Elskov er eldreomsorg

Gå hjem og kos for dine foreldre. Å føde barn er den viktigste eldreomsorgen vi kan gi. Da kan vi kanskje få det antallet varme hender som blir nødvendig om en tyve års tid. For antallet hender i arbeid er noe som ikke kan vedtas før de eksisterer som en mulighet.

De fleste av oss har, eller er i slekt med noen som opplever at bestemor får Alzheimer. Hun klarer seg ikke selv lenger og må flytte på sykehjem. Da er det godt å vite at for hver dement person som trenger omsorg i Norge så er det 70 mennesker i arbeid som betaler skatt til den pengesekken som betaler for omsorgen til besta. Kanskje er pengesekken stor nok, kanskje akkurat litt for liten, men det er nokså sannsynlig at besta får hjelp, etterhvert. Sånn blir det ikke når neste generasjon står for tur.

Om et par tiår er det dagens feite førtiåringer og bortskjemte bedrevitere som skal få hverdagen tilrettelagt, når hjernens koblinger sakte løsner. FNs befolkningsfremskrivninger, altså de offentlige spådommene, sier at det da vil være bare rundt 20 skattebetalere for hver demenspasient.

Tenk litt på det tallet. Skal omsorgen organiseres og betales sånn som vi gjør det i dag, så må altså hver av oss betale tre og en halv gang så mye i omsorgs-skatt i forhold til i dag, for å kompensere for at det bare er 20 som betaler for hver dement og ikke 70. Tenk litt mer på det.

En annen måte å tenke på er å finne ut hvordan man kan organisere seg litt smartere. Det er flere ting som kan gjøres, mange vinkler å angripe utfordringen fra.

Den beste løsningen er å holde befolkningen friskere, og i jobb lengre.
Ha ha, tenker du, det er da ikke så enkelt? Jo det er faktisk det, men da må man altså klare å tenke flere tanker på en gang, eller ihvertfall ha en politikk som gjør det.

Å holde befolkningen friskere krever at man vrir helsetanken inn på forebygging og effektiv rehabilitering. Sunt kosthold fra man er barn, i barnehage, skole og SFO. Et godt grunnlag. Fysisk aktivitet og passe med utfordringer for å bygge en mestrings-instilling. Tilrettelegging for en sunn og aktiv livsstil helt inn i livets høst vil forlenge livets sommer om man kan si det litt flåsete. De færreste unngår sykdom, noen er mindre heldige enn andre, men de aller fleste kan komme tilbake til et godt liv, hvis de bare får den hjelpen de trenger for å komme tilbake, enten det dreier seg om fysisk eller psykisk sykdom, rusavhengighet eller traumer. Mennesker har en forbausende evne til å klatre seg tilbake hvis det bare får hjelp over kneika. Den hjelpen er ikke bare den eneste moralske veien, den er også fantastisk god og fremtidsrettet økonomi.

Å utsette pensjonen krever flere ting. Først og fremst at man kjenner gleden over den jobben man gjør, dernest at det lønner seg. Det er ikke så veldig krevende å organisere arbeidsplasser og lønssystemer slik at bestefar velger å jobbe et par år til. Eldre som elsker jobben sin er en seier for livsgleden, men samtidig fantastisk fremtidsrettet økonomi. Og eldre som bruker hodet sitt aktivt i hverdagen holder seg friske lengre. Det bringer meg til neste punkt. Demensomsorg.

Det er ikke slutten som er mest ille..

Demensdiagnosen er omtrent som å trekke bort teppet under beina på familie og pasient. Fremtiden er staket ut, og kapittel for kapittel skrider fremover i historien om hvordan en hjerne gradvis slutter å hjelpe det mennesket den bor i. Om slutten er ille? For den demente er begynnelsen den vanskeligste fasen, når det meste kjennes ut som før, men samtidig forsvinner de små tingene, fødselsdagene, ordene, står foran kaffetrakteren og forstår ikke hvorfor den ikke virker, men innser kanskje at det er en selv som svikter, og kjenner styrken i ryggraden svinner når de mest intime anliggender ikke lenger er private, men et spørsmål om hjemmehjepens kjønn og tilstedeværelse. Tilrettelegging er god økonomi.

Nøyaktig diagnose, så tidlig som mulig, er utgangspunktet for å tilrettelegge hverdagen for den demente så godt som mulig. Et ekstra år i sitt eget hjem gir både familien tid til å godta og forstå prosessen de skal igjennom, og det spare helse-Norge en masse penger. Forskningsprosjektet ”trønderbrain” ved St.Olavs i Trondheim handler om akkurat dette med å kartlegge de ULIKE demensformene slik at man blant annet kan få en korrekt diagnose med en gang. Det er synd de bevilgende myndigheter ikke ser fremtidsøkonomien i forskning, men kniper igjen pungen. Kunnskap er god økonomi.

Dagene blir sakte vanskeligere, men det trenger ikke bli for komplisert. Demenspasienters pårørende må få hjelp, avlastning og ikke minst få lære om hva som skjer med sin kjære. Hva er det neste vi skal se etter? Kommer hun til å huske hvem jeg er? Hva skal jeg gjøre når hun ikke kjenner meg igjen? Skal jeg overse det eller irettesette? Den belastningen det er å bli pårørende til demenspasient er ufattelig inntil man plutselig står der selv med alle spørsmålene. Da er det utrolig viktig å få den informasjonen man trenger, og vite hvordan man skal forholde seg. De fleste som får en demenspasient i familien har allerede smakt på tidsklemma og er vant til å måtte konsultere både samvittighet og timeplan for å prioritere hverdagens gjøremål. Gi pårørende litt hjelp, så fortsetter familien å fungere i hverdagen. Det er moralsk riktig, og også god samfunnsøkonomi.

Når dagen kommer og besta ikke lenger kan bo hjemme, så må hun få bo et sted der hun kan ha det godt. Et sted der de som skal hjelpe henne kjenner henne, og vet hvordan hun har det best. Kanskje er hun et friluftsmenneske som klarer seg relatibt godt selv ute, men som ikke finner veien hjem? Da får et lite GPS-armbånd rundt armen, og vet at hun blir hentet etter en pasende tur i skog og mark. Bestefar elsker musikk og sjakk, og vil aller helst bo sammen med kompisene fra den tiden de jobbet sammen i symfoniorkesteret. Heldigvis har musikkpedagoger og sykepleiere slått seg sammen og driver et sykehjem som drives med akkurat musikk som kulturell stimulans, og som bestefar har booket seg plass på lenge før han begynte å ”miste husken”. Bestefar trives godt, og bruker lite medisiner, men må ha hjelp til det meste. Siden bestefar har det så godt, er han lykkelig på tross av sykdommen. Lykkelige eldre er en god ting, og det er også bedre økonomisk enn deprimerte eldre. Å la eldre få velge sin måte å bli gammel på er god økonomi.

Og kan vi gi sykepleierne de stillingsandelene de ønsker seg, få flere leger inn i sykehjemmene og spesialtilpasse det medisinske tilbudet til demenspasienter etter diagnose og behov, så burde vi komme et stykke på vei i mot en eldreomsorg det skinner av. Antallet varme hender i fremtidens omsorgtjeneste derimot, er ikke noe vi kan organisere eller vedta, de må skapes, så gå hjem og kos. Ha elskov for de eldre. Lag barn, så vi unge kan føle oss trygge når hårfarge og botox ikke lenger kan dekke over vår naturlige utvikling.

Advertisements

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Elskov er eldreomsorg

  1. Kjempefin tekst!

    Og passende lesning i mitt arkitektstudie. Arbeider med eldre i byrom i Florø. Driver nå med argumentasjonsteksten som skal på plansjene i min utstilling i september.

    Låner gjerne uttrykket «livets høst» av deg. Se gjerne http://blog.bassbanan.no og kom gjerne til diplomutstilling i Bergen mellom 2.-8. september. Skal også levere tekst til Tidsskriftet PLAN om eldre og byrom i oktober.

    Mvh

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s