Hver morgen går det massevis av små barn her, seksåringer som går alene. De kjemper om plassen med alle bilene som føres bortover veien i dype spor, nesten som tog på skinner. Alt sklir ned mot disse sporene; Barna som kjemper for å holde seg oppe på brøytehaugene som nå er langsgående isfjell. Kjempende foreldre med barnevogner på vei mot barnehagen. Bilene som snirkler seg forbi andre innsnødde og nedisede langtidsparkerte biler. Alt dette på en vei som fra før var humpete, og som nå bare stedvis er klarert bredere enn en bilbredde.

Fartsdumpene har så dyp dal etter seg at understell gnistrer, selv i skrittgang. Det eneste positive er at det neppe er aktuelt med fartsovertredelser her nå.

Sigurd Slembes vei er rett og slett direkte livsfarlig for de stakkars skolebarna. Må noen bli alvorlig skadet, eller i verste fall dø før vi kan få skrapt veien og ryddet fortauene? Dette er et helt realistisk “penga eller livet”-spørsmål. Klart det koster å få skrapt veien. Men er ikke barna mer verdt? Dette er tross alt en hovedferdselsåre for skoleungene, ikke en avsides veistump som ingen bruker.

Jeg anbefaler journalister og fotografer å ta seg en tur hit, sånn mellom 07.45 og 08.30 i morgen tidlig. Følg noen barn til skolen. Men vær forsiktig, og husk refleksvest, slik de minste barna er veldig flinke til. Og vær oppmerksom når du sklir ned den siste biten av SigurdSlembes vei ned mot Kong Inges gate. Det krysser en buss der like før skolestart. Og stålisen er like glatt som fortau er fraværende.

Det siste halve året har vi diskutert ytringsfrihet, ytringsansvar, digitale kjærringer og hva vi skal tåle av ekstreme ytringer. Politisk korrekthet og journalisters frihet og plikter vris og vrenges, og vi nærmer oss en form for normalisering av de politiske frontene igjen.

I skjul av denne pågående debatten skjer det en helt annen form for begrensning i ytringsfriheten og ytringsplikten. Det er en selvfølgelig sannhet at vitenskapen undersøker verden etter bestemte metoder og så publiserer sine funn i tidsskrifter slik at andre forskere kan gjøre undersøkelsene om igjen og bidra til å sjekke om de første forskerne hadde rett. Det er kunnskapsutviklingens livssyklus.

Men hva skal vi gjøre i en verden der noen er slemme og noen er snille, og informasjon i prinsippet er tilgjengelig for alle. Skal vi ikke passe på at den mest sensitive informasjonen holdes igjen?

For eksempel, vi husker pandemihysteriet for et par influensasesonger siden. Og panikken over fugleinfluensaen og døde fuglers mulige smittefare.  I etterkant av dette, eller egentlig lenge og parallelt, så har forskere sett nøye på nettopp influensaviruset for å sjekke hva som skal til i DNA’et til fugleinfluensaviruset H5N1 for at det skal bli svært smitsomt mellom dyr og menneske.

Tenk deg hva som skjer den dagen slemmingene, potensielle terrorister fra et eller annet sted, får tak i denne informasjonen. Med relativt enkle midler kan de endre fugleinfluensane,H5N1, sitt DNA til å bli ekstremt smittsomt mellom infiserte dyr og oss mennesker, og skape en komplett pandemi på kort tid, eller sitte med en trumf på hånden der de kontrollerer når og hvor de skal slippe løs en pandemi med høy dødelighet.

Det er dette som er utgangspunktet for at WHO nå har uttrykt sin bekymring, og den amerikanske regjeringen har bedt forskere  om å la være å publisere nettopp slike data.

On Dec. 20, the U.S government asked scientific journals and two research teams not to publish details of controversial studies on the bird flu virus over fears the data could fall into the wrong hand and have dire consequences.

Spørsmålet er: Hvem er “wrong hand“. Og hvem skal kunne opphøye seg til å bestemme hvem som skal få lov til å ta del i resultatene av vitenskapelig aktivitet? WHO insisterer på at delingskulturen innenfor forskningens verden skal fortsette, med utveksling av virus og resultater.  Men offentliggjøring av kunnskapen skal begrenses.

Hva kan resultatet av dette bli? Dette er en begynnelse. Hva skjer når PST eller andre representanter for sikkerhetsinteresser ønsker å sette en stopper for deling av kunnskap som kan brukes til å utvikle andre former for biologiske eller kjemiske våpen? Hvem skal trekke streken i sanden for hva som skal publiseres i tidsskrift og hva som skal deles kun internt i akademia? Hvor vil grensene gå? Hvem skal begrense hvilke mennesker som får lov til å studere og bli en del av akademia? Skal bare de som USA liker få lov til å forske? For er du først innenfor forskerverden så har du jo tilgang?

Straks vi begynner å begrense forskernes frihet så begynner vi å grave en dypere kløft mellom nasjoner og politiske retninger på det ene nøytrale området vi kunne bygget en bro på felles grunnlag.

Offentlig publisering av vitenskapelige funn er den eneste metoden vi har for å kunne skille mellom den kunnskapsproduksjon som skjer i tråd med vitenskapelige vennligsinnede grunnprinsipper, fra det som skjer i hemmelighet under politisk, militær eller annen form for kontroll.  Begrensning av forskningspublisering er den neste kalde krigen, rustningskappløpet og nærmest en gavepakke for terrorgrupper. Når ingen lenger vet sikkert hva som er den reelle forskningsfronten kan hvem som helst true med hvasomhelst.

Å publisere forskning offentlig er grunnleggende for den form for tillit til mennesker som vi i vesten liker å si at vi er tilhengere av.

Jeg hadde aldri hørt om Plumbo til annet formål enn tette avløp før i går. 11-åringen hadde selvsagt det. Så da TV’n by default havna på NRK etter en film vi allerede har glemt satt jeg med wordfeud og hørte sånn halvveis på spellemannsavslutninga. Da Madcon dukket opp begynte de vanlige komentarene i stua.

Jeg gjengir ikke detaljene, men vi er litt uenige for å si det mildt. For en av oss er Tshawe en tilfeldig kjendis med greie låter, og rytmer, for andre en mann med forenklet omgang med lovverket. Hans omgang med biler er et tilbakevendende tema, oftere enn musikken. Hans farge er ikke det. Liksomcool sceneadferd med tannpirker bidrar ikke til å øke statusen her i heimen, men vi blir aldri målgruppa heller. Poenget er at diskusjonen heller mer i retning av om vi snakker om møkkamenn, heller enn mokkamenn. Slemt nok, helt sikkert. Men sånn er det med de vi ser på TV, vi slenger med kjeften uavhengig av hudfarge. Finanskjendiser og statsråder er de som får gjennomgå hardest, men slik ordbruk egner seg ikke skriftlig. Aldri. “Møkkamenn” ville vært et kompliment sånn til sammenligning.

Så da Plumbo åpnet avløpet for sin egen karriere i går kveld handlet det mer om hva de som har lest den nye utgaven av Pippi tåler å høre enn hva folket tenker. Som Anne Gjelsvik påpekte i sin tweet.

@AnneGjelsvik Tror du twitter forvalter folkemeningen om #Plumbo spøken? Reality check: les kommentarfeltene i avisene: feks her

At kjendiser oppfordrer til FIK og kinnklaps, ølglass tømmes over hoder og at skjellsord som sannsynligvis ville medført en fellende dom hadde de vært rettet  mot en offentlig tjenestemann blir akuttreaksjonen…det er helt greit. For det er jo forståelig i etterkant av en teit og malplassert kommentar fra noen som burde brukt mer tid på tekstene og mindre i baren. Eller?

Det virker som om kjendisene sliter rundt i en lettantennelig sky av politisk korrekthet som er så stram og klam at enhver antydning av negerkongeord er som en gnist i bensindamp.  Poff, så spreller de rundt  i en kaotisk førstemann-til-fordømmelsens-målstrek-orgie.

Javel så var det teit, kanskje det til og med finnes rasistiske tanker inne i huene til disse Plumbofolkene. Hva vet jeg. De bøyde hodene så raskt at ingen rakk å spørre. Men det er kjendisverden. Der er ryggen rak, eller brukket.

Hadde folket og kjendisene vært enige ville Plumbo raskt blitt slukt av markedskreftene. Jeg tror kynisk nok at denne hendelsen øker salget mer enn en Spellemann ville gjort alene. Hey, selv jeg har jo nå hørt om dem.

Nei, humor og kjendisdelen av dette landet ville hatt godt av et tyngre nordnorsk innslag. Da ville språket vært naturlig fargerikt uten at det hadde vært eller ville virket ydmykende for noen. Ikke ville folk vært livredde for represaliene etter en dårlig spøk heller. De ville tatt det som en hestkuk eller ei kjærring.  Kanskje. Når det som nå ytes på tekstfronten er i kategorien “fittehøl” da er jammen ikke nivået på fornærmelser slik at det er verdig å vie det oppmerksomhet. Enten det kommer fra møkkamenn  av mocca- eller latte-varianten.

Håper vi i det minste får noen gode kaffespøker i Nytt på Nytt av dette.

Barn opplever verden på sin egen måte. Her fra Olso, en uke etter 22. juli.

Hvert eneste sted vi møtte mennesker, resepsjon, restaurant, ble vi møtt med medlidende ord fra det øyeblikk vi avslørte at vi var norske. Det var på en måte godt, og jeg tenkte aldri på disse ordene som noe som kunne prege barna. Jeg fryktet TV og aviser. Sannsynligvis har fireåringen hørt slike setninger mer enn hundre ganger;

- å, dere er norske. Det er så tragisk det som har skjedd. Tenk så mange ungdommer, ja barn, som er drept, slaktet ned. Det er så forferdelig trist. Alle disse foreldrene som opplever at barna aldri kommer hjem.

Samtidig var alle butikker, vinduer og stands fylt med aviser som alle hadde de samme sakene. Fireåringen kan lese. Særlig lett er det med store bokstaver. Jeg vet ikke hvor mye hun har fått med seg fra avisene, men det er sånn nå at det er to menn hun identifiserer på bilder etter selv det minste glimt, og det er Northug og Breivik. Den første reaksjonen kom kvelden den 23. juli. I likhet med alle ‘hendelser’ etterpå så er det alltid vanskelig å bedømme hva som er vanlig fireåring-trass, sulten-og-sliten-sinne, og hva som er skapt av opplevelsene etter 22 juli. Hun våknet, eller så våken ut, sånn ved 23-tiden. Ren angst, fraværende blikk, sinne, roping, helt usammenhengende ord som bar preg av uhyggelige bilder inne i hodet. Det var nærmest umulig å få kontakt med henne. Etter en time roet hun seg og sovnet. Neste dag var hun uanfektet av  det hele, husket det kanskje heller ikke. Vi ville ikke rippe opp i det heller, av frykt for å skape noe ut av det som sannsynligvis bare var en drøm. Denne typen hendelse har skjedd kanskje en 5-6 ganger på nattestid utover høsten. Fireåringen har ikke vært synlig preget eller snakket spesielt mye om Breivik på dagtid.  Samtlige tegninger har hatt glade ansikter, og jenta har vært helt normal frem til leggetid. Vi har selvsagt snakket om saken jevnlig, slik alle andre har, men ikke hatt på TV-nyheter før barna var i seng. I barnehagen har det vært snakket en del blant barna. Noen mente at mamman til en annen jente var kjæreste med Breivik, mens andre lurte på om han kunne rømme fra fengselet. Vi har snakket en del om det, at han ikke kommer ut fra fengsel igjen. På et tidspunkt sent på sommeren begynte jeg å legge merke til at leggingen var blitt gradvis vanskeligere. Kanskje en normal  utvikling hos en fireåring, kanskje oppstart i barnehage, nye unger, venner som flytter…tenkte jeg. Ikke ville hun si noe om hva som var galt heller. Og jeg ville ikke presse henne, men stilte åpne spørsmål.  Ved ettertanke har hun hele høsten vært opptatt av slekten og hvem av besteforeldre og oldeforeldre som er døde, og at hun savner dem. Jeg har noen ganger tenkt at uttrykk for savn etter en besteforelder som hun aldri har møtt kanskje handlet om noe annet, men aldri helt klart å få innsikt i sammenhengen. Så innrømmet hun det. – Det er en ekkel drøm, mamma. Hver gang jeg lukker øynene så kommer den. Jeg kan ikke lukke øynene, for da kommer den fæle drømmen. Men hva drømmen handlet om tok det enda en tid før hun ville si noe om. Flere uker senere kommer første hint. – Det er noen som blir død. Hun lot meg sakte få vite at alle hennes familemedlemmer ble døde. Hun la også skylden på en rev som kom og tok biter av kroppene, og forklarte at det hadde med en serie på barne-TV å gjøre. Men det var fortsatt litt uklart hva drømmehandlingen inneholdt. Over noen måneder fortsatte dette. Vi voksne har vurdert barnepsykolog og helsesøster underveis, men avventet siden det tross alt ‘bare’ var snakk om drømming og ikke dagtidsproblem. Vi har også snakket med barnehagen, og de har ikke merket noe ‘annerledes’. Ved leggetid snakket fireråingen og jeg om at det gikk an å se for seg andre ting mens man holdt på å sovne, se for seg nye utfall i drømmen, og jeg prøvde også avledningsmanøvre, men hver gang øynene skulle lukkes kom det; – ekkel drøm, mamma. Nå etter jul har hun stilt en rekke spørsmål om Breivik og hans forhold i fengselet, om han kanskje kunne få tak i en nøkkel og komme seg ut.  Vi har også snakket om at han var syk, og at det var grunnen til at han var så slem. Nå blir han både passet på og får hjelp, sier vi. Etter enda en slik samtale kom det sannynligvis forløsende spørsmålet. – mamma, hva vil skje med meg og storesøster’n min hvis dere dør? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis dere dør! Så hadde vi en lang samtale om alle i familien som er glade i henne og at selv om vi sannsynligvis ikke dør med det første så skal hun være trygg for at det uansett vil være noen i familien som vil passe på henne. Vi snakket om sykdommer som gjør at folk dør, og at noen får nye foreldre og at det kan gå bra. Så var vi enige om at selv om man blir veldig trist så går det an å bli mindre trist senere. Og hun mente at foreldrene til de som ble drept av Breivik sikkert var triste enda. Hun sovnet på armen min. I dag fikk jeg vite at vi i familien overlevde i drømmen. Jeg er svært spent på hva hun kommer til å drømme de neste nettene. Gjennom utallige samtaler det siste nesten halve året har jeg lært uendelig mye om barns evne til innsikt i andres følelser, empati, at de plukker opp og får med seg utrolig mye mer enn man skulle tro og har en evne til å se store sammenhenger som man sjelden tilskriver en fireåring. Og jeg lurer på hva andre fireåringer tenker og opplever.

Etter ca 15 sekunder i pussebad, ikke noe reklamebildejuks her nei. Nesten pinlig stor forskjell..

Denne stakkars sølvkakespaden har vansmektet i skuffa si en stund. Ikke er jeg sånn skikkelig at jeg pakker den lufttett heller. Resultatet er kjedelig gulsvart, men håpet finnes i kjemien.

Hvis du er en sånn som får julestemning av å gnikke sølv i mange kvelder før jul er ikke dette noe for deg. Men hvis du er som meg, travel og litt lat, men som av en eller annen nedarvet grunn likevel føler at man absolutt bør ta frem de 7 knivene man har arvet av sølvbestikket for å ha til julefrokosten, så kanskje.

Det er bare det at jeg ikke orker all denne gnikkinga, og vondt i armer og skuldre får man også (hvis man allerede sitter alt for lenge ved PC’n hver dag ihvertfall). Så jeg tyr til vitenskapen.

Alle kjemikere vet det, og kunnskapen er spredd ved ujevne mellomrom, slik som her på NRK.

Likevel er det mange som tror at det er for godt til å være sant.

Jeg garanterer. Det er fullt mulig å pusse en normal mengde sølvtøy på et kvarters tid.

Da inkluderer jeg zalovasken og tørkingen også.

Det du trenger:

1)En skål, bolle, noe å ha alt oppi. Jeg bruker en ildfast form i glass.

2) Aluminiumsfolie

3) En pakke natron, sånn helt vanlig bakenatron altså.

4) Litt salt. Vet ikke hvorfor. Noen sier man ikke trenger saltet, jeg bruker det av gammel vane.

Det er bare å legge utover folien som et kar oppi skåla.

Hell på en pose natron, og litt salt. Tøm over varmt vann (jeg tar det kokende rett fra vannkokeren)

Så er det bare å legge oppi sølvet. (Du trenger ikke bruke gummihansker. Natronet gjør hendene dne myke som en SPA-behandling)

Alt sølvtøyet må være borti folien for at det skal virke. Rør litt rundt, flytt og snu litt på sølvet, og så er det klart. Ta ut og vask og skyll. Tørk, og voila, ferdig.

Nybadet sølvspade

Skinnende blankt

Plutselig ble jeg oppmerksom på at det ikke bare er passert postens sendefrist for gaver, men at jeg har glemt at “the wrapping is also a gift“.

Jeg vet jeg har noen dårlige forsøk på samvittigheten fra tidlig nittitall, der jeg et år tenkte akkurat dette med at innpakningen er viktig og skal legges stor flid i, men det må ha vært et virus med påfølgende immunitet, for her i huset teipes det fast Nille-papir og knytes bånd. Og skrives lapper. Enten de vi har, eller de vi lager hvis vi har gått tom. Hvor vanskelig er det egentlig?

Jeg gjør en mikroskopisk sjekk.

Et google søk på “pakke inn julegave” gir ikke mindre enn 917 000 treff. En portal inn i en syk verden. Nissenes utgave av Stepford wives veller ut i all sin beglitrede blondepyntede eskeverden. Det blir et sjokk for et hode som har vært inne i twitter#debatten og andre ordskifter og trodde hadde minst en finger på folkepulsen. Jeg har gått glipp av dette. Jeg er sjokkert. Kvinnen i meg er forvirret. Er det bra eller dårlig? Hvem dømmer? Og hva må jeg kunne?

Ikke ante jeg at IKEA for eksempel har en egen manual for å finen sin egen innpakningsstil De pakker også inn gavene for deg. Og det finnes andre som også gjerne vil pakke for deg. Så lekkert atte.

At det finnes en egen side som omhandler innpakking av hunder(!) var mer overraskende. Mens innpakking av seg selv (lekker dame) var nærmest kjedelig forventet.

Også miljøvennlige varianter finnes, avispapir og sånt. Og symbolske gaver kan selvsagt forkles i gavekort (du vet, geiter til fattige og sånt som vi alle synes er fine tiltak, emn som vi av alskens grunner dropper)

Heldigvis har IKEA også enkle grunnleggende instruksjoner i innpakningskategorien;

Det viktigste du må huske på, er å være tålmodig. Sørg for at du har rikelig med tid før du begynner å pakke inn. En stresset gavepakker er en dårlig gavepakker. Prøv deretter ikke å bruke for mye papir. Jo mindre du bruker, desto bedre vil det se ut til slutt. Papiret må imidlertid dekke gaven.

Ok. Tålmodig kan jeg klare (niks). Ikke bruke for mye papir? Hva tror de, at jeg skal ha en våken beregnende tall-hjerne etter at barna er lagt og jeg skal skynde meg å få gjort unna noen pakker? Tro om igjen, her handler det om å ikke bruke for mye tid, papir er det nok av. Og dessuten må blogger skrives.

For når det endelig blir jul, DA har jeg tid til å roe ned og ta meg god til til julesysler og sånt…men da er jo alt ferdigjort. I all hast.

– Ofte gir innpakningen noen hint om hva pakken inneholder, det kan være et dikt eller et rim. Noen ganger er det artig at man kan se selve gaven også. Da er det fint å bruke cellofan.

Mmm, nettopp. Takk NRK, takk. Skal vi nå ta karrierekvinnedebatten?

Rappa fra Yngve Kvistads VG-kommentar

Bladet ALFA har jo prøvd det der med gresk bokstav, og vi ser jo hvor bra det går

BETA-suppe er utdødd, noen som husker den seige smaken av bygg-gryn?

GAMMA’n forsvant med resten av samekulturen

DELTA-gruppen får tyn i enhver sammenheng i media

EPSILON gir bare mening i realfagene, og de går det jo strålende med

Catherine ZETA -Jones er vel over middagshøyden karrieremessig nå vel?

ETA gjør vi jo nok her til lands, men smørmangelen gjør det jo vanskelig det også

THETAk  (té-tak) er trøndersk for tiltak, evnen til å komme seg over dørstokkmila på sett og vis. Den kan vel diskuteres

IOTA (Jota) …navnet på et knøtt-sted på vestlandet som ihvertfall ikke jeg forbinder med noe som helst.

KAPPA  var en gang et topp moderne klesmerke for den sporty del av befolkningen. mulig det fortsatt er det?

LAMBDA er  blitt et luftslott. (men tross alt bedre enn Soria Moria sånn innholdsmessig hvis vi skal ta en avstikker i den retningen)

Lambda føyer seg inn i rekken av alt det greske som sliter for tiden. Hadde arkitekten kalt bygget Madr-Ur, eller noe annet sterkt fra det norrøne alfabetet ville det nok gått rett hjem under nisseluene.

Først en påminnelse om ros jeg allerede har delt ut, sånn for balansens skyld: Ved flere anledninger den siste tiden har jeg gitt uttrykk for at jeg setter stor pris på Adresseavisens gravende reportasjer, den økende graden av forskningstoff og interessante kronikker.

Det er imidlertid et område jeg har irritert meg mer og mer over. Så mye at jeg for et par år siden begynte å føre et uformelt, men høylytt daglig “manntall” ved frokostbordet, av typen;

- Se her! I dag er det, …la meg telle.. en-to-tre-fire-fem-seks-sju-åtte-ni-ti-elleve-tolv-TRETTEN bilder av menn på Adresseavisens økonomisider, mens det er —-la meg lete…se her TO bilder med dame på, og det er jammenmeg såvidt vi ser henne i frimerkestørrelse.

Dette var ikke fra to år tilbake altså, det var dagens mann-tall. Og selv om jeg selvsagt liker svært godt at det var en dobbeltside der både supersjefen min og andre fremragende flotte mennesker omtales, så kan jeg ikke fri meg fra at det sånn generelt blir i overkant dressbelagt på alle de sidene som har merkingen ‘økonomi’.

Og det er det jo ingen grunn til. Alle de damene jeg kjenner både liker penger og har et nært og godt forhold til omsetningen av dem. Vi representerer en brukbar andel av håndteringen av hjemlige fiskale verdier. Noen av oss har jammen tungt økonomisk ansvar utenfor hjemmet også.

Jeg må opplyse om at jeg ikke har telt med den lekre tegningen i dag da, av samfunnets støtter, som selvsagt er tre menn det også. Ikke har jeg talt med byline-bildet av Siri Wahl-Olsen heller, men hun jobber jo tross alt i Adressa. Det er bildene av (“offer” og) kilder jeg teller. Reklamebilder og jobbannonser holdes også utenfor.

Nå burde jeg vært såpass strukturert og forskningsorientert at jeg faktisk opprettet et skjema da jeg begynte å irritere meg for alvor, og notert nitidig hver eneste dag hvor mange mannebilder og hvor mange damebilder det var. Innimellom har det jo vært tildels store bilder av damer også, men sånn over tid er det overveldende mange slipsknuter.

Jeg gjør en bitteliten studie, basert på de avisene jeg enda ikke har kastet, de som ligger under stuebordet:

• 3. desember: 13 menn 2 damer (Kristin Halvorsen og Siv Jensen)
• 2. desember: 12 menn 1 dame (Torhild Widvey, i senter av bilde omtaler oljemelding)
• 1. desember: 10 menn 2 damer (Anniken Huifeldt og en butikksjef)
• 30. november: 10 menn 2 damer (en student og Linda Hofstad Helleland).
• 29. november: 8 menn 3 damer (2 togpassasjerer og et produktbilde for et Harry Potter produkt)
• 28. november: 3 menn 2 damer (1 i bakgrunn på et bilde av en diektør, daglig leder Marianne Danielsen)
• 27. november: søndag
• 26. november:  5 menn
• 25. november: 8 menn 5 damer (hvorav en av dem vasker under en hotellseng, stort bilde)
• 24. november: 8 menn 2 damer (begge er bakgrunnsfigurer i bilder av menn)
• 23. november: 12 menn 4 damer (1 i bakgrunn, to på hotellaudition)
• 22. november: 14 menn

Bildene sier:

Totalt 126 personer, 103 menn 23 kvinner.

18% kvinneandel.

Hva sier så dette bortsett fra at jeg burde rydde  avisbunken oftere?

Finnes det en naturlig syndebukk?

Kanskje er det få kvinner i næringslivet, kanskje er det journalistene som velger kjente og kjære kilder, kanskje er det en mannlig maktkonsentrasjon i Trondheim. Det er ikke mye som oser av kvinner med makt her, det er ihvertfall sikkert.

Hvis dette simpelthen gjenspeiler Adressas nedslagsfelt og økonomien sånn generelt så bør kanskje vi damene ta ansvar for mer enn de hjemlige økonomiske besutningene? Eller kan det være at Adressa burde se litt nærmere på om de egentlig viser økonomiverden i sin fulle bredde?

Burde jeg i det hele tatt bry meg? Kanskje jeg bare skulle lete frem pepperkakeformene og sørge for litt hjemmehygge nå i adventstiden. Jeg bør kanskje prise meg lykkelig for at det ikke er kvinner som dominerer økonomisidene i Adressa, og overlate de viktige tingene til de som håndterer økonomiske avgjørelser så elegant.

For hvor galt kan det egentlig gå når økonomien i hovedsak er styrt av menn (som kjenner hverandre)?…

Jeg gjorde som mange andre kvinner – kjøpte en sånn søt liten dings som man kan henge på veska. Så, hvis noen blir for nærgående så kan man bare trekke ut en plugg så er helvete løs inni ørene på alle rundt deg.

I dag fikk jeg testet dette i praksis.

Lyden var såpass intens at jeg først ikke klarte helt å summe meg. Det var som om den kom fra mange steder på en gang. Merkelig syntetisk pulserende kvinnehyl.

Jeg utløste alarmen ved et uhell, på jobb. Jeg kom ut gjennom en dør til et vrimleareal der det sto anslagsvis 25 studenter og hang mellom forelesningene. Panisk virret jeg rundt som en hodeløs høne før jeg klarte å lokalisere den lille splinten som til slutt fikk stanset lyden.

Men hva skjedde?

Ikke en eneste person så mye som snudde på hodet i min retning, ihvertfall ikke det jeg kunne se. Ingen kom for å undersøke hva lyden var, ingen lot til å registrere lyden i det hele tatt. Dette var en gruppe edru mennesker i sin beste nattklubbalder. Rundt regnet 10 meter unna meg.

Da tenker jeg; Hva skjer hvis jeg utløser en sånn alarm på natta, i nærheten av fulle folk som raver støyende rundt. Absolutt ingenting mest sannsynlig. Og jeg finne støtte i forskningen. Det skal noen til før vi reagerer på lydalarmer.

Barn for eksemepl, våkner ikke av røykvarslere. Mer enn tre fjerdedeler av barn i skolealder sov seg gjennom den skingrende pipingen fra en røykvarsler i 30 sekunder, viste et australsk forsøk.

Før telefonen ble vekkerklokke var det jo ikke uvanlg å anbefale folk å sette vekkeklokka i en kasserolle for maksimalt jævlig sikker måte å våkne på. Og mange har gjort forrretning på sære og vekkesikre klokker.

Rekk opp hånden og skriv i kommentarfeltet hvis du er en av de ytterst få som reagerer med mer enn lett irritasjon ved lyden av en bilalarm

Spørsmålet er hva slags lyd som vil fange vår oppmersomhet?

En studie viser at det bør være kort tid mellom hver gang den alarmerende lyden kommer. Altså ikke sånn ‘faren over’ men mer sånn ‘flyalarm’, bare raskere. Mye raskere. Studien viste også at det er lettest å fange oppmerksomheten til folk hvis lyden ikke er helt regulær. Hvis du hører den samme pipelyden tusen ganger har du sannsynligvis slutta å legge merke til den, men hvis lyden varierer litt så vil du fortsatt bli oppmerksom.

En annen studie antyder at vi oppfatter langvarige alarmlyder som mer alvorlige enn kortvarige.

Men så kommer spikern i kista for kvinnehylalarmen. Det er velkjent at vi reagerer følelsesmessig på bilder som viser sterke scener som det kalles.Det gjør vi også på sterke lyd-bilder, men det forutsetter at intensiteten ikke er markert kontrollert slik den er i disse veskehengte alarmene. Det hjelper altså ikke at det er 130 decibel jevn høy lyd, når lyden er monoton. Den kunne likegodt vært 13 decibel.

Sannsynligvis egner de seg kun som pynt. Ekte falsk alarm altså. For personlig sikkerhet må vi nok velge andre metoder. (samboeren foreslår balltre i veska) Eller gjøre som amerikanerne: rope BRANN ved voldtekt.

For tenk, når alle pappaene er organisert inn i grupper. Der de kan fokusere på papparollen, fotball og barnestell.

Og få mange ideer om hvordan de kan imponere andre fedre, med nye koppholdere på vogna, eller fiffige innretninger som å bruke en vindusviskermotor til å drive voggas bevegelser. (har sett et tv-innslag om dette, men finner det ikke igjen, så ingen link dessverre). Eller konkurrere om å ha det sikreste barnestetet, eller diskutere krasjtester av familiebiler …eller..

Hvis vi kvinner tenker igjennom all den tiden som ble brukt på tanker og aktiviteter rundt babyenes velbefinnende. Og alt det vi ikke tenkte på av jobb og politikk og sånt;

Tenk da på all den tiden disse hjemvendte pappene ikke vil bruke på å være superansatt eller supersjef, og de mulighetene som da åpnes for de kvinnelige kollegaene.

Audun Lysbakken har nettopp lansert det sannsynligvis mest omfattende likestillingstiltaket for kvinner i arbeidslivet som noensinne er påfunnet.

Måtte pappagruppene vare helt til barnehageplassen er i boks. Og barnefokuset inntil myndighetsdagen.