Skole(politikk) uten hjerne

Hvorfor er det ingen politikere eller pedagoger som trekker frem den ene faktoren som virkelig teller når et barn skal lære noe – hjernen.

Vi har hørt endeløse retorisk polerte utlegninger om lærertetthet, helsesøstre, videreutdanning, trygghet og voksenrelasjoner. Et vell av forskning brukes som støtte for ethvert politisk ståsted. Men hvem snakker om barnas forutsetning for å ta imot lærdom? Hjernene deres.

Lærere er hjernetrenere. Skolen er det stedet som skal påvirke, elte og kna våre barns hjerner mange timer hver dag. Bør vi ikke vite hva som skjer inni barnas hoder? Bør ikke lærerne vite?

Vi vet mye om hjernen. Nok til å bruke kunnskapen til å velge pedagogiske metoder som fungerer. Dette er en type kunnskap som ikke tas i bruk i norsk skole, eller norsk lærerutdanning. Vi snakker om et biologisk grunnlag, i hjernen, for å lagre kunnskap og hente den frem igjen. Hvor mye et barn kan håndtere av informasjon i slengen. Muligheter og begrensninger, som varierer. Det ligger et faktagrunnlag her som ikke brukes. Totalt fraværende. Det er underlig. Litt som om det bare skulle eksistert alternativ medisinsk behandling, mens vitenskapelig medisinsk kunnskap var tilgjengelig, bare ikke ønsket av alternativgjengen.

Les gjerne tidsskriftet Trends in Neuroscience and Education for faglig påfyll.

Det snakkes så mye om de minste, tidlig innsats, styrking av grunnopplæringen. Likevel – å lære seg å lese betyr å koble om viktige deler i hjernen. Dette bør lærere vite og ta hensyn til. For å gjøre jobben lettere for barna.

Lesende barnNår du leser dette er det fordi du som barn lærte deg at de ulike kombinasjonene av streker som du ser på har en bestemt mening. Noen knekker denne koden raskt, andre bruker lengre tid og sliter mye. Men uansett hvor ulik opplevelsen av lesetreningen er, så har hvert eneste barn som lærer å lese noe til felles – de går gjennom den samme forandringen inne i hjernen.

Denne omkoblingsprosessen er lik om du begynner å lese som femåring, eller du lærer å lese som voksen. Det som er ulikt er de metodene som brukes for å hjelpe denne omkoblingen i hjernen, læringsmetodene som lærere bruker for å hjelpe barnet til å knekke lesekoden – altså koble om hjernen.

Lærere i Norge har det som kalles metodefrihet, altså at de selv kan velge den opplæringsmetoden de mener passer best for elevene, og de fleste lærere bruker en kombinasjon av ulike metoder og teknikker. Hvorfor ikke bare velge den beste metoden? Andre land har valgt å gjøre det.

Hjerneforskning har ikke kommet langt nok til at vi kan si at det kan gis en detaljert lærerinstruks basert på forskningen. Men vi vet nok til å kunne si hvilke endringer hjernen skal gå gjennom, og derfor hvilken pedagogisk metode som fungerer best.

Følg gjerne denne siden for et kritisk forskningsblikk på hjerneforskning og skole

Den beste metoden

Den beste metoden i leseopplæringen er å begynne med lyd for lyd, bokstav for bokstav, det som ofte kalles «lyderingsmetoden». Det er den letteste måten for hjernen å lære sitt nye arbeidsoppdrag fra grunnen.

I klasserommet er det mange hensyn å ta. Motivasjon, oppmerksomhet og forutsetninger varierer blant elevene. Det som er verdt å merke seg er at de elevene som ikke «har ro i rompa», eller på andre måter er på den enden av skalaen der lesetreningen går litt saktere, er de som har mest å tjene på den enkle lyderingsmetoden.

Sjekk Edutopia for tips til hjernbasert udervisning

Det snakkes ofte om å ta i bruk spennende motiverende varierte verktøy i læringen – gjerne multimedia, youtube i engelskundervisningen og slikt. For de som allerede fikser skolen greit er dette strålende, motiverende og noe som øker læringen. For de i den mer krevende enden av skalaen er dette en økt belastning, økt mengde informasjon som skal håndteres på kortere tid for hjernen, og noe som ikke øker læringen. Arbeidsminnet blir en flaskehals.

Bli inspirert av BrainU – få hjernekunnskap inn i skolen

Hjernens flaskehals

hjernen i dine henderArbeidsminnet er en begrensning i hjernen. Tenk på kid-nummer når du skal betale en regning. Hvor mange siffer klarer du å huske I slengen? 5? 7? Flere hvis du fokuserer og konsentrerer deg hardt? Det er et uttrykk for hvor mye du klarer å håndtere av informasjon i slengen. Arbeidsminnet er litt ulikt fordelt, noen har bedre kapasitet. Men, det kan trenes. Bli bedre. Det kan også krympe. Svakere arbeidsminne er kjennetegn ved de fleste diagnoser og symptomer som vanskeliggjør læringssituasjonen – blant annet matteangst og dysleksi. Og om du er redd eler ensom – da vil kapasiteten svekkes. Det er nok én av forklaringsmekanismene bak hvorfor relasjoner i klasserommet er viktig. Og hvordan helsesøstertetthet påvirker skoleresultat, og frafall.

Det som er vesentlig er at det er ikke helsesøster som sørger for økt læring direkte. Hun bidrar til at tryggheten blir stor nok til at læringsevnen, muligheten for hjernen til å ta imot noe i klasserommet, øker.

Les denne rapporten for faglig påfyll «Neuroscience and Education: Issues and Opportunities – A Commentary by the Teaching and Learning Research Programme»

Det er også relevant å se på hvordan dagens skole skaper en skjevhet i hvilke personlighetstyper som velger eksempelvis realfag. Når realfagene undervises slik at de mer estetisk kreative sjelene går lei, faller av og ut, risikerer vi at næringslivet i fremtiden ikke blir så innovativt og kreativt som det kunne blitt.

Det holder ikke å se på tall som samvarierer i skolen hvis vi ikke undersøker hvorfor de faktisk følger hverandre, hva som er mekanismene bak samvariasjonen. Undersøker hvordan vi kan bruke disse mekanismene til å skape en skole som gir elevene den ballasten de trenger for å møte fremtiden.

Hva om vi begynner med å se på hva vi vet om disse mekanismene i hjernen – jobber på lag med hjernen?

Ta inn kunnskap om hjernen i pensum for de som skal bli lærere. Bruk denne kunnskapen når pedagogiske metoder skal velges. OG når skolepolitikk skal utformes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Noble ettertanker – eller den mest hektiske dagen i mitt liv.

Jeg gjør meg noen tanker etter å ha stått i Nobelstormens øye. Jeg jobber med kommunikasjon på Kavliinstituttet. Historien begynner mandag formiddag.

Jeg sitter i redaksjonsmøte med tre andre fra det medisinske fakultet på NTNU. Det er tross alt høstferie, så oppmøtet  er labert. May-Britt Moser sender en sms om vi kan snakke sammen. Jeg svarer at jeg er ferdig med møte om en time. Hun tekster «ok :)» til svar. Ca 10 over 11 ringer dekan Stig Slørdahl til meg og sier noe i retning av «Hege, nå må du komme deg ned fra fjerde til andre etasje, og inn på mitt kontor, sporenstreks» Jeg svarer noe i retning av » det er helt greit, fordi jeg er i møterommet ved siden av kontoret ditt». Jeg går inn til Stig og ser May-Britt sittende på en stol ved hans skrivebord. Blir et øyeblikk engstelig for at noe skal være skikkelig galt, de er så skrekkelig alvorlige.

Med veldig lav stemme sier Stig at det blir Nobelpris.

Jeg skjønner ikke hva han sier. Og svarer noe intelligent i retning «HÆ?» Stig og May-Britt gjentar noen ganger før jeg begynner å tro på at det hele ikke er en spøk. De forteller også at Edvard er i et fly på vei til Munchen, så de får ikke fortalt ham nyheten. Jeg merker at det dunker i brystet. Katastrofepuls. Faen, jeg må puste. Jeg skjelver litt og frykter at jeg ikke skal fikse stresset.

Så gjør vi oss klare for annonseringen. Vi vet hva som kommer, men det er likevel ikke helt til å tro. Vi tar en selfie.

Jeg slår på video på iPhone. Hendene mine er stødige igjen.

Jeg ringer Christian, Kommunikasjonssjef på NTNU. Jeg er nok litt hyper og snakker nok litt høyt i det jeg brautende forteller at han må bryte ut alt han har av mannskap, kaste alt annet, og gjøre seg klar for tidenes sak. Vi får Nobelpris.

Jeg ringer fylkesordføreren (Tore O sandvik) som sitter i styret for CNC, en del av Kavliinstituttet, og inviterer til fest kl 13. Hvordan han greier det aner jeg ikke, men han er på Kavliinstituttet, med blomster, lenge før festen.

Nå er det offisielt og Stig slår opp døra til kontoret, går ut med armene hevet over hodet og roper «Det ble NOBELPRIS!!!!».

Folk strømmer til, det er nesten litt kaos, vi beveger oss som et raskt 17maitog ut i gangen, opp trappene til fjerde etasje. Der har nyheten allerede spredt seg, og jubelrop, klemmer og gratulasjoner følger. May-Britt gjør den nå kjente Nobeldansen sin bortover gangen, og livet mitt blir plutselig avhengig av mobillader.

Før klokken er 12 er stort sett alle medier på. Det ringer og ringer. Halve kommunikasjonsavdelingen er plutselig på plass, det svirrer folk og TV-kameraer overalt, og jeg må ta stilling til hva jeg trenger av hjelp. Hvordan skal jeg kunne vite det da? Jeg har planlagt at dette skal skje om fire år, med god til til å legge en plan. Man får bare ikke Nobelmedisinpris i nevrovitenskap to påfølgende år. Jeg mener det er en slags uskreven regel.

Jeg takker nei til å ha noen fra Kommunikasjonsavdelingen hos meg (hvorfor egentlig? er jeg helt idiot?), men skjønner etterpå at det er lurt at dekan Stig tilbød Hanne og Kristina, som er de kommunikasjonsdamene som er på jobb i høstferien. Etter kort tid har de fått passord til eposten min, satt opp kjøreplan, og håndterer kontoret mitt som et kriseteam.

Jeg snakker med Rolf Erik Tveten som jobber for Erna Solberg. Statsministeren vil gjerne gratulere. Vi blir enige om at det passer bra for begge å ta det litt ettet 13 når festen er i gang.

Seminarrommet i femte er i ferdassociated press txt med å bli forvandlet til en sildetønne av folk. Noen minutter før 13 kommer Espen med uante mengder sjampanje, han har løpt rundt med handlevogn i nærmeste vinmonopol og sanket det han kunne finne av edle bobler. Håvard og Bjarte dukker opp med kassevis av kaker som Dromedarbakeriet har på mystisk vis har fått klare. Hvor kom egentlig all sushien fra? Hvem hentet den? Samtlige kollegaer på Kavliinstituttet har blitt til et selvgående eventbyrå som bare fikser. Alle bidrar, og alle skjønner uten videre hva de bør gjøre. Magisk. Det er blomsterbuketter overalt. May-Britt har til enhver tid to telefoner på øret og en vegg av kameraer rundt seg. Tveten ringer, Erna er klar. «May-Britt! Erna vil gratulere deg!». Jeg dytter telefonen gjennom journalisthorden. Jeg er den linselusa med telefonen. Usminket, i dvask ullgenser som begynner å bli overveldende varm. Lekkert.

Nora kontorsjef ringer. Hun var på toppen av et fjell i Tromsø da nyheten sprakk. Hun er på vei nedover i fly. Høstferie kan man ha en annen gang.

Jeg er nær ved å avvise Reuters på telefon rett og slett fordi jeg knapt hører hva som sies i alt bråket. Det synges «Happy Nobel to you». Avtaler spikres. Hanne og Kristina fletter inn avtaler fra epost med mine fra telefon. En stund blir det nesten kritisk dobbeltbooking, og Dax18 er nær ved å sprekke, før vi finner ut at det sikkert er mulig å ta et intervju mens man sminkes.

JournalisthordenInnimellom får jeg spørsmål jeg tror jeg har svart på. Kan jeg kvalitetssikre oppdateringer på Wikipedia? Greit å oppdatere ansatteprofiler? Jeg aner at Kommunikasjonsavdelingen gjør en jobb. Det dukker opp nettside med info, våre nettsider fikses. Jeg ber om et bilde av Moserne med en Nobelmedalje på, og før jeg vet ordet av det har noen lagt det ut akkurat der jeg ønsker meg det. Uten at jeg har sagt hvor jeg ville ha det? Eller har jeg sagt det? Videoer klippes, pressemeldinger kjøres ut. Nyheter sendes direkte fra femte etasje.

Vi kjører intervju etter intervju, sikkert alt for ukritisk, frem til klokka nærmer seg 18. Frankfurter Allgemeine MÅ faktisk ha minst 20 minutter og en tur i lab. Dagbladet har overtatt kontoret mitt. Kjøkkenet er oversvømt av journalister og blomster. Vi mangler vaser. Rektor må arrangere en middag i kveld, er det ledig på Credo? Kan mediene komme? Hvis vi er der kl 21 kan de gå live på nyhetene. Har vi spist mat? Husker ikke. Noen har arrangert feiring på Den Gode Nabo og vi beslutter at vi har tid til å stikke innom der før vi må være på Tyholt halv sju. Hvor mange taxier trenger vi? Hvem skal på Naboen? Hvem har dratt? Håvard bestiller tre for sikkerhets skyld. Folk dukker frem fra kontorene på vei til fest. Taxisjåføren gratulerer og May-Britt går rett inn i en diskusjon om Londonsjåførenes stedsans. Vi er på Naboen ti over seks. Jeg kjøper en øl til May-Britt mens hun tar imot applausen. Festen har allerede tatt av, det høres ut som den vil  vare.

MB i sminkenNora kommer, vi drar til Tyholt. Vi er sent ute, ihvertfall etter de trippende ventende journalistene å dømme. Men de er der for å gratulere. Vi ledes inn i NRKs labyrinter, May-Britt parkeres i en sminkestol og får på seg ørepropp. Dax18 er på. Pudder og mikrofon om hverandre. På Midtnytt. På Dagsrevyen. Ut i gangen for å gjøre opptak på engelsk for å sende ut i EBU-systemet. Rekker hun å tisse? Det er straks klart for Aktuelt. En kopp te mens mikrofoner kles av og på.

Jeg har blodsukker som nærmer seg komanivå og ber tynt om det finnes mat et sted? Jøte viser meg utvalget på kveldstid. Det er to halve rundstykker igjen i automaten, og Jøte har 26 kroner i smått som han donerer til meg. De har noe frukt igjen fra tidligere på dagen. Jeg tygger eple i slow motion mens jeg vaser tilbake til studio, hele tiden med en eller annen på telefonen. Hva var det egentlig Edvard skulle gjøre i Munchen? May-Britt sufflerer og Mark, min nye venn fra Associated Press, får sitt siste svar for kvelden. Det var en demonstrasjon av multifotonmikroskop i mus.

Vi har plutselig nesten god tid. Klokka er bare litt over halv ni. Vi svinger innom Møllenberg for å hente Ailin, May-Britts yngste datter, som skal være med på middagen. Jeg tekster Frankfurter Allgemeine om at nå MÅ de sende tekst til kvalitetssikring, ellers rekker ikke May-Britt lese det før middagen. May-Britt må gjerne komme inn på Credo litt før 21. kan jeg tysk? Æh, ja, sikkert. (hadde det jo på videregående, på 80tallet).

Vi parkerer Noras bil på jobben, tar en taxi tilbake til Naboen, virrer innom seven eleven for å finne middagserstatning til Nora som ikke har spist siden Tromsø, en gang for veldig lenge siden føles det som. En halv snickers senere trer vi inn i en fest som kan konkurrere med alle høylytte fotballVMseiersfester. Og ja vi har vuvuzela, og den ble brukt, selv om den tidvis ble overdøvet av jubel, sang og støy.

Naboen

En drøy halvliter senere er Frankfurter Allgemeine endelig klar med teksten. Hva er vel bedre enn å lese en lang fagtekst på tysk på mobilen i et te-lys mørkt rom, med blodsukker og promille i nærheten av hverandre? Jeg godkjenner teksten. Den er faktisk strålende.

Jeg kommer hjem ved midnatt. Er en av de første som drar hjem. Jeg prøver å sove. Jeg gir opp i sekstiden. Skal tross alt være på Clarion til 7 for å gi God Morgen Norge muligheten til å sammenføye May-Britt og Erna.

En ny dag er begynt før den gamle er over. Døgn 1 i Nobeluken lukkes. For et fantastisk kaos!

 

 

 

 

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

Brisen og bælfeit i pølse-og-pottitlandet – feie for offentlige dører.

Vi nordmenn er en gjeng tjukkaser med jevn promille, skal vi dømme etter dagnes nyheter om massiv økning i fedme og rekordhøyt alkoholforbruk. 

Noen må gå! (egentlig en god løsning for mange) Staten må gjøre noe!

Vi vet at holdningskampanjer ikke virker, og tror at forbud er det som skal til. Begrensning av tilgangen. Men er det det private forbruket vi bør se på først?

Vi hadde nylig en brukerundersøkelse i vår SFO. I etterkant ble svarene presentert på et allmøte. Kosthold var et av områdene som fikk mest tyn. I den grad foreldre mener de vet hva barna spiser på SFO, så er de lite fornøyde. Foreldre vil ha sunn mat for ungene sine.

Vi naive foreldre trodde at det handlet om at SFO bare måtte ta seg sammen, planlegge bedre og velge sunnere mat.  (Kunnskapen om mat blant de ansatte i barnehager er ikke noe å skryte av, sannsynligvis er det sånn i SFO også) Et stort hinder skal visstnok være kommunens rammeavtaler for innkjøp av næringsmidler. Trondheim kommune som vi tilhører skal etter sigende ha ASKO som leverandør. Kommunen har ikke en oppdatert anskaffelsesstrategi på sine nettsider, men en som gjaldt frem til 2012. Der, som de fleste andre steder er man «foregangskommune», effektiv, og svært miljøvennlig.

Kanskje det kan være lov å antyde at en ny anskaffelsestrategi skal ta inn over seg folkehelseperspektivet? Vurdere om det finnes andre krav enn pris på mat? Jeg antar at siden alle kommunale barnehager og SFO handler hos ASKO at det skulle være mulig å finne ut hvor mange kilo sukker kommunens barn har fått det siste året? Full kontroll på alle fronter er jo en del av anskaffelsesstrategien…

Skjønt mat – jeg vet ikke hva man skal kalle det når barnehagen drar frem firstprice-pasta og MUK-mat (pølser av rimeligste sort), eventuelt når SFO lager «grønnsaksuppe» som er så salt (sannynligvis feil utblandet buljong) at den knapt kan spises, pakket full med nevnte MUK-mat, og noen rotgrønnsaker. Vil ikke beskylde noen for å ha hatt kjøtt i suppa da de pølsene ikke kan kalles kjøtt. Jeg (et av barna) har fulgt en SFO fra fri flyt av sukker til helomvending og sunn mat, så det går an. Men det er andre SFOer som fortsatt har selvforsyning av cornflakes og sukker.

BildeFør «staten» (paniske politikere) eventuelt skal tre en ny velmenende lov om sunn mat over hodene våre kan det offentlige feie for egen dør. Ethvert sted som er betalt av skattekroner bør levere mat som holder en viss standard. Lite salt, sukker og ugunstige kjemikalier. Null palmeolje, lite mettet fett og full stans for saftmugga, popkorn til film, kjeks, «lapper» som er så søte at de klistrer seg til fingerne, syltetøy med +60% sukker, og de helsikes MUK-pølsene.

Jeg vil ikke høre «de må jo få kose seg litt, ungene, for det får de jo så sjelden» en eneste gang til.

Unger koser seg mer enn nok. Et kjapt konservativt overslag over åpenbare sukkerdager gir:

  • 52x lørdager
  • 25 bursdager (anta 20 per klasse, inviteres til alle av samme kjønn, + ca halvparten av andre kjønn + noen familiebursdager)
  • 3 dager i juleferien
  • 3 dager i påskeferien
  • 17 mai
  • valentinesday
  • halloween
  • fastelaven
  • st.hans
  • skoleavslutning før jul
  • skoleavslutning før sommer
  • skidag
  • turdag
  • konfirmasjon/bryllup/dåp

Omtrent hundre dager, av årets 365. Altså er minst to dager hver uke en sukkerdag. For de fleste er det nok flere. Da trenger ikke barne «kose seg» mer. Ikke de voksne heller for den del, men hva om vi legger til

  • 40 x cornflakesdag på SFO, med fri tilgang til sukkerskåla
  • 12 x «vi feirer månedens bursdagsbarn» på SFO med is til alle
  • 5 x «det er så fint vær så vi koser oss ute med …vafler/lapper/boller/saft
  • 5 x «det er så trist vær at vi koser oss inne» med boller/vafler/kakao/kjeks
  • 3 x «vi hadde så stort fravær på SFO at vi lar barna se film og da får de popkorn
  • 10 x «bakedag» på SFO (der de voksne gjør alt annet enn å trille ut bollene og ta på melisglasuren)
  • 3 x  karneval eller tilsvarende «vi kler oss ut og spiser godteri»

Nå er vi oppe i halvparten av årets dager, og en stor del av dette er offentlig finansiert og levert, til små barn.

Før vi retter enda en pekefinger mot familienes innkjøp (som sikkert er berettiget i stor grad) så bør vi rydde i de institusjonene som skal gjøre våre avkom til «gangs menneske».

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Bekymringsmelding: Er min samboer kriminell?

Dagbladets avsløringer av Eirik Jensens kjøp og salg av biler har satt en støkk i meg. Har jeg blitt lurt gjennom 15 år? ER min samboer korrupt?

Jeg bor sammen med en politimann. Lenge trodde jeg han var innenfor grensen av det som er normalt, men nå skjønner jeg at adferden hans burde fått alle varsellamper til å blinke. Sannsynligvis har han hatt kontakter dypt inne i kriminelle miljøer i lang tid, sikkert også før han møtte meg, uten at jeg har sett det. Takk Dagbladet!

20140404-220230.jpg
Det første sjokket var å lese lista over biler og motorsykler som Jensen har holdt seg med de siste 24 årene. Ikke bare har han hatt en nesten identisk Jeep Grand Cherokee som det vi har nå, han har i tillegg hatt eksakt samme Volvo V70 som jeg har nå for tiden. Og den er det pinadø min politisamboer som har kjøpt. Det var inntil nå helt ukjent for meg at en fjorten år gammel Volvo var å regne som symbol på kriminell adferd, men jeg ser det jo nå. Motorsyklene i gården var riktignok av japansk og tysk opprinnelse, men det spiller vel knapt noen rolle?

20140404-220703.jpg
Hadde Dagbladet laget en tidslinje som viste hvilke biler og motorsykler denne Jensen har eid så ville den vist nesten samme tidslinje som MIN politimann. Opptil en liten håndfull biler i slengen, aldri helt nye, og så blir de solgt igjen etter få år. Skremmende. Samme modus tyder vel på samme hensikt.

Vedder på at denne Jensen har hatt skumle typer på besøk, eller sneket seg ut for å snakke med sånne. Langt hår i nakken hadde de nok også, og skinnvest. VI har hatt noen sånne her i gården.
Lite ante jeg at disse skumle typene som hang under et panser sammen samboer drev med kriminell konspiratorisk virksomhet. Alle disse metalldelene som de drev og byttet på var sikkert ikke engang bildeler!
Når jeg tenker tilbake hadde de både rutete flanellskjorte og tobakk i lomma – og dette var FØR hipsterne begynte å gå kledd sånn, dette var ekte slubberter, garantert. Jeg må ha vært helt blind. Og de typene som var her på besøk dukket opp i nygamle biler stadig vekk, amerikanere med høy nok motordur til å kreve nabovarsel før oppstart. Fryktelig opptatt av bilene til politisambo var de også.

Jeg burde ha reagert på det de holdt på med. Hvem er det egentlig som står og henger rundt en bil? Biler skal jo være transport fra A til B! Og hvorfor trenger man vel å prøvesitte en bil som ikke engang starter? Hvem sitter inne i en bil, med manifoilen mellom hendene og snakker om den? I timer? Nå skjønner jeg at det var kriminell konspiratorisk konversasjon som er årsaken til at de ikke engang tok seg tid til å komme inn på en kaffe. Jeg trodde jo lenge det var min manglende entusiasme for osen av rulletobakk og smøreolje.

Dere har sett det før, ikke sant? En litt uflidd innkjøring, med vekslende antall biler i ulik stand. (Hvor stor del av en bils deler må være på plass for at det skal telle som en hel bil?) Klassisk mekkehage, som front for alskens ulovlige transaksjoner mest sannsynlig.

Jeg bet meg merke i det der at Jensen har solgt motorsykkel gjennom FINN!!!
Det er skammelig å innrømme det, men samboeren min har også solgt via Finn. Penger inn på kontoen sin har han fått også, etter at salgskontrakten ble skrevet. Hmmmm.
Herregud, snart er jeg vel «hun der lettlurte som trodde han var en real politimann». Jeg hører dem allerede…»HAHAHAHA …og så mekket han på BIL han da, og så innså hun ikke at han var involvert i tung kriminalitet.»

Det er betryggende å vite at Spesialenheten er på Jensen-saken. Slike slemminger må bures inne! Det er ikke like hyggelig å tenke på at de nok dukker opp her en dag også, når de sjekker motorvognregisteret til gubben.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Kvinnedagen: Tunstad er tøff i trynet

Når man maser om rollemodeller og forbilder og kvinner som må tørre mer og sånt, så hender det man møter seg selv i døren. Da er det bare å tøffe seg opp og gjøre det man egentlig ikke tør.

Jeg har ikke gått i tog i dag, men vært på shopping. Sirkus shopping, et sted jeg ikke akkurat elsker – kun fordi seksåringen MÅTTE på Øisteins tegneblyant sitt show. VI var ikke alene.
Barn ble plassert midt i sirkelen av publikum, mens mor snek seg så langt bak som hun antok var greit uten å være helt uforsvarlig langt unna.

20140308-155017.jpg

Dette er ca ti minutter før show starter, et heftig publikum.
Øistein tegner og holder et høylytt og veldig morsomt show, etter barnas respons å dømme. Mot slutten spør han om noen vet hvilken dag det er.
Det vet barna og alle roper KVINNEDAGEN!!!.

Hvorpå Øistein sier at han vil tegne en mor, og lurer på om det er noen mødre i publikum. Det er det, men de er tause.

Øistein spør igjen, og begynner å lizzomintervjue småjenter rundt scenen.
Ingen mødre melder seg.

En tanke melder seg derimot i meg. Til nå har det vært et antall barn oppe på scenen, frivillige barn som har deltatt i showet. Samtlige var gutter. Kan det være at ingen mødre melder seg til å bli tegnet på selveste kvinnedagen?

Øistein spør igjen etter frivillige mødre.

Da tar Tunstad ansvar og begynner ferden fra omtrent halve shoppingsenteret borte. Tunstad forserer noen hundre foreldre og småtroll, albuer seg forbi fireåringer som er godt plantet de siste metrene foran scenen, tar tidenes høydehopp (med kåpe, høyhælte støvletter og veske altså) og melder seg tydelig frivillig for portrettering. I kvinnesakens navn.

Hvem hadde trodd at det skulle være tildels gøy å være den alle skal le av? Det var faktisk ikke så ille, for meg…og barna lo godt. OG midt blant alle satt min seksåring. Jeg håper hun var stolt, og ikke bare flau. Nå vet hun ihvertfall at det er mulig å ta en sjanse og ha det litt gøy, fordi mamma har jo vist det.

Tunstad benyttet selvsagt sjansen til en selfie med tegneren.

20140308-155852.jpg

Det beste av alt er at jeg slapp å stå i en timelang kø for å kjøpe Øisteineffekter for signering. Nå har jeg et to kvadratmeter stort portrett, dedikert til mor, signert av Øistein. Det ligner da litt?

20140308-160016.jpg

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Kvinne – ikke spør hva landet kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for kvinner.

Kvinnedagen er her igjen, med forutsigbar debatt og paroler. Verden skal forandres. Og forbedres.

Nytt av året er at reservsjonsretten og debatt rundt sexkjøpsloven skaper noen nye vinkler på kvinnens rett til å bestemme rundt egen kropp. Men det er vel strengt tatt ikke noen tema som ikke like godt egner seg på andre demonstrasjonstogsdager. Alle rettigheter og urettferdigheter er like relevante for kvinner, minoriteter, religiøse grupper, seksuelle orienteringer osv. Og monner det om noen går i tog – sånn egentlig? Har det egentlig noen effekt? (det var ikke demonstrasjonstog alene som skaffet kvinner stemmerett..les historien)

Kanskje er det på tide å tenke nytt. Finne tilbake til den styrken vi kvinner er tillagt. Det hevdes jo at kvinner er mer sosiale enn menn, mer omsorgsfulle, flinkere med familie- og vennenettverk, dyktigere på følelsesorienterte samtaler, og generelt flinkere til å se andre mennesker. Vi skal etter sigende også ha en del negative sider i retning baksnakkelse og slikt, «kvinne er kvinne verst».

Hva om vi kvinner nå velger å legge det negative og det demonstrative til side og bruke styrkene til å jobbe frem en større jevnbyrdighet. For det er ingen tvil om behovet for mer likeverd og likebehandling.
20140307-191331.jpg

Gå side om side i hverdagen i stedet for 8.-marstog. Se dine venner og kollegaer. Støtt henne og motiver henne til å tørre å søke på den jobben hun ikke tror hun vil få. Sett deg ned og hjelp henne med CVén og søknaden. Foreslå henne til styreverv. Vær referanse.

Hjelp henne til å forstå at hun kan klare seg selv, det er mulig å flytte fra en voldelig partner. Vi har en velferdsstat med mange feil, men også med et relativt omfattende sikkerhetsnett. Det er mulig å klare seg.

Forbered dere sammen før medarbeidersamtaler og legg en slagplan for lønnssamtalen. Dytt hverandre opp og frem. Og når du kommer opp i hierarkiet så ikke trekk stigen opp etter deg, men vær et forbilde, en rollemodell, som viser at det er mulig å ha en karriere enten den er i drakt og høye hæler, uniform, som toppleder eller ved en kjøkkenbenk. Støtt dine søstre i deres valg, men hjelp dem også til å være realistiske.

Vis dine døtre at tall er gøy, språk er makt og muskler er et sunt bevis på å ta vare på seg selv. Våg å slenge bena på bordet, kaste hodet brått bakover og le høyt og hjertelig fordi du bobler innvendig. Snakk om det du vil gjøre i verden, det du vil oppnå. Lag bindende avtaler med jentene om hvordan dere skal klare å oppnå målene.

Inviter med deg en venninne på et kurs som vil imponere en fremtidig arbeidsgiver og gi dere noen matnyttige karrierefremmende egenskaper. La det være den båndknyttende venninnesamlingen – og stå over aromaterapikurset, sjamantrommene og alternativmessen.

Se nyhetene. Les nyhetene. Utenriks og økonomi. Sett deg inn i hvilke regler som gjelder for arv, og samlivsbrudd. Ta deg sammen og snakk med venninnene om pensjonspoeng i stedet for pasjonsfruktkaker. Men spis gjerne en god kake til. Invester i din og dine venninners fremtidige muligheter.

Stem ved valg.

Ta ansvar for at du støtter deg selv og dine venner og kollegaer på veien dit de vil gå. Ikke baksnakk, ikke sladre, ikke sutre. Skap din egen og andres forandring og utvikling. Velg å gjøre det som er rett, ikke det som faller seg lett.

Still deg selv spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for kvinner i verden? For mine døtre, søstre og kollegaer. Ikke ofre deg selv for dem, men støtt dem og dytt dem i riktig retning. Stå sammen og vær hverandres sikkerhetsnett og støttegruppe.

Still opp for dine venninners døtre. Still opp for de som er en anelse perifer i nettverket, da vokser nettverket.

La dine venninner støtte deg når du trenger det. Lytt til dem. Ta imot, du har helt sikkert fortjent det. Gi deg hen til sikkerhetsnettet, og vit at det er elastisk og vil ta deg mykt imot for så å sende deg tilbake opp igjen.

Bruk litt av arbeidstiden hver dag til å se dine kollegaer, snakk med dem, lytt til dem og bekreft at de har noen i sitt hjørne av ringen. Har de problemer så knytt dem sammen med andre som deler utfordringer, som en Kirsten giftekniv, eller gi råd og støtt dem. Den tiden du bruker på dette er en investering i mennesker som arbeidsgiver bør applaudere. DU bidrar til at andre utvikler seg i en positiv retning. Det øker humankapitalen i bedriften. Gjør arbeiderne mer robuste.

Velg å innta denne holdningen, og investér i å gjøre dette frem til neste års 8. mars. Still deg så spørsmålet: Vil demonstrasjon være det som endrer verden? Eller er det å være en rollemodell, en støttende person, en som nærer nettverket sitt det som skaper størst forandring.

Synes du jeg er naiv? At jeg ikke ser den systematiske forskjellsbehandlingen? Urettferdighetene? Jo, jeg ser dem. Jeg tror bare at vi skal velge å bruke alle metoder på å forandre verden til et mer likeverdig sted. Jeg tror ikke det er effektivt å bare klage hele veien.

Tenk bare på hva vi kan oppnå hvis vi velger den støttende veien – vi er tross alt halvparten av befolkningen. For hver kvinne som løftes litt, så beveges verden et steg i riktig retning. Det er heller ingen grunn til å stanse der. Hvorfor ikke hjelpe menn i klemme også?

(Gå gjerne i tog også om du vil. Det er sunt å spasere.)

1 kommentar

Filed under Uncategorized

PISA – kan ikke gutter lese?

Det er dagen for å løfte frem Norges realfagsproblem. Jeg vil snakke om kjønnsforskjellen i lesekompetanse. Det er det jeg har undersøkt i min mastergrad.

Jeg sjekket hvordan det står til med teknisk leseferdighet for gutter og jenter som er 10 år. Ja, jentene er bedre. Så sjekket jeg om det er sånn at gym kan gjøre en forskjell – og nei, det er ikke sånn at guttene blir bedre i lesing av å være i god form, eller drive med mye fysisk aktivitet slik mange hevder, deriblant UDIR. Om noen har en fordel av bedre fysisk form så er det jentene, med en korrelasjon på .4, for guttene er det ingen sammenheng.

Jeg har skrevet en del om hva som kan være de underliggende årsakene til kjønnsforskjeller i lesing, og ser at opplæringsmetoden i norsk skole kan være en del av problemet. Skulle du ha interesse av å lese om hjernens endring ved leseopplæring så finner du det du trenger i oppgaven.

Oppsummeringen er her – på engelsk:

When you read this thesis, you rely on a skill you acquired as a child. Most children start at the age of 5-6 years to learn single letters, write their name, and gradually develop the functional skill of decoding strings of letters; in other words, reading. By the age of 10 they are expected to read texts with concentration, endurance, fluency and coherence. The success rate varies, and Norwegian children score slightly above average when reading skills are measured globally, and are better at simple decoding, although worse at interpreting and evaluating text. Also, there is a strong trend towards girls outperforming boys at reading at this age.
The demands on reading skills are growing with increasing cognitive demands put on the workforce in the Information Age. Basic skills such as reading, writing and mathematics are deemed crucial to later work life by the Norwegian Government. So how can we further pave the way for literacy? The Norwegian Directorate for Education and Training states that “fysisk aktivitet indirekte fører til bedre prestasjoner i for eksempel matematikk og språkfag.“ (physical activity can indirectly lead to better performance in for instance mathematics and languages).
We set out to test if boys and girls are different, and to see whether there is in fact a “spillover effect” from physical activity to reading skill in 9- and 10-year-old Norwegian children. We confirmed girls’ superiority in reading. Moreover, we saw the rudimentaries of fitness effect on girls’ reading skills (0.404, p=0.027), but not for boys.
Our results show that sports cannot simply be used as a means to improve academic achievement. However, because sports have health benefits, we by no means suggest that sports should be removed from the school curriculum.
We would like schools to devote additional hours to training students in the technical aspects of reading, because one needs to train in the skill itself to become good at it. Given the sex differences at this age, reading training may be improved by choosing teaching methods that take into account the differences in boys’ and girls’ neural development. Both boys and girls will benefit from beginning with phonetic reading training, after which they should be exposed to mixed methods as their reading skills improve. Boys will suffer, however, if they do not begin to read by first starting with the phonetic method.

1 kommentar

Filed under Uncategorized