved dyrking av deres talenter. I dag er det kun foreldrenes nivå som avgjør barnas nivå.

Alle skal heves, ikke til samme nivå, men til sitt mulige nivå.

Skolesystemet er herved anmeldt. La dere merke til at jeg aldri nevnte spørsmålet om skolene skal drives av offentlige eller private? Det er irrelevant det også, la de som får det til bra gjøre det. I dag er de private best, hvem vet hva fremtiden vil bringe.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “Anmeldelse av norsk skole

  1. Ellen

    Jeg er helt enig med deg i det aller meste bortsett fra det siste avsnittet. Også de private skolene er avhengig av hvilke lærerkrefter som er tilgjengelig.

  2. Tilbaketråkk: Selvfølelse vs selvtillitt | Frøken Rosas Blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s