(t)JA til Nasjonalt DNA-register

På oppfordring: Hvorfor er et nasjonalt register over alle innbyggernes DNA en god idé?

Identifikasjon. Det å kunne fastslå at et menneske er det mennesket man tror det er, eller avkrefte dette, er av stor betydning ved større ulykker, funn av døde personer, usikkerhet omkring farskap, og i en del tilfelle av kriminalsaker.

4 mars i år skal det behandles et dok8-forslag i stortinget  om bedre, raskere og mer rettssikker analyse ved bruk av DNA-spor

Det er mange spørsmål omkring DNA-register som trenger en avklaring:

Behov for å sikre nasjonal kompetanse og kapasitet
Behov for oversikt, tilgjengelig og troverdig statistikk
Oppdragsgiver skal sette betingelsene
Akkreditering av rettsgenetiske laboratorier
Bedre rettssikkerhet ved second opinion

Det er tverrpolitisk enighet om DNA-reformen, men ulike tanker om hvordan den skal gjennomføres hensiktsmessig. Det er en del sider ved denne reformen det ikke er enighet om, blant annet hvem som er egnet til å gjennomføre DNA-analyser, og så langt er det kun Rettsmedisinsk Institutt (RMI) som får gjøre det.

(Jeg antar det bunner i frykt for hva slags svakheter som kan oppstå dersom private får lov til å analysere – at det hersker en særlig liten forståelse for det rent faglige ved instituttene som faktisk er i stand til å gjennomføre disse analysene. På linje med svært mange andre prosesser så finnes det ISO-sertifseringer, og alle tenkelige standardiseringer for slikt. Personlig blir jeg provosert over forlenget saksbehandlingstid i kriminalsaker, særlig sedelighetssaker, når RMI ikke har kapasitet til å ta unna prøver umiddelbart, og man ikke ønsker å tillate andre rettsgenetiske institutt å gjøre jobben.. dette svekker sakene…tenk deg en voldtektssak, vitnene, hva husker man mange måneder etterpå? )

Hele befolkningen inn i register

Jeg mener tiden har kommet for å vurdere å samle inn DNA-prøver fra alle landets borgere i et felles nasjonalt register som kan være tilgjengelig for kripos i identifiseringsarbeid, og kriminalsaker etter nærmer lovregulering, samt for akkrediterte helseinstitusjoner for å gjennomføre farskapsanalyser.

Først det faglige; DNA er ikke det samme som gener. DNA er en kode i kjernen av våre celler, både bakterier, planter og dyr har dette, alt levende. Denne koden er bygd opp av fire ulike byggestener som kombineres til noe som er biologisk lesbart på  tilsvarende måte som bokstavene i et alfabet. Hver celle har ca to meter DNA-tråd i seg. Bare ca 3 % av denne DNA-tråden er lesbar på en slik måte at den er en oppskrift for å lage proteiner, tilsvarende å lage lesbare ord av bokstaver. Disse 3 % er våre gener, de som gir oss vår egenart, både som art og person. Les en skikkelig faglig forklaring på farskapstesting her.

Resten av DNAet gir ingen relevant informasjon om oss selv; kan ikke si om vi er blåøyde, har anlegg for diabetes, eller fortelle noe om hvem vi er moralsk sett, hva vi har gjort i vårt liv, eller hvem vi har hatt kontakt med på ulike tidspunkt. Lange strekk av denne DNA-koden er bestemte kombinasjoner av ‘fire-bokstav-koden’ som gjentar seg selv varierende antall ganger. Det er to egenskaper ved denne delen av DNAet som vi kan benytte:

Det varierer mellom mennesker. Og variasjonen er arvelig.

Dette betyr at vi kan bruke noe som kan sammenlignes med en tilfeldig strekkode for å idenifisere en biologisk prøve (hårrot, spytt, blod) med en person. Det er også alt man kan gjøre med en slik DNA-basert ID-kode.

Det finnes mange argumenter både for og imot et nasjonalt register over slike DNA-koder. En god oppsummering finnes i en artikkel på forskning.no

Les også hva bioteknologinemnda har å si.

Dagens DNA-register

Kripos har siden 1999 drevet Norges DNA-register. Det er todelt, med et register som inneholder DNAprofiler av personer som er dømt for overtredelse av visse kapitler i straffeloven (allmennfarlige forbrytelser; forbrytelser mot sedeligheten;
forbrytelser mot liv, legeme og helbred; eller utpressing og ran). I tillegg er det et sporregister med DNA-profiler fra biologiske spor funnet på offer eller åsted, samt opplysning om profilens tilknytning til en uoppklart straffesak. Tallene viser et stadig økende antall treff/matchinger i registeret, med knapt 1500 treff i 2009. Nærmere statstikk fra registeret her.

Tvilen

De spørsmålene vi må ta stilling til handler om personvern og kost/nytte.

Et nasjonalt DNA-register vil koste noen kroner. Hvor mye vet jeg ikke. Vi har allerede et godt grunnlag å bygge på, det handler om å utvide og samordne aktiviteter som allerede skjer: f.eks blodprøver av nyfødte, der det enkelt også kan isoleres DNA for registrering.

De fleste vil reagere i personvern-nerven ved ordet nasjonalt register. Jeg kan ikke se noen utfordringer ved et slikt register som ikke allerede er tilstede og ivaretatt i kriminalsaker.

Ved biologisk materiale som bevisførsel, så vil alle parter være klar over at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom tilstedeværelse av biologisk materiale og en person – det er enkelt å slenge fra seg noen avrevne hårstrå fra en person man ønsker å sverte.

Når alle borgere er innlemmet i registeret vil det heller ikke være forbundet med noe stigma. På linje med å stå i folkeregisteret.

Det er likevel ett område som bør reguleres før man eventuelt velger å bygge opp et slikt register, og det der fremtidig DNA-teknologi og muligheten for å registrere mer informasjon i tilknytning til DNA-markørene enn det som gjøres i dag. Det er jo slik at det vil komme nye  teknologier innen DNA-analyse. Kjønn og annen identifiserende informasjon kan bli tilgjengelig i tillegg til ren identitetsmatching. Dette er informasjon som politiets etterforskere sikkert kan tenke seg tilgang til, men en grense vi skal dra før vi kommer til spørsmålet. Det er kun identifisering av enkeltindivid man bør kunne få tilgang til, ikke analyse av biologiske spor for å snevre inn etterforskningen. Jo flere som er inne i DNA-registeret, jo mindre relevant blir denne problemstillingen.

Det er nok mange teoretiske situasjoner man kan mane frem for å teste grensene her, og det kan vi godt gjøre, men jeg mener likevel at et rent ID-bibliotek, en strekodeoversikt over våre innbyggere, vil være et gode i alle identifiseringssammenhenger.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “(t)JA til Nasjonalt DNA-register

  1. Jan Erik

    Alle innbyggerne inn i et DNA-register? Det tror jeg er en veldig dårlig idé. Vi vet av erfaring at ethvert forvaltningsorgan før eller siden har tjenere med dunkle hensikter og at enhver teknologi kan og vil misbrukes. Eksempelvis vil jeg tro at arbeidet med å fylle opp DS «Donau» med ufrivillige reisende ville ha gått langt raskere og mer effektivt unna med et slikt register på plass.

    • Du har muligens rett i forhold til Donau… Bortsett fra at etnisitet ikke lagres i slike registre. Det må kryssing av registre til for å gjøre slikt, og da har man allerede funnet de man trenger i andre registre, + at det er tvilsomt om man velger bærbar DNA_testing fremfor kontroll opp mot bilder/fingeravtrykk i slike tilfeller…ser liksom for med SS-patruljen med mini-lab på slep, og tre timer sjekking for hver person…og det går jo mye raskere med fingeravtrykk /bildematching osv…så den biten frykter jeg faktisk ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s